Kulturelt tjuvgods

Norge mangler en litteraturpolitikk for digitale tekster som kan beskytte forfatternes arbeidsvilkår.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Srekvet av: Hans Marius Graasvold juridisk rådgiver i NFF , hmg@advokatredet.no

og Kjell Lars Berge, styreleder i Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFF)

[kronikk] Utgangspunktet for at det i det hele tatt stilles spørsmål ved verdien av opphavsretten skyldes dramatiske endringer i de teknologiske rammevilkårene for produksjon og publisering av tekst, bilder og musikk.

Utviklingen har fått flere debattanter i det norske samfunnet til å mene at ytringer på internettet ikke kan omfattes av tradisjonell opphavsrettlovgiving. Enkelte hevder at opphavsretten bidrar til å inngjerde kunnskapsallmenningen (Tage Wester og Sebastian Gjerding, Ny Tid 12. januar 2007). Slike synspunkter har ikke bare vært hevdet av enkeltpersoner i utkanten av den norske offentligheten, men også av enkelte politiske ungdomsorganisasjoner og toneangivende partier på Stortinget.

Farvel til opphavsretten? Anført av Trond Giske hevdet et flertall på Stortinget under behandlingen av åndsverkloven våren 2005 at forfattere som hadde valgt å legge sine tekster ut på internettet, måtte akseptere at tekstene ble gjort til gjenstand for til fri bruk innen offentlig sektor. Som kulturminister er Giske nå talsmann for et helt annet syn. Sentrale brukergrupper som Kommunenes sentralforbund aksepterer nå at det skal betales for det vesentligste av de internettutskriftene som tilsatte i kommunene bruker. Men fortsatt hører vi at politikere hevder meninger som i praksis innebærer et farvel til opphavsretten.

Venstres landsmøte vedtok nylig at partiet ønsker å avkriminalisere fildeling. Det tradisjonelle kulturpartiet gir med dette uttrykk for et syn om at det skal være lov å kjøpe og selge tjuvgods – på den betingelsen at tjuvgodset er et åndsverk. Og hva er begrunnelsen? Venstre synes ikke litteraturen, musikken og filmene gjøres tilgjengelig raskt og billig nok. Derfor må opphavsmennene settes under administrasjon og fratas retten til selv å utgi sine verk.

Kunnskapsminister Øystein Djupedal bevilget i vår 15 millioner kroner til det fylkekommunale fellesprosjektet Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA). NDLA skal skape og formidle gratis læremidler for videregående opplæring. Læremidlene skal utvikles av en sentralisert, liten redaksjon på grunnlag av enkelttekster som kjøpes inn fra forfattere, forlag og andre som må fraskrive seg enhver rett til å føre kontroll med videre spredning og utvikling av sine åndsverk. Fylkeskommunene vil selvsagt forvente å få tilgang til gratis læremidler fra NDLA, til fortrengsel for læremidler fra de etablerte læremiddelforlagene. Slik oppstår et læremiddelmonopol finansiert av skattebetalerne.

Digital teknologi. Vi forventer ikke at skoleelever utfører grundige faglige undersøkelser i valget mellom gratis eller dyre læremidler, eller at den alminnelige fildeler reflekterer over de kulturpolitiske følgene for hver fil han eller hun sender ut til sine «venner» på nettet. Folk flest har til en viss grad grunn til å være misfornøyde med en kulturbransje som ennå ikke har tilpasset sine forretningsmodeller til digital teknologi. Men fra våre fremste tillitsvalgte bør vi kreve kvalifiserte refleksjoner rundt konsekvensene av at rammevilkårene for profesjonell utvikling av kultur og kunnskap undergraves. Fra politikerne bør vi kreve en kultur- og kunnskapspolitikk for tekster skapt og formidlet på internettet.

Hva gjør opphavsretten så viktig og beskyttelsesverdig? Internettet og annen nettbasert kommunikasjon er en av de viktigste arenaene for kontakt mennesker i mellom. Det er på internettet vi vil besøke offentlige institusjoner for å spørsmål og hjelp om rettigheter og økonomisk støtte. Det er på internettet vi vil handle, tilegne oss kunnskap og la oss underholde, og det er på internettet vi vil diskutere og hevde meninger. Men internettet er også et sted der mennesker kan møtes helt privat, enten det er gjennom blogger der vi unsensurert legger ut om våre fordommer om gud og hvermann, eller ved eksibisjonistisk selvpromovering på YouTube.com eller Deiligst.no.

Kvalitetssikring. For en forfatter – og særlig en fagbokforfatter – vil internettet være den viktigste arenaen for å bli kjent og lest – og for å bli solgt. Skal en forfatter bli lest i morgendagens samfunn, må vedkommende finnes på nettet i en form som er lettilgjengelig og tiltalende. Imidlertid må forfattere ha noe igjen for det arbeidet de utfører. Det må være mulig å leve av internettbaserte forfatterskap dersom internettet skal blir et sted der leserne kan tilegne seg god, mangfoldig og etterrettelig kunnskap. Kultur-, kunnskaps- og utdanningspolitiske hensyn er kanskje de mest opplagte grunnene til å bevare opphavsretten også for internett-tekster. På den måten legges det også til rette for en kvalitetsikring både etisk og faglig. Den som skriver på internettet vil kunne stilles ansvarlig for at det han skriver. Som i den tradisjonelle papirbaserte bok-, tidsskrift- og avisverdenen vil det utvikle seg ordninger som gjør det mulig for oss å stole på den som ytrer seg. I disse dager digitaliseres undervisningssamfunnet, både grunnskolen, den videregående skolen, høgskolene og universitetene. Skoler og universiteter er opptatt av at kunnskapen de skaper, skal formidles på en kvalitetssikret måte. Opphavsretten er et nødvendig redskap for å sikre et kvalifisert og bredt tilfang av kulturelt og kunnskapsbærende innhold.

For det norske samfunnet er denne kvalitetssikringen enda mer krevende fordi ytringene skrives på et språk svært få behersker. Det kan ikke herske noen tvil om at internettet stimulerer utviklingen av engelsk som verdens viktigste språk. Desto viktigere er det for nordmenn å utvikle norsk språk på internettet. Analogien med engelskspråklige forfattere som tjener store summer på å gi bort sine tekster på nettet er ikke overførbare på det norske området, hvor markedet uttømmes så uendelig mye raskere enn i de fleste andre språkområder.

NFF har lenge etterlyst en tydelig og langsiktig litteraturpolitikk fra politikerne. Norsk litteraturpolitikk bør også omfatte digitale tekster. Den bør gjenspeiles i videreutviklingen og håndhevelsen av forfatternes opphavsrettigheter. NFF har som landets største skribentorganisasjon et stort ansvar for å sikre at forfatterne utøver sine rettigheter på en måte som både er til gavn for dem selv og leserne. Vi erkjenner at opphavsretten ikke alltid utøves best ved å sikre størst mulige inntekter. De av våre medlemmer som ønsker å tilby sine tekster gratis, eller la andre videreutvikle tekstene fritt og uten forfatterens oppsyn, skal kunne gjøre det. Men det må være et ufravikelig utgangspunkt at det er opp til opphavsmannen, ingen andre, å bestemme om, når og hvordan et åndsverk skal spres. ■

---
DEL

Legg igjen et svar