Kronikk: Hele verdens Bess

Et av norsk kulturlivs store tap i 2009 skjedde utvilsomt 13. mars, da Anne Brown gikk bort.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Anne Wiggins Brown, bedre kjent som Anne Brown, ble født 9. august 1912 i Baltimore i USA. Foreldrene het Harry F. Brown (1886-1945) og Mary A. Wiggins (1887-1939). Faren hennes var lege, men oldebarn av en slave. Mora var av indiansk, afrikansk og europeisk avstamming, og hun var en musikkentusiast som tidlig oppmuntret datteren.

Anne Brown har satt spor etter seg, ikke bare i sitt fødeland, men også i Europa. Ikke minst har hun gjort seg bemerket i norsk musikkliv. Etter at hun avsluttet sin profesjonelle sangkarriere, fikk mange norske sangere, internasjonale operasangere og skuespillere nyte godt av hennes undervisning og brede erfaring.

Anne Browns musikalske utdannelse begynte i kirken, da hun var seks år. Hun var både bestemt og sta, men som svart ung kvinne var det ikke lett for henne å oppnå anerkjennelse. Da hun var 14 år, deltok hun i en sangkonkurranse i Baltimore. Hun kom til finalen, men bare for å oppleve at noen hadde sabotert mikrofonen hennes. Det gjorde vondt å bli såret på den måten, fortalte hun meg da vi møttes første gang. Dessuten ble hun nektet opptak til John Hopkins University i Baltimore, som drev med musikkundervisning, fordi skolen ikke tok inn svarte studenter. Diskriminering og segregasjon var en del av det amerikanske samfunnet på den tiden.

New York skulle bli hennes neste utfordring. Anne Brown var blitt 15 år. Hun forteller: «Jeg husker at jeg fortalte far at jeg ville begynne på den prestisjetunge Juilliard School of Music. Min far trodde ikke at jeg ville lykkes, men mamma stilte opp for meg. Jeg sang for skolens ledelse og ble tatt opp. Det var et stort øyeblikk og jeg glemmer det aldri.»

Hun ble den første svarte som fikk komme inn på skolen. Senere mottok hun den prestisjefulle Margerett McGill-prisen som beste kvinnelige sangerinne på skolen. Hun studerte ved Juilliard School of Music fra 1926 til 1934. Hennes sanglærer under studietiden var Lucie Dunham. I 1942 studerte hun i perioder med Lotte Lehman og Elisabeth Schumann.

Porgy and Bess

Det var oppsetningen av operaen Porgy and Bess som gjorde henne verdensberømt. Stykket er basert på boken Porgy skrevet av Dubose og Dorothy Heyward. Musikken ble skrevet av den jødiske komponisten Georges Gershwin og librettoen av hans bror, Ira Gershwin. Stykket handlet om den handikappede mannen Porgy og hans kjæreste Bess, og beskriver blant annet den afrikansk-amerikanske Gullah-kulturen i sørstatene i 1920 årene.

I 1934 lette Gershwin etter flere fargede sangere til oppsetningen, og Anne Brown skrev til Gershwin. Hun skrev blant annet at hun ønsket å ha rollen som Bess. Hun fikk den rollen, mens Todd Duncan fikk rollen som Porgy. Duncan var en afro-amerikansk musikkprofessor som underviste i sang ved Howard Universitet, og Porgy and Bess var opprinnelig et stykke kun skrevet for ham. Først senere, da det var blitt en fullstendig opera, fikk det navnet «Porgy and Bess».

Etter flere måneder med hardt arbeid for skuespillere og sangere var stykket klart. 30. september 1935 ble operaen vist for publikum i Boston ved Colonial Theater. Avisen Christian Science Monitor ga stykket en rosende anmeldelse. 10. oktober 1935 ble den vist foran et entusiastisk New York-publikum på Aalvin Theatre. Til tross for en positiv mottakelse av publikum var imidlertid New York-pressen negativ. De skrev blant annet at de ikke anså Porgy and Bess for å være en opera. Men Porgy and Bess ble spilt i flere amerikanske byer som Chicago, Philadelphia, og senere i Europa og Sør-Amerika. Til sammen opptrådte Anne Brown hele 600 ganger i forskjellige oppsetninger av Porgy and Bess.

Gift med nordmann

Samme år, i 1935, fikk Anne Brown en rolle i Gershwin-filmen Rapsody in Blue. Hun hadde også suksess med Broadway-produksjonen Manba’s Daughter, sammen med Ella Filtzgerald. Fra 1942 til 1946 turnerte hun i Amerika og Canada med opptil 50-60 konserter i året. I 1946 sto Europa for tur, og Anne Brown startet sin skandinaviske turne i Danmark. Dette året sang hun Bess foran et entusiastisk dansk publikum og fikk ros av danske kritikere. Det var i København samme år hun ble kjent med den norske skihopperen Torleif Schjelderup. Det vakre paret fikk stor oppmerksomhet. Noen år senere fikk de et barn sammen, men i 1969 valgte de å gå hver sin vei.

