Kulturalismens svøpe

Er mennesket underordnet sin kultur? En heftig debatt til tross, oppgjøret med kulturalismen lar vente på seg. Men det finnes lyspunkter, som i Aslak Nores ferske Ekstremistan.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Å vokse opp i en veldefinert kultur kan være en berikelse og skape trygghet. Men strenge rammer for hva kulturen består av når det gjelder skikker og tradisjoner, kan også frarøve individet dets selvstendighet. Skal det være en rett å tilhøre en kultur, bør det også innebære retten til å slippe. Spørsmålet er om vår tids dominerende kulturforståelse – «kulturalismen» – tillater sistnevnte.

Forfatterne av Adskillelsens politikk, danske Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt (E&S), henholdsvis skjønnlitterær forfatter og semiotikkprofessor ved universitetet i Århus, går i alle fall i rette med tanken om at mennesket er underordnet sin kultur. De har litt av en oppgave. Kulturalismen strekker seg nemlig i deres utlegning fra nasjonsbyggingens tidlige fase til UNESCOs kulturerklæringer og sprer seg utover hele den politiske partiaksen.

For venstresiden betyr det en relativistisk forestilling om at alle kulturer har lik eksistensiell verdi. Derfor har kulturene krav på beskyttelse, framfor alt minoritetskulturer. For høyresiden tar det form av en meget bestemt oppfatning av hva som er nasjonal kultur, der kulturell enhet innen et territorium anses som en forutsetning for at samfunnet ikke skal bryte sammen.

Blir Danmark til Malaysia?

Her til lands har professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen lenge kritisert ideen om at individet uløselig er knyttet til «sin kultur». Men selv om E&S bruker Hylland Eriksen for å støtte sin egen problemstilling, nærmer konklusjonene deres seg den franske filosofen Pascal Bruckners sivilisasjonskritiske målform fra Botferdighetens tyranni fra 2008. En årsak er at lovnadene om at Adskillelsens politikk diskuterer kulturalismen på både høyre- og venstresiden, ikke innfris. Det meste dreier seg om spenningsforholdet mellom islamske doktriner og liberalfilosofi, iblandet en omfattende kritikk av venstresidens kulturalister og deres omgang med karikaturstriden og bruk av hijab. Kun noen fattige sider er dedikert til myten om at kristendommen bør få æren for opplysningstiden.

Likevel er det ikke dette som får en til å sperre øynene opp. Tilsynelatende er beskrivelsen av Malaysia et varsku om hva Danmark kan bli dersom ikke tilhengerne av multikulturalismen får hodet ut av skyene. Men mye skurrer her. E&S kritiserer primært venstresiden for ikke å gi slipp på multikulturalismens teoretiske grunnlag. Derfor er det underlig at de bruker Malaysia, som i deres framstilling er nær et reaksjonært islamistisk apartheidregime (og på mange måter en tredje variant av kulturalisme), for å vise multikulturalisme i praksis.

Med mindre det kommer en oppfølger hvor det dokumenteres en multikulturalistisk allianse mellom skandinaviske sosialister og muslimske fundamentalister, er det vanskelig å se at sammenligningen holder. Foruten enorme forskjeller i demografi, styresett og sosial struktur har ikke Danmark en lignende kolonihistorie som Malaysia å vise til. Danmark har altså ikke noe historisk grunnlag for en radikalisert identitetspolitikk etter en tilsvarende frigjøring som Malaysia fikk i 1957. At Adskillelsens politikk preges litt av slike spekulative hypoteser er uheldig, spesielt i lys av bokas skarpe kritikk av kulturalismen som politisk idé. Hvorfor ikke se mer til Canada?

Magefølelsens psykologi

Forfatter og forlagsredaktør Aslak Nore inntar omtrent samme holdning til kulturbegrepet som E&S (unntaket er hans forbindelse mellom æreskultur og kvinneundertrykking).

Men den New York-bosatte Nore er mer opptatt av magefølelser enn teoretiske prinsipper. Slik sett minner han om den britiske forfatteren Tarquin Hall og hans Salaam Brick Lane fra 2007, der han etter lang tid i utlendighet kommer tilbake til et London som på mange måter er helt fremmed fra det han vokste opp i. Uten at det blir glasert fremmedfrykt eller en flerkulturell kosetime dokumenterer Nore – på samme måte som Hall – i stedet at tillit og mistillit er allmennmenneskelige egenskaper hvor førstnevnte kan stimuleres politisk.

Blant annet viser han til sosiologiprofessor Robert Putnams mye omtalte studier av tillit. Heldigvis tar Nore, i motsetning til norske medier, seg bryet med å gjengi hele studien. Altså krympet ikke tilliten bare der den etniske blandingen økte, den var også synkende mellom medlemmer av egen etniske gruppe. Med andre ord sank tilliten generelt i samfunnet. En måte å motvirke dette på, hvis vi antar at Putnams studie har overføringsverdi til Norge, er å revidere den norske kriminalpolitikken, som i Nores øyne er altfor pusete. Når rettsfølelsen i de brede lag av folket ikke stemmer overens med straffeutmålingen, spesielt i de sakene hvor enkelte innvandrergrupper er overrepresentert, vokser motsetningene raskt.

