Kultur og respekt

Denne teksten er et oversatt utdrag fra Manjis nye bok Allah, Liberty and Love (Allah, frihet og kjærlighet), som også er å få tak i som applikasjon («app») på engelsk til smarttelefoner og lesebrett. Utdraget trykkes eksklusivt i Norge for Ny Tid.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).


Irshad-ManjiSend din reaksjon til debatt@nytid.no


Irshad Manji ble født i Uganda med egyptisk-indiske foreldre, de flyktet fra Idi Amins regime og dro til Canada da hun var fire år. Manji har profilert seg som lesbisk feminist og er nå leder av Moral Courage Project på New York University. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).



New York, USA. Da jeg for en stund siden viste dokumentarfilmen min Faith Without Fear (Tro uten frykt) i Detroit, kom også min mor for å se den – tross alt er hun jo en stjerne i filmen. Da framvisningen var ferdig, ble hun skremt av alt sinnet fra enkelte muslimer i salen.

Senere på kvelden, da alle gjestene og journalistene hadde gått, kom det en gruppe unge muslimer bort til min mor og takket henne for at hun hadde støttet meg. Mor ble takknemlig, men fremdeles frustrert over at de ikke hadde sagt noe da TV-kameraene var på og debatten raste i salen, slik at frihetselskende muslimer ville forstå at de ikke var alene. Da svarte en jente at om de sier sannheten, så vil de bli beskyldt for å «vanære» sine familier.

«Ære» er en del av den arabiske kulturen som legger mer vekt på familien eller stammen enn på individet. Dette er ingen islamsk tradisjon, men mange muslimer blander sammen kultur og religion, noe som skaper en slags «islamsk tribalisme». På sitt beste fører denne kulturen med gruppeære til å holde nede unge muslimer som har lyst til å uttrykke seg fritt. På sitt verste resulterer æreskulturen i «utrensking» av familiens «skam», som ved drap av koner, søstre og døtre.

Det er viktig for oss alle å tenke over at kulturer ikke er noe Gud har skapt. De er menneskeskapt. Så det finnes ingenting hellig i kulturene, og heller ingenting syndefullt i å reformere de mest ondartede aspekter ved kulturene.

Muslimer og ikke-muslimer burde forvente av hverandre å være enkeltmennesker, ikke produkter fra et slags kulturelt samlebånd. Om vi klarer dette, hever vi oss over småkongene, som påstår at de representerer «sitt» folk. Da bekrefter vi også at det finnes kun én Gud.

Definér egen ære

I Storbritannia har jeg en nevø som heter Haroun. Han har sendt meg en hemmelig e-post der han forteller at foreldrene vil at han skal bøye seg for de geistlige, selv om han kan tenke selv.

Haroun forteller meg også at familien hans hater boka mi – selv om de aldri har lest den eller noen gang har planer om å gjøre det. Men Haroun har tenkt å få tak i sitt eget eksemplar av boka. Han insisterer på å definere sin egen ære, i stedet for å kapitulere overfor hans families definisjon av den.

På samme måte er det også mange ikke-muslimer som utsetter seg for en kode for gruppeære, uten alltid å vite det. De unngår å stille spørsmål rundt islam av frykt for å bli sett på som intolerante av sine egne. Deres «stamme», akkurat som Harouns familie, kommer dermed unna med å gi en egen definisjon av eierskap – som er i strid med integriteten, eller helheten, til de som har spørsmål.

Jeg forstår denne frykten: Hvem vil bli oppfattet som en som blander seg i andre folks saker? Men i en verden som blir mer og mer gjensidig sammenkoblet, finnes det lenger noe som heter «andres saker»?

La oss ta lærdom fra historien. Kristne i Alabama stemplet en gang en kristen fra Georgia – Martin Luther King jr. – som en «fremmed agitator». På dette svarte King: «Vi er alle fanget i et nettverk av fellesskap, bundet til en felles skjebne.»

Om det var sant i 60-tallets USA, tenk hvor mye mer sant det må være i vår globale, sammenbundne verden.

