Kulturradikale utfordringer

I særlig grad til venstresiden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er et behov for en ny – eller en fornyet – kritisk posisjon i det norske idélandskapet. Som en første avgrensning må den ta inn over seg Tzvetan Todorovs argumentasjon i boken Hope and memory. Der uttrykker han en dobbel motstand mot den tøylesløse kapitalismen på den ene siden og en fremskridende autoritær moralismen på den andre.

Det er ikke til å legge skjul på at behovet for en ny kritikk skyldes konkrete politiske forslag fra grupper innen den brede venstresiden samt – og dette er nok viktigere – tvetydigheter, uklarheter og manglende bevissthet på det ideologiske nivå i de samme gruppene. I sum har dette gitt inadekvate løsningsforslag i forhold til det ene kampavsnittet Todorov nevner – vi tenker ikke på det antikapitalistiske avsnittet.

Kulturradikalismen

Kulturradikalismen favnet den doble motstanden Todorov identifiserer – dog tilpasset en annen tid. I tillegg var den kulturradikale tradisjonen nært knyttet til venstresiden i en spenningsfylt relasjon som innebar en utfordring og et korrektiv overfor det sosialdemokratiske teknokratiet i etterkrigstiden og den brede arbeiderbevegelsen fra midten av 1920-tallet til omkring 1970. Disse to faktorene gjorde kulturradikalismen til et nærliggende utgangspunkt i intervjuserien Ny Tid har hatt gående siden i sommer.

Det er lenge siden kulturradikalismens storhetstid. Derfor spurte vi: «Hva kan brukes, hva må kasseres og hva bør legges til den kulturradikale tradisjonen?»

Svarene var mange og forskjellige. Og langsomt smuldret begrepet bort. Slik kunne det i alle fall virke. For hva består kontinuiteten i? Og hva er det kulturradikale i dag?

En anakronisme?

La oss være ærlige. Det er i en viss forstand fristende å avvikle begrepet «kulturradikalisme» på dette grunnlaget. Det har rett og slett et for flyktig meningsinnhold og for mangfoldige og sprikende konnotasjoner til å tjene vår hensikt. En viss motvilje mot begrepet har kommet til uttrykk i intervjuene. Cathrine Holst mener det er for vagt. Andre forslag har også kommet opp. Nina Witoszek snakker for eksempel om en «klok radikalisme». Statsviter Svein Tuastad skrev i et innlegg om SV, bioteknologi og ytringsfrihet at han savnet den «liberale sosialismen».

Når vi likevel nøler med å oppgi den opprinnelige termen, skyldes det tre hensyn. For det første finnes det en kjerne som er felles i alle innspillene til en ny kritisk posisjon. Og den kjernen er i flyt med den kulturradikale arven. Det handler først og fremst om toleranse og pluralisme – en motstand mot konformisme og ensretting – men også om viljen til å være udogmatisk. Til hele tiden å stille spørsmålstegn ved egne premisser og egen argumentasjon – uten at det går på bekostning av den modige og skarpe meningsytringen.

For det andre finnes det både forsvar og reflekterte angrep på den kulturradikale tradisjonen. Av sistnevnte art bør følgende nevnes: Gunnar Skirbekks essay «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge» fra 1972, Leiv Longums bok Drømmen om det frie mennesket fra 1986 og Sigurd Skirbekks Ideologiavsløring som ideologi fra samme år. Ikke minst skal de ha takk for å ha påpekt den nihilistiske fellen kulturradikalismen kan havne i, og som den må styre unna. Slik kritikk er ofte nyttig.

For det tredje peker begrepet i retning av verdikamp. Det er paradoksalt at en rekke politikere og kommentatorer fra et bredt spekter av politiske posisjoner etterlyser «verdier» samtidig som spørsmålet om hvilke verdier det er snakk om, forblir underbelyst. Det hele har blitt et spill for galleriet. Kan vi skape større bevissthet om verdier og verdidebatter, er det av det gode.

Historien

To faktorer som sammen bestemte det vanskelige startpunktet for enhver bestrebelse om å revitalisere kulturradikalismen i dag, gjør oppgaven vanskeligere.