Anklagene om at Ekstremistan er Frp-politikk i forkledning, som har surret i dagsavisene, er for øvrig bare vås. Blant annet angriper Nore banal bruk av statistikk og vikarierende motiver når det gjelder befolkningsframskrivninger. Innvandrerflertall i Oslo i 2029 (mulig) er ikke det samme som innvandrerflertall i Norge (ekstremt lite sannsynlig). Mer interessant enn tørre tall er måten Nore kobler sine egne oppveksterfaringer fra Oslo øst med den generelle samfunnsutviklingen på. Dette kunne fort blitt beklemmende personlig. Men Nores oppdagermentalitet, hvilket kler ham langt bedre enn bedreviterfaktene fra tidligere skrifter, gjør at sjangergrepet funker.

Uten å røpe mer er Ekstremistan et unorsk bidrag til norsk integreringsdebatt. Avsnittet om at vestlige sekulære er en minoritet på global basis og ute av stand til å forklare hvorfor religion tiltrekker milliarder av mennesker, siden de ikke skjønner greia med lojalitet og gruppefellesskap, er sjeldne refleksjoner å se på norsk. Når det gjelder alternative løsninger, er boken i likhet med journalist og tidligere USA-korrespondent Gerhard Helskogs Innvandrernes supermakt fra 2008 ganske så amerikansk. For denne leser betyr det en tiltalende hyllest til den amerikanske patriotismen, men om akkurat dette kan overføres til norske forhold, er mer usikkert.

Storhaugs metode

Som kontrast til den sofistikerte Nore følger Hege Storhaugs Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge den klassiske Storhaug-malen: Harde angrep og ingen nyanseringsforsøk. Temaet denne gang for informasjonslederen i tenketanken Human Rights Service (HRS) er forbindelsene mellom norsk innvandringspolitikk, islam, kvinneundertrykking og kjønnslemlestelse. Målet for kritikken er toppolitikere, medier og akademia, som ifølge Storhaug står sammen om å beleire innvandringsdebatten med myter, desinformasjon og fastlåste dogmer.

Først må det sies at man gjør debatten en bjørnetjeneste ved å utdefinere Storhaug fra det offentlige ordskiftet, slik en del på venstresiden gjør. Advarslene hun kommer med, og avsløringene HRS har foretatt av kjønnslemlestelse, er reelle nok. Så lenge det er bare Storhaug som våger å ta i dette ormebolet, bør heller ingen syte over at debatten foregår på hennes premisser. Troverdigheten hennes i Rundlurt svekkes først og fremst på grunn av det løse fokuset på det hun anklager alle andre for å mangle, nemlig faktakunnskap og etterrettelighet. Bevismaterialet for hvordan det norske folk har blitt «rundlurt» er veldig magert: noen få artikler i Aftenposten, et og annet forskningsprosjekt, samt noen uttalelser her og der om arbeidsinnvandringens fortreffelighet. Det skal vel mer til for å føre et helt folk bak lyset?

I kapittelet om innvandrerregnskap dukker det dessuten opp «en statistiker» og «en økonomiekspert» for å understøtte hennes syn. Hvordan skal leseren vite om e-postene fra disse anonyme personene er et mer pålitelig kildegrunnlag enn Statistisk sentralbyrå? At enkelte medier og forskere har varierende kompetanse til å avdekke kjønnslemlestelse, betyr heller ikke at det pågår en storstilt hysj-kampanje for å forhindre at Storhaug får rett i sine antagelser. Påstandene følges altså ikke opp med tilstrekkelige argumenter, og selv om funnene Storhaug viser til er interessante i seg selv, blir det ingen helhet av dem. Boken som analyse er derfor svært hullete.

Problemstillingene hun tar opp, er imidlertid aktuelle uansett. Rundlurt går dessverre i stor grad ut på å identifisere de som angivelig forviller folk flest. Storhaug faller dermed i en klassisk felle, påpekt av E&S, hvor meningsmotstandere posisjonerer seg til hverandre i stedet for å stille en selvstendig diagnose av debattens indre organer. Da debatten om det flerkulturelle samfunns negative sider ikke har fredningsrett, hindrer faktisk dette Storhaugs evner som sakprosaforfatter å utfolde seg. Klarest blir dette når hun forlater sitt vante revir og prøver seg som gravejournalist – da er hun til tider strålende.

Bolverk mot ekstremfløyene

Så å si alle bøkene omtalt her dokumenterer at et betent flerkulturelt samfunn – uten unntak defineres dette som gnisninger mellom muslimer og andre – ikke er enkelt å hanskes med. Samtidig gir de heller ingen fasitsvar. Derfor er det litt skuffende å konstatere at verken Adskillelsens politikk, Ekstremistan eller Rundlurt neppe vil gjøre noen stor forskjell for enten hardkokte motstandere av, eller forkjempere for, det flerkulturelle samfunn. At ikke identitetspolitikk diskuteres mer i en tid hvor det snakkes mye om «ideologienes død» er også forunderlig.

Årsaken kan imidlertid være at alle forfatterne mener vi er i mål dersom alminnelige liberale rettsgarantier er så gode at de gjør særrettigheter overflødige. Paralleller til dette synet finnes i den nederlandsk-amerikanske forfatteren Ian Burumas Mord i Amsterdam fra 2008 og den britisk-indiske forfatteren Kenan Maliks Rushdie-affæren: Fra fatwa til jihad, som kommer på norsk høsten 2009. Som bolverk mot ekstremfløyene er dette trolig god medisin, her først og fremst illustrert av Ekstremistan, og det er derfor all grunn til å hilse denne tankegangen velkommen i Norge. ■

---
DEL