Kulturell katalysator for bærekraftig fremtid

Hva slags rolle kan kunsten spille i utviklingen av bedre livsvilkår?

Teaterregissør og skribent. Epost ninaossavy@yahoo.no

Køen er lang ved registreringen til konferansen Culture(s) in Sustainable Futures. Over 300 deltagere fra 40 land er i Helsinki for å snakke sammen om kulturens rolle i utformingen av et bærekraftig samfunn. Konferansen er en tverrfaglig mønstring med blant annet historikere, filosofer, arkitekter, teologer, NGO-ere og kunstnere. Og i tillegg til hovedprogrammet: en nesten uoverskuelig mengde forskingspresentasjoner. Fra Norge kommer det også en liten gruppe mennesker – overraskende nok er de nesten utelukkende fra feltet design og bærekraft. Jeg tolker det slik at det skjer mye spennende på dette feltet i Norge.

Bærekraftig utrykk? Før jeg går videre: Jeg ber om unnskyldning for utrykket bærekraftig. Det føles forslitt, utbrukt og hult. Men det er nå en gang den tittelen arrangørene bak konferansen har valgt, og derfor er det vanskelig å komme unna. Men hva betyr egentlig bærekraftig? Det sier ikke konferansen så mye om. Det virker som om arrangørene forutsetter at deltagerne har et inderlig og reelt forhold til dette utrykket, og at de ved å bruke denne tittelen vil signalisere at vi må utvikle et samfunn som i det minste forholder seg til at vi har begrensende ressurser. At disse ressursene må forvaltes på en måte som i minst mulig grad rokker ved det økologiske samspillet. For kulturene i samfunnet fungerer ikke – fra et økologisk perspektiv, altså – og må endres. Hvordan? Dette er konferansens credo.

Finske Katriina Soini, lederen av COST Action IS1007 som arrangerer konferansen, spør i sin innledning om kultur(er) kan ses på som én av fire pilarer for utviklingen av et bærekraftig samfunn – der de tre andre er økologi, sosiale forhold og økonomi. Hittil har det blitt snakket lite om kulturens betydning for utvikling av et bærekraftig samfunn. Derfor har COST Action i fire år undersøkt dette temaet, og ønsker å sette både et punktum for dette arbeidet og skape en ny start for videre undersøkelser. Soini understreker betydningen de sosiale og humanistiske fagene kan ha for å utvikle nye bærekraftige kulturelle narrativer. COST Action har også tre medlemmer fra Norge til stede i Helsinki – Inger Birkeland fra Høyskolen i Telemark, Nina Svane-Mikkelsen fra Universitet i Bergen og Astrid Skjerven fra Høyskolen og Oslo og Akershus.

Kunstens rolle. La meg vende tilbake til køen. Det første som møter oss der vi står og venter, er en presentasjon av et kunstprosjekt kalt Melliferopolis – et tverrfaglig prosjekt som ser på bienes rolle i byrommet og relasjonen mellom menneskene og disse insektene. Gjennom workshops og installasjoner i offentlige rom ønsker kunstnerne Christina Stadlbauer og Ulla Taipale å si noe om bienes iboende verdi – noe som noe som strekker seg utover synet på dem som honningprodusenter og biter i et økosystem. Begge kunstnerne og er også birøktere. Prosjektet gir gjenklang i meg. Kanskje fordi jeg er også birøkter, i tillegg til å arbeide med scenekunst, og vet mye om farene bier og andre pollinerende insekter er utsatt for over store deler av verden. Grunnen til at jeg er invitert på konferansen er nettopp for å vise en soloversjon av forestillingen Bios, som er laget med utgangspunkt i biedøden. Tre andre kunstprosjekter vises også på konferansen, fellesnevneren er at alle er i dialog med forskning knyttet til økologiske utfordringer.

Jeg må innrømme at det er første gang jeg er på konferanse. Det avholdes ikke mange slike i den frie scenekunsten hvor jeg i hovedsak arbeider. Men en av målsettingene for konferansen er å inkludere kunsten på linje med forskningen når det gjelder utvikling av strategier for bærekraftig utvikling. Når det er sagt – jeg synes ikke helt arrangementet lykkes med det. Det er 160 forskere og 5 utvalgte kunstprosjekter her, men jeg synes at det er grunnleggende sympatisk at arrangørene i det minste etterstreber å sette fokus på kunstens rolle.

Kunstnerens kunnskap. Hvordan kan så kunsten og kunstneren spille en avgjørende rolle for utviklingen av en bærekraftig fremtid? Selv om kunsten i seg selv ikke er så til stede på konferansen som man kanskje kunne ønske seg, er en av hovedinnlederne en markant kunstner: Frances Whitehead er professor ved kunstakademiet i Chicago og har jobbet med kunst i og for den urbane offentligheten i over 30 år, nærmere bestemt med «Civic Art», som hun selv kaller det. Med dette utrykket mener hun at samtidskunstens metoder, tankesett og strategier brukes spesifikt i prosessen med å skape fremtidige byer. Whitehead hevder at det en kunstner vet – kunstnerens kunnskap og hvordan en kunstner er trent i å tenke – er svært viktig i utviklingen av fremtidens bærekraftige byer. Hun mener at en kunstners spesifikke måte å tenke på er såpass radikalt viktig at den bør deles med samfunnet ved at kunstnere inkluderes i offentlige prosjekter. Hun har blant annet sagt at «en kunstner tenker ikke utenfor boksen, for det finnes ikke noen boks». I sine prosjekter samarbeider hun med ingeniører, forskere, landskapsarkitekter, byråkrater og politikere. Hennes arbeider de siste årene inkluderer blant annet Slow Cleanup – hvor hun i samarbeid med biologer har utviklet et plantebasert system for å rense opp etter gamle bensinstasjoner – samt et klimaovervåkningsprosjekt med planter i USA og Europa kalt Phenologic Forest. Et av hennes hjertebarn er også prosjektet The Embedded Artist, hvor hun samarbeider med Chicago by for å se hvordan kunstnere kan inkluderes i byutviklingen.

Verden utenfor konferansen. Spørsmålet faller seg naturlig allerede første dagen på konferansen, der jeg sitter og lytter til foredrag etter foredrag. Innleder etter innleder som snakker om sine erfaringer, sine kjepphester og sine løsninger. De snakker blant annet om at økologi henger sammen med demokrati og menneskerettigheter, og at en bærekraftig fremtid også må være rettferdig og kjønnslikestilt. Det er spennende, inspirerende, gode innfallsvinkler, viktige refleksjoner og mye kunnskap om løsninger for fremtiden – men jeg tenker at det mest essensielle med en konferanse som denne må være å få denne kunnskapen videre ut i samfunnet. Hvordan unngå at konferansen med disse tre hundre deltagerne, som på mange måter er enige og har mange av svarene på hvordan et bærekraftig samfunn kan utvikles, forblir lukket for samfunnet utenfor?

Derfor er det gledelig å vite at anerkjente Routledge nå gir ut en serie på foreløpig tre bøker som en direkte konsekvens av arbeidet til COST Action de siste fire årene.  Bokserien heter «Routledge Studies in Culture and Sustainable Development», og ble introdusert på konferansen. De to første er allerede ferdig trykket og klare til salg, mens den tredje kommer til høsten. God lesning.

---
DEL