For fem år siden beskrev idéhistoriker Eivind Tjønneland kulturradikalismens utvikling i essayet «Kulturradikalismens fjerde fase» (Vagant 4/1999).

Essayet begynner med en gjennomgang av tre tidligere faser i norsk kulturradikalisme. Brandes, Ibsen og det moderne gjennombrudd utgjør den første. 30-tallets Freud-inspirerte radikalere – med Helge Krog, Arnulf Øverland og Sigurd Hoel i spissen – den andre. Den tredje fasen oppstår på 1950- og 60-tallet med Mykle, Bjørneboe, Profil-kretsen og miljøet rundt Sosialistisk Folkeparti.

En stadig tilbakevendende tendens har imidlertid ridd kulturradikalismen i alle dens tre faser, ifølge Tjønneland. Han påpeker en totalitær fristelse som gjør at kulturradikalismen gang etter gang slår over i sin anti-tese. Arne Garborg ble religiøs. Profil-kretsen gjorde Mao til sin guddom.

De ante nok ikke at det skulle vise seg skjebnesvangert for tradisjonen.

Det endelige omslaget

Det skjedde en vending i norsk idéhistorie tidlig på 1970-tallet som hadde store konsekvenser for kulturradikalismen i Norge. Den «intellektuelle» fløyen av venstresiden var dominert av ml-bevegelsen. De la lokk over den kulturradikale idéutviklingen. Profil-kretsen søkte de absolutte sannhetene i maoismen og dermed var det endelige omslaget av den artet Tjønneland snakker om et faktum.

Dessverre for kulturradikalismen inntrådte dette litt før eller samtidig med langt bredere og mer betydningsfulle utviklingstrekk i storsamfunnet, på de tette normative fellesskapenes reduserte betydning og makt over enkeltmennesker, på kvinnekampen som etter hvert ble kronet med historiske seire, og på en langt friere seksualmoral som snart fikk fotfeste i brede lag. De gamle kulturradikale kampsakene var langt på vei vunnet. Og en vingestekket kulturradikalisme evnet ikke å videreutvikle prosjektet i en ny tid.

Det er med andre ord 30 år siden det har foregått omfattende kulturradikal idéutvikling i Norge. Samtidig har politikken, økonomien og kulturen endret seg fundamentalt. Ikke minst har innvandringen og overgangen det multikulturelle samfunn spilt en avgjørende rolle. Det har gitt kulturradikalismen en ny sjanse. Med Anders Hegers ord: «Fram til 1970, sa radikaleren: «Ikke fornekt fremtiden, vi skal gå foran.» Retningen på samfunnsendringen var positiv, men tempoet for lavt. I dag er det bare på et politikkområde vi kan si det samme, nemlig på innvandringsområdet: «Norge blir et multikulturelt samfunn. Lær dere å leve med det.»

Etter den kalde krigens slutt og 11. september fremstår det også som en kjerneoppgave å bygge ned fiendebildene av Islam. Når Thomas Hylland Eriksen vil spre definisjonsmakten, og omfavner Edward Said og postkoloniale studier, er det blant annet dette han tenker på.

Men hva med alt det andre? Hva skal kulturradikalismen melde om det?

Slik er utgangspunktet for bestrebelsene om å danne en ny kritisk posisjon – i grove trekk ugunstig.

Det er to unntak. I de politisk organiserte miljøene overlevde kulturradikalismen ett sted, noe Heger er inne på: » Steinar (Hanson. red.anm.), Pax og Sosialisme på Norsk fantes, og var en direkte forlengelse av den tidlige kulturradikalismen. De representerer fortsatt overlevelsesstrengen vi må knytte oss til.»

Videre representerte miljøet rundt Dagbladet fortsatt en stødig ikke-marxistisk kulturradikalisme i tråd med sin tradisjon – lenge. I dag brytes dette mot nye krav til de trykte mediene, noe redaktør Tor Gjermund Eriksen selv påpeker. Den kulturradikale arven i Dagbladet er i dag i første rekke synlig – som gjennom et prisme av tabloid avisfilosofi og journalisme – i en noe fortegnet variant.

