Kronikk: Kan de stole på oss?

Er hele den muslimske verden i ferd med å distansere seg fra en kapitalistisk orientert vestlig verden? spør tidligere ISAF-major Tom Christian Blix.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Like etter nine-eleven, så snart verden ble oppmerksom på at den amerikanske administrasjonen ville reagere på disse grusomme terrorhandlingene med hevn og militære midler, gikk fredsprofessor Johan Galtung ut og advarte om at en slik reaksjon ville være en tragedie. Den eneste måten dette kan løses, sa Galtung, er gjennom dialog og ved å spørre: Hva har vi gjort som kan få dere til å få lyst til å gjøre slik mot oss? Kanskje burde Galtungs spørsmål vært stilt til Al Qaida og Osama bin Laden? I en større sammenheng burde man kanskje stille spørsmålet til hele den muslimske verden som i stadig økende grad ser ut til å distansere seg fra en kapitalistisk orientert vestlig verden, en prosess som får fart gjennom vestens tilsvarende økende avstandstaken til den muslimske verden. I kjølvannet av dette skapes fruktbare forhold for ut- og inngruppe dannelse og fremvekst av stigmatisering og fiendebilder.

Kampen mot Taliban – en verdikamp.

Tradisjonelle muslimske verdier, som for eksempel pasthuwali som er den drivende kraften i talibansk motstandsvilje, er i stor grad religiøst fundamentert. I sitt vesen er disse verdiene annerledes enn vestens sekulariserte menneskerettighetsorienterte verdier. I lys av disse ulike verdibasene og en vestlig global dominans kan man stille et spørsmål om de muslimske verdiene i realiteten er truet av vestlig sekularisering. En indikasjon på at det oppleves slik finner man i en undersøkelse fra Nord- Afghanistan våren 2007 der 43 prosent av et utvalg sier at de føler at internasjonale styrkers nærvær utgjør en trussel mot islamske verdier, 21 prosent føler at internasjonale hjelpeorganisasjoner utgjør en slik trussel.

Religiøse (også muslimske) verdier er verdier som er konservative i seg selv. I sterkt religiøse samfunn som Afghanistan påvirker konservative religiøse verdier samfunnet som helhet i konservativ retning. Denne påvirkningen forsterkes i de deler av den muslimske del av verden som i stor grad er preget av fattigdom med innslag av ekstrem rikdom. Også disse elementene favoriserer konservativisme.

I motsatt hjørne av ringen står vestens markedsliberale perspektiv der konservativisme er dårlig latin. Stor grad av sosial og økonomisk trygghet fremmer (markeds)liberale tanker. Vi ser her omrisset av en konfliktlinje som forsterkes av at vestens liberalisme delvis er patologisk med muteringer over i en overseksualisert, overfladisk, konsumbasert og avmystifisert virkelighet, en retning diametralt motsatt av de islamske verdier.

Disse konfliktlinjene er gjensidig forsterkende, og er hverandre verste fiender. Jo mer vi i vesten kler av våre kvinner, jo mer kler man i den islamske verden på sine kvinner. Begge perspektivene strekker sine grenser mot det ekstreme, hvilket forsterker konfliktgrunnlaget, og hos den maktesløse motivasjonen til å utføre terrorhandlinger.

NATO med skjegget fullt av postkasser

Johan Galtungs spørsmål over ble dessverre ikke stilt, og dermed ble en løsning på disse verdiutfordringene ikke et tema. Tvert om tok startet man en lang militær marsj i feil retning, ut i hengemyra i Afghanistan.

Et av disse skrittene ble tatt når NATO aksepterte at Al Qaidas terrorhandlinger i USA var et artikkel 5 angrep på USA (et angrep på et NATO-land skal betraktes som et angrep på hele NATO). Konsekvensen og omfanget av dette var det antakelig ingen som ante, dette var første gangen artikkelen ble brukt. I tillegg til at det var første gangen den ble anvendt, ble den brukt på en måte som overrasket verden – den opprinnelige tanken bak den sentrale artikkel 5 i NATO-traktakten var at dersom et NATO land ble angrepet av et annet land (de facto Sovjetunionen) skulle de få beskyttelse av hele alliansen. Tanken om at en ideologisk organisasjon som Al Qaida skulle kunne utløse artikkel 5 tror jeg ikke mange kunne tenkt seg i forkant. En genistrek var det dog, sett fra et amerikansk politisk ståsted.

