Kullturpessimismens fallitt

Og et medieradikalt alternativ.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noen ganger, etter et mareritt eller en avsindig drøm, våkner man opp og opplever å være lamslått i noen sekunder – sjokkert av de forestillingene som psyken har produsere mens man sov. Det går noen minutter, og man faller til ro. Drømmeverdenen er fri og har dimensjoner som man ikke alltid ville ha vedkjent seg i våken tilstand. Man skjønner at man naturligvis kan leve et moralsk liv – et liv med verdighet og varme – på tross av fantasiens nattelige krumspring. På samme vis går det utmerket an å leve som et moralsk individ i Nord-Amerika og Europa, på tross av en surrealistisk medieverden.

Et speil for underbevisstheten

Den vestlige offentlighet har blitt et kaos av medier, tanker, fornemmelser, angstfulle bilder, oppbyggelige formaninger – alt side om side, som et speilbilde av vår underbevissthet. Den amerikanske og europeiske offentligheten er mye mer enn en arena for saklig meningsutveksling: Den er vill – fragmentert og fremmed for vestlige borgere selv. Vi aksepterer medieverdenens innhold slik vi aksepterer vår egen drømmeverden. Det går an å beholde moralske standarder, på tross av den marerittaktige surrealismen.

Men når dette liberale samlivet blir misforstått, oppstår det spirer til hat mot demokratiet

Torgmetaforens fallitt

Misforståelsen oppstår når man oppfatter «offentlighet» som noe som «svever over» samfunnet. Man antar at den vestlige offentligheten er et slags torg som skal romme et verdig ordskifte samt speile den rådende moralske konsensus. Offentlighet sidestilles med kultur.

Når religiøse fundamentalister, fra områder utenfor Nord-Amerika og Europa, betrakter overflaten av den vestlige medieverdenen konkluderer de derfor med at det de ser må være uttrykk for vestlig kultur – ergo må menneskene som lever her være perverse og dekadente. I realiteten har de imidlertid observert et speilbilde av menneskets underbevissthet.

Freuds arv

Liberale demokratier er grunnleggende forskjellige fra teokratier blant annet grunnet vår åpenhet om menneskesinnet, noe som i stor grad er psykoanalysens fortjeneste. De ubevisste drifters innvirkning på sjelslivet er i dag allment kjent og anerkjent. Dernest har man forsøkt å avvæpne skammen. Til en viss grad har man kanalisert driftene inn i pseudoaktiviteter som sport, kunst og – ja – inn i medieverdenen. At det tradisjonelle skambegrepet har mistet betydning i offentligheten, betyr imidlertid ikke at menneskene har utradert moralen som psykologisk størrelse. Denne slutningen gjør likevel mange kulturkritikere i Vesten. Dermed står man i fare for å støtte opp om de religiøse fundamentalistenes vrangforestillinger.

Vestlig kulturkritikk

Verdikonservative og religiøse kulturkritikerne benytter en serie begreper som sammenblander individuell moral med offentlighetens tilstand: «Dagens samfunnsbevissthet», «samtidens forståelse», «tidsånden», «den postmoderne bevissthet», og ikke minst en utstrakt bruk av pronomenet «vi», er gode og slående eksempler. Her følger et typisk tilfelle: «Den postmoderne bevisstheten er ikke i stand til å dechiffrere de doktrinære konsekvensene av sin egen ryggrads altomfattende mykhet.» (Helge Iberg i et essay i Morgenbladet). Slike abstrakte formuleringer får aktørroller i kulturkritikernes dramatiske portrett av en kulturell krisetilstand – et samfunn på randen av dekadent kollaps – men én kollektiv mentalitet, én samfunnspsyke, eksisterer ikke, og å utvikle en bør heller ikke være noen målsetting. Hvis den vestlige medieverdenen i virkeligheten hadde skylden for borgernes moralske forfall, ville det bare vært mulig å bli et moralsk menneske ved hjelp av en reformasjon av offentligheten som sådan.

Kulturpessimistene tilbyr imidlertid et annet alternativ: Å løpe til nærmeste kirke, moské eller tempel for snarest å innlegge seg for indoktrinering i den rådende teologi. Som en imam intervjuet i Morgenbladet sier det: «Folk er veldig forvirret når det gjelder global politikk og hvor verden går. Men det finnes denne muligheten, å vende seg til Gud. Prøve å finne et svar, be, lese Koranen eller Bibelen, gå i moské eller kirke.» Først bedriver man kulturell krisemaksimering, deretter tilbyr man botemiddel mot tilstanden. Man får inntrykk av at moral er noe som man umulig kan finne ut av på egen hånd. Enkeltborgeres ukrenkelig rett til å leve etter ens egen samvittighet – i sameksistens med fremmede mennesker med andre livssyn – blir skjøvet i bakgrunnen. Alternativt kamufleres denne formaningen ved å etterlyse en vending mot den politiske verdikonservatismen, noe som likevel impliserer religiøs moralisme. Verdikonservatisme favoriserer alltid bestemte familie- og samlivsforhold foran andre – i økonomisk politikk, i boligpolitikk, når det gjelder pensjonsrettigheter, og så videre. Viktige landevinninger som partnerskapsloven og abortloven settes under press.