Gruppeærens tyranni

Historien kan faktisk lære oss mye om hvordan ære skal defineres, og hvordan vi avslører det motsatte av ære. I USAs sørstater har slavedriverfamilienes begreper om «familieære» blitt videreført i generasjoner. Inntil nylig brukte også segregasjonistene «ære» som deres unnskyldning for å holde svarte og hvite separert.

Ville du valgt å tie om rasesegregering slik at dine venner ikke ville beskylde deg for å sette din kultur i «vanære», ved å være en agitator fra utsiden?

Det er mer enn mulig å motstå gruppeærens tyranni. For å illustrere dette, forteller jeg i min bok to historier. Den første er om islams svar på Gandhi. Han dyrket fram det moralske motet for å stå opp for ikke-voldelig forandring, selv da han stod ansikt til ansikt med det politiske og religiøse maktapparatet.

Den andre historien er om en kvinne fra Jordan. Den dag i dag jobber hun trinn for trinn med å endre holdninger overfor æreskriminalitet i det jordanske rettsapparatet. Disse muslimene viser oss hva hver og en av oss kan gjøre i våre liv for å tenke nytt om ære i den genuine fredens navn.

Mangfoldets pris

I staten New Jersey har enkelte muslimer protestert mot at jeg foreleser på et av universitetene. En av dem har kalt meg en «fascist». De som organiserer forelesningene har ikke kansellert min invitasjon, men isteden tillatt utdeling av «anti-Irshad-brosjyrer». De får også lov til å delta på forelesningene og i spørsmålsrunden etterpå. Alle vinner på at ytringsfriheten ivaretas, ved å finne kreative svar overfor fornærmede muslimer.

Det er likevel ett problem som står igjen: Bak lukkede dører har en av de spesielt sårede muslimene, han som har kalt meg fascist, krevd at jeg sensurerer enkelte passasjer i den neste utgaven av boka mi. Det er da jeg spør: «Hvem av oss som er fascisten?»

Det er ennå et poeng i dette spørsmålet: Mangfold handler ikke bare om forskjellige religioner eller hudfarger, det handler også om ulike ideer. Forskjellige synspunkter vil naturligvis fornærme forskjellige mennesker. Så det at noen blir fornærmet er ikke et problem vi for enhver pris må unngå. Fornærmelse er prisen vi betaler for ærlig mangfold.

Muslimer må forstå at deres ytringsfrihet avhenger av at andre nyter den samme friheten. Se på karikaturstriden i 2006. En verdensomspennende kontrovers oppstod etter at en dansk avis trykket karikaturtegninger av Profeten Muhammed.

Jeg fikk obskøne e-poster fra enkelte muslimer som tok avstand fra mitt standpunkt for ytringsfrihet. Men disse motstanderne av frihet tok selv fordel av denne friheten i seg selv, for å argumentere mot frihet!

Fra relativist til pluralist

Siden ulike meninger er nødt til å fornærme noen, skal vi derfor la være å ytre oss? Nei. Det ville gjøre oss til relativister – folk som faller for alt fordi de ikke står for noe selv. I stedet burde vi forsøke å være pluralister – mennesker som vurderer hva de synes er akseptabelt og ikke, men som er ydmyke nok til å anerkjenne at våre egne vurderinger er midlertidige, med åpenhet for at det kan finnes andre erfaringer og bedre argumenter. Derav behovet for ytringsfrihet.

I årenes løp har jeg fått mange brev som viser at om mennesker ikke føler seg berettiget til å engasjere hverandre åpent og ærlig, vil mistanken mot «den andre» bare øke. Hvor er da målet om mangfold?

Ordet respekt må granskes varsomt. «Respektér meg» har begynt å bety «ikke utfordre meg». Men jeg vil argumentere for at når vi unngår å spørre hverandre granskende og direkte spørsmål, så ender vi opp med å behandle hverandre som barn. Det er ikke respektfullt. Det er også en uærlig form for mangfold. ■

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 21.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL