Kulturell boikott av USA: Appell fra intellektuelle i 70 land

18. Januar 1968

Kjell Cordtsen

Intellektuelle fra 70 land, samlet til kongress i Havanna, oppfordrer forfattere, vitenskapsmenn, kunstnere, lærere og studenter til å intensivere kampen mot imperialismen, og hver på sitt sted delta i kampen for frigjøringen av verdens folk. Dette må, heter det, også innebære en kulturell boikott av USA: avslag på alle invitasjoner, stipend, arbeidsoppgaver og deltagelse i kultur- eller forskningsoppgaver, der hvor en akseptering av slike vil være en støtte, direkte eller indirekte, til USAs politikk og anseelse i verden.

Norske deltakere på, konferansen, som varte fra 4. til 12.januar, var forfatterne Sigbjørn Hølmebakk og Georg Johannesen og filosofen Dag Østerberg.

Hølmebakk (Store norske leksikon 1975)

Fra Sverige deltok blant andre Göran Palm og Göran Therborn, fra Danmark Ivan Malinovski, Asger Jorn og Bente Hansen, fra Tyskland Hans Magnus Enzensberger, fra Frankrike André Gorz og fra Storbritannia Herbert Reed, Robert Blackburn og Arnold Wesker. Ellers var det store delegasjoner fra en rekke øst-europeiske, afrikanske og latin-amerikanske land, og en amerikansk delegasjon som møtte, til tross for de vansker amerikanske myndigheter på forhånd la i veien.

Jean-Paul Sartre var nylig utsatt for et hjerteinfarkt og kunne ikke møte. Men han sendte kongressen et brev der han ga uttrykk for sin solidaritet. Denne solidaritetsfølelsen kom også til å prege konferansen og gi den et mer politisk tilsnitt enn den opprinnelig var tiltenkt.

«Det som slo meg mest, er nettopp denne solidaritet med frigjøringsbevegelsene og de folk som kjemper for sin uavhengighet,» sier Sigbjørn Hølmebakk til Orientering.

«Når man kommer til Sovjet, møter man slagord om fredelig sameksistens. I Latin-Amerika ville et slikt krav være utenkelig. Der er man innforstått med at væpnet kamp, fundamentalt sett, er den eneste mulige vei til frigjøring.

I min kommisjon – den Intellektuelles ansvar i forhold til de underutviklede land – var det da også flere kraftige sammenstøt mellom sovjetiske og latin-amerikanske representanter. De siste bebreidet Sovjet dets kreditter til gerilja-regimene og det de oppfattet som lunkenhet i forhold til den revolusjonære kamp.

Konflikten kom også åpent til uttrykk da kongressen vedtok en erklæring med oppfordring til økt gerilja. Sovjetiske representanter ønsket en tilføyelse: der forholdene ligger til rette for det. Men dette ble avvist; kongressen ønsket ikke en slik tilføyelse.

Det var underlig å se disse sovjet-representantene stå der og forsvare seg. En talte lenge om kommunismens overlegenhet i forhold til kapitalismen. Til slutt måtte dirigenten gjøre oppmerksom på at temaet var sovjetiske intellektuelles ansvar overfor de utbyttede land.

Ellers var Che Guevara den store gjennomgangsfigur på kongressen. Han ble framholdt som prototypen på «det nye menneske», og podiet var prydet med sitater av ham.»

Hvordan opplevde dere som nordmenn dette møtet?

«For det første fikk vi et meget godt innblikk i Latin-Amerikas problemer. For det andre, og det var kanskje det mest vesentlige, fikk vi oppleve Norge sett med de andres øyne. Det er en illusjon å tro at Norge blir ansett som et lite, anstendig land. Ute i verden ser de på oss som USAs allierte og medundertrykkere. De kjenner utmerket godt til at vi boikotter Cuba, Nord-Korea og Nord-Vietnam, at vi sender vår konge av sted til gorilla-regimene i Sør-Amerika og ellers inntar de for oss ufarlige standpunkter når sakene kommer opp i FN.

Men det store ved kongressen var dette: at intellektuelle fra hele verden for første gang kom sammen, formulerte sine krav og tok opp kampen mot den kulturelle undertrykkelse som er et av de viktigste og mest forsømte aspekter ved frigjøringskampen.»

Hva kan så de intellektuelle gjøre?

«Havana-appellen konkluderer med en oppfordring til kulturell boikott av USA. Det var kanskje det viktigste konkrete resultat av denne kongressen. Jeg synes det er en meningsløs ting at sosialister i dag som er motstandere av USA, mottar stipend derfra – like meningsløst som om man hadde mottatt tyske stipend under nazi-tiden. Og jeg synes det er viktig at dette kommer fram, fordi jeg har inntrykk av at universitetsfolk og andre ofte legger bånd på seg i kritikken av USA. Hvis ikke, mister de generøse tilbud. Men vi bør i dagens situasjon innta den utvetydige holdning at vi sier nei.

Castro spurte ellers hvor Europas intellektuelle var under Cuba-krisen, og det er mitt inntrykk at latin-amerikanerne tillegger de intellektuelles rolle – og spørsmål i tilknytning til deres arbeid – større betydning enn for eksempel sovjet-russerne og kineserne.

Forøvrig er det jo min mening at det viktigste vi kan gjøre, er å kjempe hjemme på vår egen arena. Dette ga jeg da også uttrykk for under mitt innlegg på kongressen: Gjennom vårt NATO-medlemskap er vårt land blitt et redskap for amerikansk imperialisme. Vi er alliert med undertrykkerne, vi samarbeider med diktaturer som Portugal og Hellas og deltar i militærøvelser sammen med nazi-krigsforbrytere. Vi boikotter på USAs befaling de mest progressive underutviklede land og stiller vårt eget område til rådighet for USA og dens verdensomspennende militærstrategi. Derfor blir vår kamp og Latin-Amerikas kamp en og den samme; derfor demonstrerer vi ikke lenger alene mot fremmede ambassader, men også mot vårt eget Storting.

Reaksjonen på kongressen her i Norge har da også nærmet seg den fullstendige taushet. Et intervju i radioens aktuelt-sending og en protest i VG ser ut til å være det hele.

Det er aldeles meningsløst at presse og kringkasting har vist en så negativ holdning. Hvis man ser dette i forhold til den publisitet rettssaken mot de sovjetiske forfattere har fått – en rettssak jeg for øvrig selv tar avstand fra – så er det jo et opplagt misforhold. På kongressen ble det lest opp en liste over framtredende latin-amerikanere som var drept, fengslet eller torturert. Halvparten av dem var forfattere. Mange av deltakerne måtte også leve i illegalitet eller eksil. Men se det våget ikke norsk fjernsyn å bringe noe stoff om. En av årsakene til dette var kanskje nettopp VGs protest. Men da må man spørre: Er det Verdens Gangs redaktør som skal bestemme programvirksomheten i NRK? Eller er man der bare interessert i den undertrykkelse som ikke angår USA og våre egne myndigheter?

Jeg synes dette er nok et eksempel på hvor knekkende uinteressert man her hjemme er i de såkalte u-lands problemer. I stedet aler man fromt om en u-hjelp som de undertrykte egentlig bare trekker på skuldrene av, fordi de vet at den ikke kan løse deres problemer,» sier Sigbjørn Hølmebakk.

---
DEL