Den kulturradikale utfordring

I Danmark kom det for fire år siden ut en bok som var basert på en forelesningsrekke ved Universitetet i København. Boken het Den kulturradikale utfordring og avfødte en avisdebatt om kulturradikalisme i det 21. århundret. Kanskje er det først og fremst som utfordring vi skal anskue kulturradikalismen. I så fall: Til hvem går utfordringen? Kanskje går den i særlig grad – og i større grad enn tidligere – til venstresiden. Verdikonservatismen synes å ha en tryggere havn der enn til høyre for det politiske sentrum for tiden, noe blant andre Bernt Hagtvet peker på ved å etterlyse verdikonservatisme i partiet Høyre. Unntaket er selvsagt KrF, som etter en nærmest «Kristian Schelderupsk» periode på 1990-tallet ser ut til å være på vei tilbake i mer vante former. Samtidig inviterer imidlertid solidaritetskameratene, anført av Jens Stoltenberg, stadig KrF til å bytte side. Videre er det venstresiden som må utgjøre grunnfjellet i en fornyet kritisk posisjon. Det er jo en annen kritikk av de verste utslagene ved kapitalismen vi ønsker – ikke å fravike kritikken overhode.

Serien har avdekket syv politisk filosofiske utfordringer og fire utfordringer som er noe nærmere det konkrete politiske nivået. Alle elleve burde nå igjennom til venstresidens ideologer og politikkmakere:

  • Universalisme/relativisme Thomas Hylland Eriksen vil ha et pluralistisk forhold til sannhet, men: «Vi må ha en syltynn universalisme i bunnen. Vi må beholde et sett verdier som ikke er gjenstand for forhandling. Det hadde de opprinnelige kulturradikalerne, og det må også en ny kulturradikalisme ha. Men den må ikke bli overveldende.» Det må være et mål å finne en begrunnet balanse mellom ønsket om pluralisme og toleranse på den ene siden, og behovet for noen moralske standarder på den andre. Hylland Eriksen fortsetter: «Det går en hårfin og utrolig viktig skillelinje mellom liberale holdninger med refrenget «la folk gjøre som de vil» og likegyldighetens «la folk gjøre hva faen de vil».» I dette rommet mellom for sterk universalisme og likegyldighet må venstresiden finne seg selv.
  • Totalitarisme En kulturradikalismen etter Nina Witoszeks smak må holde god avstand fra enhver totalitær fristelse. Øst-Europas erfaring med kommunismen ruver bak hennes innspill. Venstresiden må alltid holde denne avstanden, og det er noe å lære av den østeuropeiske erfaringen.
  • Liberalisme Rune Slagstad og Jon Elster er to samfunnsvitere som har jobbet mye med brytningene mellom marxisme/sosialisme og liberalisme, mener Cathrine Holst. I dag er det tyst om dette forholdet på venstresiden. Svein Tuastad utfordret her i avisen SV og spurte om det i det hele tatt var rom for liberalere i SV. Er det det? Og i så fall: Er rommet stort nok?
  • Likhet/likeverd «Likhetstanken er venstresidens største tanke. Men det er en forskjell på likhet og likeverd,» sier Thomas Hylland Erisken. Han vil ha like økonomiske muligheter, men likeverd for forskjelligartede veier til det gode liv. Cathrine Holst følger opp med et ønske om en nøytral stat i livsstils og kulturspørsmål. Hvordan forholder venstresiden seg til dette skillet?
  • Fellesskap/individualisme «Man kan kanskje si at kulturradikalismen handler om å gjøre et alvorlig forsøk på å håndtere spenningen mellom det som splitter og det som samler – uten fasitsvar, men med konkrete løsningsforslag,» sier Thomas Hylland Eriksen.

«Kollektivet kan gi mening og identitet. Målet må være å gjøre kollektivet til en åpen plass der det er grobunn for frihet,» sier Nazneen Khan-Østrem. Hva slags fellesskap er det venstresiden ønsker seg når man kritiserer individualismen?