Neste skritt i feil retning ble tatt når USA i 2003 vendte sitt fokus og sin krigsmaskin mot Irak. Jeg tenker ikke her på invasjonen i Irak i seg selv, en invasjon som også skulle vise seg å være et stort feilsteg, men som en konsekvens av angrepet på Irak og NATOs aksept av artikkel 5 i 2001, ble NATO på en nærmest mirakuløs måte sittende med en stor del av ansvaret i Afghanistan, et engasjement som i utgangspunktet var en hevnaksjon mot Taliban som ikke ville utlevere Osama bin Laden i 2001. Den amerikanske Operation Enduring Freedom (OEF) ble sakte men sikkert til NATOs International Securtiy Assistance Force (ISAF). Så der står da ISAF idag, med skjegget i postkassa og hovedansvaret for en operasjon som det er vanskelig å legitimere ut over et svakt FN-mandat gitt i hovedsak gjennom Sikkerhetsrådets resolusjon 1386.

Hvordan går det i Afghanistan?

Kort og svært grovkornet kan man si at det gikk ganske bra i Afghanistan fra Taliban ble sparket fra makten i desember 2001 og mer eller mindre trakk seg over grensen til Pakistan for å slikke sine sår, og fram til 2005. Det afghanske folket var i hovedsak glad for å bli kvitt det undertrykkende Talibanregimet. Dette stakkars krigstrette folket som har lidd seg gjennom invasjoner og borgerkriger i 30 år trodde på det internasjonale samfunnets løfter om sikkerhet og gjenoppbygging. De ønsket hjelpen og hjelperne velkommen.

Siden 2005 har det imidlertid skjedd en endring i den afghanske folkeopinionen. Slik afghanerne uttrykker seg idag oppfatter de at det internasjonale samfunnet likevel ikke er istand til eller villig til å gjøre som de har lovet, å hjelpe til med å gjenreise landet og skape trygghet for folket. Vi har ikke bestått lakkmustesten på legitimitet, som er fokets oppfattelse av vår evne til å skape og oppretttholde sikkerhet. Afghanerne tror rett og slett ikke lenger på oss.

Som en konsekvens av dette har problemene begynt å tårne seg opp for både ISAF og de afghanske myndighetene. Folket står ikke bak hverken myndighetene eller ISAF lenger. De vet at det pøses inn milliarder av dollar hvert år. På tross av dette får befolkningen det verre og verre, mens deres korrupte ledere, et utall krigsherrer, kriminelle og narkobaroner blir rikere og rikere. Vestlige ledere (også norske) skriver og snakker om bygging av skoler, veier og brønner, utvidelse av den afghanske hæren, styrking av det afghanske politi og så videre. Dette hjelper ingenting når folkets opplevelse er økt fattigdom, økt redsel for Taliban, økt press på bøndene for å produsere opium og så videre. Det internasjonale samfunnets troverdighet og posisjon svekkes dag for dag. Vi snakker om sola mens regner pøser ned. Hvem kan tro på sånne folk?

Dette bereder grunnen for opprørsvirksomhet, særlig fra et endringsvillig og etterhvert velorganisert Taliban med betydelig støtte fra naboland, særlig de pasthunske grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan, men også helt inn i den innerste styrende eliten i Pakistan. I tillegg til sine safe havens har Taliban en nærmest uutømmelig inntekstkilde gjennom «beskatning» av opiumsinntekter. I deler av Sør-Afghanistan er folk sjeleglad for at Taliban sikrer fattige bønder muligheter til å dyrke dette stoffet som vi kafir (vantro) i Europa ødelegger oss selv med. Dette gir dem en mulighet til å sørge for familien sin, noe de ellers ikke hadde hatt muligheten til i dagens Afghanistan. «Hva var det vi sa», sier Taliban, «disse vantro okkupantene vil skade det afghanske folket. Vi skal bekjempe dem slik vi bekjempet russerne. Her er 200 dollar som bevis på at vi er til for folket». Og dersom en stakkar skulle takke nei til pengene fordi han ikke sympatiserer med Taliban er tålmodigheten til overtaleren kort og voldelig overtalelse nærliggende (forøvrig slett ikke ulikt deler av metoder som ble for å kristne folket i Norge.)

Hos det afghanske folket, og andre krigstrette folk for den del, er det slik at den som oppfattes å best ivareta sikkerheten, vinner majoritetens støtte. Slike valg er enkle å forstå. I Afghanistan har myndighetene og ISAF en betydelig større utfordring enn opprørerne. ISAF oppfattes mer og mer som en okkupasjonsmakt, den sivile delen blir mer og mer usynlig. (ISAF har tre delmål hvorav to er av sivil karakter; security, governance and reconstruction and development). Folkets fokus er på sikkerhet, og sikkerheten er for nedadgående. ISAF må for å vinne folkets tillit vise at organisasjonen både kan bekjempe opprørerne effektivt samtidig som vi beskytter befolkningen. Med cirka 50-60.000 soldater i landet er dette umulig. Dersom man skal sammenligne antallet soldater med befolkning og areal i Kosovo, ville man hatt 150 mann i Kosovo i 2001. Nå hadde man ca 50.000 og det var et tilfredsstillende antall. Skulle man ha et tilsvarende antall i Afghanistan i forhold til areal og befolkning ville det vært omkring 1 million soldater der.

Opprørerne på sin side trenger kun å skape tilstrekkelig helvete for å vise at myndighetene ikke kan beskytte befolkningen. De kan være effektive gjennom ødeleggelser, myndighetene må bygge opp. Det er lettere å skjære i stykker Mona Lisa enn å male henne. Mona Lisa er slik jeg ser det i fare, og det er særlig to svært tydelige konkrete grunner til dette.

Den ene er gjennom den økte bruken av mer eller mindre improviserte sprengladninger, Improvised Explosive Devices (IED). Dette er en taktikk som er klippet og limt fra motstandskampen i Irak, der den har vist seg svært effektiv i en kamp mot militært sett overlegne fiender. I Afghanistan registreres en økning på flere hundre prosent i bruken av bilbomber, selvmordsbomber, veibomber og så videre (343 IED-tilfeller i 2004 – 2615 i 2007). Taktikken er antakelig enda mer effektiv i Afghanistan enn den var i Irak, den virker i stor grad lammende på ISAFs aktiviteter og styrer i stor grad dagsorden. Terskelen for å bevege seg utenfor de stort sett trygge campene blir stadig høyere, noen nasjoner har i praksis forbud mot å bevege seg utenfor campen i det hele tatt.

Den andre er at Taliban ser ut til å vinne informasjonskampen og gjenom det tilrive seg posisjonen som opinionsledere. I et land som Afghanistan med over 90 prosent analfabetisme kreves helt andre kommunikasjonsstrategier enn vi er vant til. I en tildels smal erkjennelsesmessig verden fullstendig dominert av religion nytter det lite med vestlig rasjonelle argumenter om demokrati og menneskerettigheter. Afghanere har så langt jeg kjenner til ikke engang et eget ord for demokrati, men bruker det engelske ordet democracy. Når jeg oppdaget dette i en samtale og spurte om de ikke hadde et ord på dari eller pasthu, svarte mine afghanske venner brydd at de av og til velger å bruke ordet azadi som betyr frihet for å betegne demokrati. I seg selv ikke noe dårlig alternativ, men det indikerer likevel hvilke utfordringer det internasjonale samfunnet står overfor når man skal «demokratisere» Afghanistan.

I ISAF endres innsatsen sakte men sikkert fra den troverdige trygghetsskapende og gjenoppbyggende innsatsen som ligger i PRT-konseptets teori, og reduseres til en kamp mot opprørere, i praksis en asymmetrisk kamp mot det gjenoppståtte Taliban. Denne asymmetrien beskrives ofte som gapet mellom Talibans primitive våpen og ISAFs massive militærmakt. Dette er imidlertid bare en av asymmetriene, og kanskje ikke en gang den viktigste. I tillegg til forskjeller i taktikk og våpen er det asymmetriske engasjementet etter min oppfatning svært viktig. De beste måtene en opprører (Taliban) kan bekjempe sine motstandere (ISAF) på er i første omgang ved å vinne folket i Afghanistan over på sin side. Dette ser det ut om de i større og større grad klarer. Dernest og kanskje enda viktigere er å vende de respektive styrkers hjemland mot et sterkt og vedvarende engasjement. På et eller annet tidspunkt vil en fortsatt kamp ikke lenger vurderes å være verdt prisen. Slik endte krigen i Vietnam og slik endte også Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan. Dersom Norge mister for eksempel 10 soldater på kort tid tror jeg ikke vårt engasjement blir politisk mulig å opprettholde med en opinion som allerede nå er delt omtrent på midten. Og da har Taliban vunnet ytterligere en seier basert på deres asymmetriske overtak.

For å bekjempe opprørere og skape sikkerhet må det etableres tillitsrelasjoner mellom oss og dem. Det er etter min oppfatning ikke mulig uten betydelig interaksjon. Dette ser det bare ut til at ISAF vil i begrenset grad, for tett interaksjon vurderes som for farlig. Dette er det ikke verdt å dø for, er en uttalt setning.

Vi (les Vesten) bryr oss ikke nok om disse menneskene, og vi er ikke villige til å gjøre det som er nødvendig. Vi sier at vi skal jobbe med det afghanske folk, men vi dikterer dem slik det passer oss. Joint operations with an afghan face er et nærmest teoretisk begrep, vi planlegger våre opplegg i detalj slik vi vil ha det uten at hverken folket eller den afghanske hæren eller politiet er med på det i noen særlig grad. «De lekker, vi kan ikke stole på dem,» sier vi.

Spørsmålet er kanskje heller om det afghanske folk kan stole på oss?

---
DEL