Sekulærfundamentalister?

Noen av de mest innbitte kulturkritikerne har som følge av et slikt samrøre mellom borgernes psyke og offentligheten, gjort forsøk på å posisjonere seg på siden av det multikulturelle demokratiet. Disse forsøker å verdilade samfunnsmodellen ved å si at den er uløselig sammenkoblet med bestemte økonomiske, geografiske eller psykologiske fenomener. Det blir hevdet at den leder til en nådeløs nyliberalisme, eller at menneskerettighetene er imperialistiske, europeiske ideer av begrenset eksportverdi. En annen påstand er at ideen om multikulturell sameksistens hviler på en hyklersk toleranse mellom individer av forskjellige religiøse eller kulturelle preferanser. Fordi den multikulturelle toleransen er ment å være universell, ledes kulturkritikeren til å stemple den som «like fundamentalistisk» som ideene til demokratiets fiender.

«Først og fremst krasjlander den universelle toleransen når den møter kulturer som stiller eksklusive krav til livet og dets organisering» skrev Helge Iberg i et langt essay i Morgenbladet 2. april i år. I en kronikk i Aftenposten 10. august skrev kirkehistoriker Bernt Oftestad: «Sekularismen vakler mellom aksept og kritikk, mellom ‘ja til et fargerikt fellesskap’ og fiendskap. Å komme ut av denne vakling synes umulig.» Dominikaterpater Arnfinn Haram definerer sekularismens «bundne» portefølje slik: «Parlamentarisk demokrati og kapitalisme, samt ekstrem individualisme og liberalisme.» Han spør videre: «Korleis kan ein unngå å skjøne at raseriet mot Vesten har sin bakgrunn i dette? Korleis kan ein vere så lite sensibel for den enorme frustrasjonen som det sekularistiske Vesten skaper i land der religionen er basis for samfunnet?» (kronikk i Morgenbladet 7. februar.) I et tilsvar til meg i Morgenbladet skriver Arnt Folgerø: «De moderne vestlige eliters krav om liberalismens universalitet blir en like stram tvangstrøye som den religiøse fundamentalismen hos jihads protagonister.»

Formuleringer som «sekulærfundamentalister» og «sekularismen som ideologi» har blitt moteord blant verdikonservative og religiøse deltakere i offentligheten i 2004. Selv statsminister Kjell Magne Bondevik kalte Dagbladets kommentatorer for «sekulærfundamentalister» da KrF ble utsatt for kritikk i avisen tidligere i høst. Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen benytter uttrykket «sekularismens totalitære ideologi» i en lederartikkel den 9. juli. Jeg betviler ikke Alf van der Hagens ønske om å vekke til live nysgjerrighet rundt religionenes meningsproduksjon. Men finnes det virkelig en liga av brutale «sekulær-fundamentalister» som når som helst kan hoppe på deg og frarane deg dine religiøse forestillinger? Hvis man mener at den sekulære modellen ikke muliggjør fredelig sameksistens mellom borgere av alle livssyn innen rammen av demokratiet, hadde det vært interessant å fått presentert alternativene.

Gal side av historien

Kulturpessimistenes anklage om romantisk relativisme må i stedet sies å passe bedre på disse kulturpessimistenes egne program: Ved å fremstille demokrati og respekt for menneskerettigheter som en tvangstrøye, og ved å markedsføre en kollektiv tilbakevending til krisepakker som religion eller verdikonservatisme, drar de pendelen i gal retning på skalaen mellom personlig autonomi og sosial konformitet. Kritikk av medieverdenen leder til en teori om kulturelt forfall, som igjen fører til en slutning om moralsk forfall. Da er veien åpen for misjon. I dette sentrale spørsmålet er kritikerne av det multikulturelle demokratiet på gal side av historien.

medieradikalt alternativ

I stedet for en reaksjonær refleks i form av religion eller verdikonservatisme, burde man kunne introdusere en annen strategi. En verdsetting av den frigjøringen en surrealistisk medieverden er et uttrykk for kan kombineres med en medieradikal holdning. Det innebærer motstand mot press fra økonomiske aktører og skepsis overfor enkle politiske løsninger. En slik holdning muliggjør et inspirert, åpent demokrati som står støtt på rasjonalismens og opplysningens fundament, som skiller stat og religion, og som forsvarer annerledestenkendes rett til vern mot forfølging og hets. Og i tillegg: En sensibilitet som rommer en voksen gatesmarthet, en medieradikal beredskap fri for illusjoner om økonomisk manipulasjon og religiøs misjonering.

---
DEL

Legg igjen et svar