  • Frihet «Jeg har en borgerforståelse av frihet … og er inspirert av Kants tenkning. Han skriver om autonomi, altså selvlovgivning, som en rasjonell virksomhet. Da kommer også et dannelsesaspekt inn. Det er dannede borgere som tar frie valg … Samfunnets oppgave må være å skape mulighetsbetingelsene for at en slik frihet kan finne sted,» sier Holst, Hun trekker frem filosofen John Rawls og mener han bør interessere venstresiden. Hva slags frihetsbegrep operer man med på venstresiden?
  • Økonomi/politikk/kultur «Jeg er sosialist i økonomiske spørsmål og liberaler innenfor den kulturelle sfæren,» forteller Cathrine Holst. Premisset er at de ulike samfunnssfærene kan anskues relativt uavhengig av hverandre. Det sies fra noen hold på venstresiden at det er blitt radikalt å være konservativt. Hva menes? Thomas Hylland Eriksen gir en del av løsningen når han understreker betydningen av å skille mellom en politisk, en økonomisk og en kulturell sfære. Da ser det slik ut: Det er anti-kapitalistisk å være verdikonservativ fordi verdikonservatismen visstnok kan sette skranker for en hedonistisk kultur som sies legitimere «nyliberalismen».

Ikke sjeldent tar denne retorikken i våre dager form av en misforstått reaksjon på senkapitalismens kulturelle former – være seg fra mer eller mindre fundamentalistiske religiøse miljøer eller verdikonservative på både høyre- og venstresiden. For snarere enn å være en motvekt til den tøylesløse kapitalismen, er verdikonservatismens bud om flere og strengere moralkodekser en av senkapitalismens kontrollformer – parasittisk på venstresidens fremskrittsfrykt og i realiteten reaksjonær. Det er på tide å refortolke forholde mellom økonomi, politikk og kultur.

  • Multikulturalisme «For en del på venstresiden virker det som om toleransens grense er nådd når det kommer til kulturer det er vrient å forstå. Kanskje er det derfor det blir så vanskelig å forholde seg til muslimske innvandrere? Enhver som vil kalle seg intellektuell må forstå kompleksiteten migrasjon bringer med seg,» sier Nazneen Khan-Østrem. Thomas Hylland Eriksen vil gjøre begrepet om det norske mer fleksibelt. Tør venstresiden omfavne den kulturelle kompleksiteten?
  • Globalisering «Norge er som Dubai,» sier Anders Heger. «Som Hollywood,» sier Nazneen Khan-Østrem. Den jevne nordmann har det i global sammenheng svært godt.

Hvem er det man først og fremst bør solidarisere seg med i dagens verden? Den norske arbeiderklassen, eller dem som kjemper mot bunnløs fattigdom andre steder? Venstresiden må anlegge et globalt perspektiv når de snakker om rettferdighet. Når selv Attac har kampen mot pensjonsreformen som en av sine hovedsaker, er det verdt å påpeke som Heger gjør: «Det er alt for mange penger her … Det har gått opp for oss de siste fem årene, og venstresiden aner ikke hva den skal gjøre med det. Wergeland snakket om de fattige norske fjellbøndene. Det gjør Sponheim også. Men disse fjellbøndene har faen meg parabolantenne.»

  • Velferdsstaten «Velferdsstaten [gir] insentiver i retning av å få folk til å velge en bestemt livsform, det er det ingen tvil om. Utfordringen i et slikt kulturelt klima er å skape muligheter for å velge annerledes. Etter min smak hadde det også vært bra om folk faktisk gjorde det,» sier Cathrine Holst.

Tor Gjermund Eriksen mener det er behov for å se på organiseringen av den på nytt.

Velferdsstaten «virker i visse henseender sentraliserende og avmektiggjørende. I motstanden mot dette går det en linje tilbake til den opprinnelige kulturradikalismens antikonformisme,» sier Thomas Hylland Eriksen. Tør venstresiden i det hele tatt nærme seg dette?

---
DEL

Legg igjen et svar