Kulturdebattens frie fugler

I fem år har 150 kulturforskere brukt 70 millioner på å forstå både den brede og den smale kulturen. Og her er tre trekk ved svarene de gir; de er ikke helt uten politiske sider.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fjell og fjord. Epletrær og brudeferd. Vi skal til Hardanger – men ikke til 1800-tallets og nasjonalromantikkens Hardanger. Nei, snarere til Ålvik i Kvam kommune og til industrialiseringen av utvalgte vestnorske bygder. Vi skal til ferrolegringsverket A/S Bjølvefossen som før 1920 hadde blitt hjørnesteinen i den lille bygda, og snudd livet til noen hundre Ålvik-innbyggere på hodet. Borte var Tiedemands og Gudes idealiserte bondesamfunn. I stedet kom økt levestandard, men også røykfylte ovnshaller. Slik presten Mikael Hertzberg så det: «Dette underdeilige Hardanger, som hjemstedet for vårt lands eiendommeligste og fineste og mest sympatiske bygdekultur, er snart gaaet over i sagaen. Fordrevet av den brutale pengemakt og den moderne storindustri.»

Så kan man spørre: Hva har ferrolegering og industrireisning med dagens kulturspørsmål å gjøre? En hel del. La oss si det, for denne gang. Den «pengemakt og moderne storindustri», som Hertzberg var så forarget over, hadde nemlig en særegen omsorg for det lokale kulturlivet i Ålvik. I 1952 abonnerte A/S Bjølvefossen på hele tolv tidsskrifter, hvorav ni var fra land utenfor Norden. De kjøpte flygel til det nyåpnede folkets hus i Ålvik rundt 1950 til en verdi av et par arbeiderårslønninger. For ikke å snakke om verdien av innredningen i kinoen i det samme folkets hus, som smelteverket også besørget. Da riksteatret for andre gang la turneen sin utenom den lille bygda reagerte direktøren sporenstreks og sendte brev til teaterledelsen. Ja, Bjølvefossens ledelse betalte til og med for det lokale bibliotekets abonnement på den kommunistiske avisen Friheten.

Kommersialisering

Det er Erik Fossåskaret som har fortalt historien om Bjølvefossens betydning for Ålvik-kulturen. Og det skjer i hans i antologien Kulturforskning. Både Fossåskaret og flere andre bidragsytere, som Jørgen Langdalen og Jostein Gripsrud, er sympatisk innstilt til en kulturforståelse som opphever det klare skillet mellom næringslivets økonomiske rasjonalitet og kunstens eller kulturens ikke-økonomiske rasjonalitet. Kultursponsing, slik A/S Bjølvefossen sto for på 1950-tallet, og som bedrifter som Telenor driver med i dag, er imidlertid kontroversielt i resten av kulturlivet. Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold har for eksempel sammenlignet kultursponsing med 1700-tallets mesenvirksomhet, som gjorde kunsten instrumentell, kunstneren ufri og levnet liten plass til en utvikling av kunsten på kunstens egne premisser. Han holder heller en knapp på den såkalte autonomiestetikken, som har linjer tilbake til Kant via Adorno og Habermas, og som han mener er en betingelse for at kunsten skal kunne ha en kritisk funksjon i samfunnet. I møte med forflatningstendenser i populærkultur og reklame kan nok noen hver si seg enig – i alle fall på pessimistiske dager – i at kunsten bør holdes «ren» for kommersiell innflytelse.

Likevel er de bidragsyterne i boken Kulturforskning som ytrer seg om dette relativt samstemte, og de deler altså ikke Wolds bekymring i særlig grad. Med Gripsruds ord:

«Den kulturelle orden som setter skarpe skiller mellom Kunst og omverden, mellom kunst og populærkultur, mellom Vesten og resten – har primært vært en ideologisk orden… Kunstinstitusjonen har … sine verdifulle spesialiteter og forvalter en fantastisk historisk arv. Dette betyr imidlertid ikke at alt som har vært og blir produsert innenfor disse tradisjonene, er spesielt verdifullt… Tvert om er det vel en hovedkonklusjon i prosjektet at det uavlatelig har dukket opp kolossale kulturskatter utenfor det på forhånd aksepterte feltet – helt fra før en egentlig kan snakke om en kunstinstitusjon i vår egen tid.

Og med Langdalens enda tydeligere ord: «Kulturindustrien har for lengst overbevist selv de argeste skeptikerne om at et kunstnerisk produkt kan ha estetiske verdier selv om det inngår i et kommersielt kretsløp. De fleste begynner å innse at i kulturindustrien eksisterer ikke de estetiske verdiene uten kretsløpet. Slik sett har kulturindustrien allerede i minst et århundre bidratt til å bryte ned forestillingen om en uoverstigelig kløft mellom en estetisk og en økonomisk «rasjonalitet». I dag må vi spørre oss hvor lenge denne forestillingen skal overleve innenfor det «egentlige» kunstfeltet.»

Tidsdokument

Kulturforskning er en antologi med sammenfatninger av resultatene i en betydelig del av de siste fem årenes norske kulturforskning. I løpet av disse årene har Forskningsrådets kulturprogram kastet 70 millioner offentlige kroner inn i forskningsinnsats som til sammen har involvert 150 forskere. Resultatet har blitt 450 publikasjoner med stort og smått, samt en egen skriftserie på over 40 bind. Også storverk, som Knut Kjeldstadlis innvandringshistorie og Hans Fredrik Dahls mediehistorie, er med. Det er et selebert, men ribbet og stramt redigert utvalg av alt dette vi har fått mellom hendene. Alt fra nettkunst, via bruken av ordet «liksom» blant unge jenter, til et kjønnet arbeidsliv i det postindustrielle samfunn har forskerne sett nærmere på i løpet av disse fem årene. Resultatene er mange, og noen av dem har fått plass i Kulturforskning.

Humaniora og samfunnsfaglige kulturstudier er imidlertid ikke eksakte vitenskaper, men fortolkningsvitenskaper. Og der det er fortolkninger snarere enn vitenskapelige resultater i streng forstand, er det også åpent for kamp om fortolkningene. Måten kulturen, kulturlivet og kulturproduktene presenteres på i en slik samling er derfor intet mindre enn et sentralt inntak for å få grep om det rådende syn på kulturen og kunstens virkelighet for tiden. For heller ikke kulturforskerne befinner seg i et kulturelt vakuum.

Og i en slik sammenheng er altså åpningen for et tettere samspill mellom kulturliv og kapitalkrefter det første fellestrekket blant på andre måter forskjellige kulturforskere vi skal merke oss.

Konstruktivisme

Men det er slettes ikke det eneste. Brudeferden i hardanger er et lite – men essensielt – stykke Norge, vil mange kunne enes om. Men ikke uten å stå i fare for å ende med et såkalt essensialistisk kultursyn, hvor bestandige og tradisjonsrike kulturtrekk, skikker og verdioppfatninger er definerende for et samfunn eller en gruppe mennesker, og stiller denne gruppen i relieff i forhold til andre gruppers kulturtrekk.

I mot dette er det ifølge boken en utbredt enighet blant landets kulturforskere om at vi konstruerer, dekonstruerer og rekonstruerer de kulturelle mønstrene i våre hverdagslige handlinger. Det har alltid vært utvekslinger mellom folkegrupper, og kulturen kjennetegnes av at den lar seg endre. Den er tøyelig og bøyelig fordi den, i motsetning til natur, er menneskets verk. Man kan kalle en slik tilnærming for konstruktivistisk.

Så har da også brytninger som oppstår når kulturer møtes, og nye kulturelle former, eller «lokale hybridkulturer», som oppstår i slike møter, opptatt forskere som Viggo Vestel og Saphinaz-amal Naguib. De bidrar begge to i boken. En viktig side er med andre ord blikket mot «den norske kulturens» randsoner, hvor den får andre impulser. Både i møter mellom nordmenn og innvandrere, men også mellom ulike klasser og profesjoner, og mellom kjønnene.

Dette har medført manglende interesse for de mer homogene, men tross alt relativt utbredte kulturelle sammenhengene, i det norske kulturmangfoldet.

Likevel er konstruktivismen en relativt ukontroversiell posisjon. Inntil den norske debatten rundt integrering tok en ny vending med imam-sakene, i det minste. Da ble enda en fare stilt til skue, nemlig faren for at konstruktivismen henfaller til verdirelativisme i et multikulturelt samfunn. Det er man heldigvis klar over: «Det er et komplisert forhold mellom konstruktivisme, essensialisme og etikk, og mange av prosjektene har en form for verdimessig basis, selv om den ikke alltid er like eksplisitt. Humanioras ethos peker her tilbake mot et klassisk humanismebegrep.»

Større toleranse ovenfor forskjeller og en «pluralismeglede», for å bruke forskernes eget ord, blir resultatet: «Selv om en ikke-essensialistisk kulturforståelse tar fra etikken et entydig fundament, kan en «avnaturalisering» av kulturelle fenomener skape større etisk handlingsrom. Forandring blir mulig. Når noe står fram som menneskelig konstruert, stiger håpet om at det kan skje en ombygging ved menneskelig innsats.»

Individualisme

Fellesskapsfølelsen blant arbeiderne ved Bjølvefossen verk var sterk. De dannet det som i sosiologien kalles et arbeiderkollektiv, men klare normer som skulle sikre at man ikke «leflet med kapitalistene», «sprengte akkorden» og lignende. «Arbeiderkollektivet sine strenge sanksjonar var effektive barrierar for kontakt mellom ulike sosiale lag. Arbeidarar spaserte aldri gjennom Villabyen,» skriver Fossåskaret.

Men dette arbeiderkollektivet møtte motstand i Ålvik. Da Folkets hus i 1950 ble gjort om fra et hus for arbeidernes kamp mot kapitalen til et kulturhus som skulle favne alle bygdas innbyggere, ble det utført en form for symbolsk maktbruk. Bedriftsledelsen etterstrebet i alle fall en fellesskapsfølelse på tvers av klassene i en tid da klassekampen i det norske samfunnet var høyst levende. I tillegg kommer den makt man har over andre når man har stillet dem i takknemlighetsgjeld, for eksempel ved å ha utstyrt kinoen i folkets hus i Ålvik med inventar den lokale fagbevegelsen ikke hadde penger til.

Nå er endringene igjen i ferd med å innhente Ålvik i Kvam – industrien bygges ned, og folk forlater bygda. Bjølvefossen verk er kjøpt opp av Elkem som ble eneeier i 2000, og som med Fossåskarets ord styrer «etter vår tids dominerande økonomiske rasjonalitet.»

Og slike utviklingstrekk har forskerne merket seg. De er svært opptatt av at vi lever i en tid med rask kulturell og sosial endring. Gamle begreper og forståelsesformer er borte, mens nye har tatt over. Blant de som har forsvunnet er kollektive identitetsdannelser som arbeiderkollektivet i Ålvik.

Flere av forskerne som har bidratt i Kulturforskning legger tvert imot vekt på de individuelle identitetsprosjekter, for eksempel i ungdomskulturen, eller i konstruksjonen av nye kjønnsidentiteter i likestillingens tid. I det selvransakende etterordet, som et knippe av de involverte i Forskningsrådets kulturprogram står bak, peker man på nettopp dette; kulturforskningen har blitt ensidig opptatt av individualistiske og liberale identitetsbyggingsprosjekter, ikke kollektive prosjekter – verken i verdikonservativ eller sosialistisk tapning. Som de selv formulerer det: «Kan vi fortsatt dannes som subjekter når produksjonssfæren er blitt abstrakt og fragmentert, og vi konsumerer sammen i stedet for å produsere sammen?»

Hansken

Det er en dobbelthet i kulturforskerens virke. I den stadige produksjonen av tekster og tegn – litteratur, tv-programmer og forskningsrapporter – er kulturforskerens lodd at han både avdekker et kulturelt mønster samtidig som han bidrar til å skape nye. Og dette nye kan han umulig gripe i den samme bevegelsen, bare i den neste. Men heller ikke den neste bevegelsen kan han gripe i fart, så og si. Man kan ikke se sitt eget seende. Metaforen er den om en hundevalp som jager sin egen hale.

Heldigvis reflekteres det over dette. Og fem års kulturforskning med integritet, hvor forskerens egne forutsetninger gjøres eksplisitte, gir et verdifullt bidrag til ordskiftet om kultur i landet.

Men en sløvende konsensus har lenge vært i ferd med å senke seg over kulturdebatten. Og det tilsynelatende uten at kulturpolitikere og de tunge kulturinstitusjonenes representanter møter utfordringen. På den ene siden skriver et knippe av kulturforskerne i etterordet til Kulturforskning: «Spørsmålet er hvor lang tid det skal ta før de som utformer og praktiserer kulturpolitikken, tar disse fundamentale endringene inn over seg.» På den andre siden kan det være behov for et motprosjekt, et alternativt program til individfokuseringen og kommersialismeomfavnelsene man finner i deler av denne kulturkonsensussen, og som kulturforskerne rett som det er forsterker. For helt ukontroversielt er det ikke. Kulturpolitikere av alle politiske avskygninger er velkomne til å plukke opp akkurat den hansken, nå som kultforskerne er ferdige i manesjen for denne gang.

---
DEL

Legg igjen et svar