Da Anne Brown kom til Europa, falt hun først for den italienske byen Cuomo, men på 1950-tallet bosatte hun seg i Norge og ble senere norsk statsborger.

I 1949 stod Sverige for tur og hun spilte Bess på Stora Teatern i Gøteborg. Samme år ble hun engasjert av teatersjef A. O. Norman på Oslo Nye Teater for å synge i Menottis enaktere Telefonen og Mediet. Forestillingen ble senere vist på Stadsteatern i Stockholm. I 1952 ble Menottis Konsulen satt opp Oslo Nye Teater. Stykket fikk ros av den norske pressen, og for rolle som Magda Sorel fikk Anne Brown Musikkritikkerprisen dette året. I 1953 sang hun heksen i Purcells Dido and Aeneas i Kirsten Flagstads avskjedsforestilling på Oslo Nye Teater. Samme år hadde hun flere konserter i Europa. Et år senere sang hun Menottis opera Amahl i Oslo, og hun turnerte i Sør-Amerika.

Hennes berømmelse var allerede godt befestet. Etter en forestilling i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo skrev Dagbladets musikkritiker og komponist Pauline Hall: «Det hender iblant at ordet ‘sensasjonell’ i misforstått iver brukes under forhåndspresentasjon av en kunstner. Jeg vet ikke om det har vært benyttet av noen i tilfellet Anne Brown, men om så var, kunne nok vedkommende ha ordet sitt i behold. For det er virkelig sensasjonelt med en vokalist som ved siden av å eie en deilig, teknisk lydhør stemme også er kunstner og musiker. Det var mye å lære av Anne Brown, framfor alt ydmykhet i kunstens tjeneste, den hun går opp i med sin stemme, sin teknikk, sitt foredrag og sitt hjerte.»

Diskriminering

Anne Brown gjestet flere operaer gjennom karrieren. Etter suksess i Danmark og Sverige sto Amsterdam, Haag, Paris, Brussel, London, Paris, Milano, Lisboa, Jakarta og Buenos Aires for tur, bare i 1946. Fram til 1957 gjestet hun flere europeiske land. I Tyskland sang hun klassisk repertoar med Brahms, Bach, Schubert, Debussy, Schumann og Händel. I 1951 opptrådte hun ved operaen i Hannover.

Anne Brown hadde sitt store gjennombrudd som scenekunstner i Helsinki høsten 1957. Foran et entusiastisk finsk publikum spilte hun den afrikansk-amerikanske negerpiken Bernice Sandie Brown ved den nordiske premieren på Carsons McCullers The member of a Wedding. Stykket var lagt til sørstatene og ga et dystert bilde av de vanskelige forholdene for de fargede der.

Igjen var kritikkene overveldende. Journalisten Hans Kutter skrev blant annet «Anne Brown er en skuespiller som skaper en fortettet atmosfære om seg, og gjennom hennes livsnære kunst ble Bernice kveldens store opplevelse.» Helsinkin Sanomats kritiker Sole Uexkull skrev at skuespilleren var en av de ekte og menneskelig gripende som var kommet fra Amerika den siste tida. Anne Brown hadde ikke teknikken til den rutinerte skuespillerinnen, mens hvilken uvanlig personlig utstråling. Og hvilken indre konsentrasjon.

Kampen mot diskriminering og undertrykkelse har fulgt Anne Brown hele livet. I 1935 protesterte hun sammen med Todd Duncan og besetningen i Porgy and Bess mot at stykket skulle settes opp for et rasedelt publikum på National Theatre i Washington D.C.

I et intervju hun ga til Dagbladet i 1946, sa hun blant annet at raseskillet var et faktum i Amerika. Hun fortalte at svarte fortsatt ble lynsjet i sørstatene. Videre sa hun at hun var begeistret for den norske og nordiske modellen for demokrati. Hun sa at hun hadde satt seg inn i de sosiale forholdene, som var annerledes enn i hennes hjemland. I Amerika var de svarte diskriminert og rangert som annenrangs borgere. Som eksempel nevnte hun blant annet at svarte reiste i «coloured wagon».

I juni 1959 var Anne Brown aktiv i opplysningsarbeidet om apartheidregimet i Sør-Afrika. Norge hadde nettopp mottatt en ung sørafrikansk student med navn Hans Beukes. Landets fremste kulturpersonligheter stod i spissen på Universitetsplassen, blant annet den afrikanske-amerikanske sangerinnen Ruth Reese, Rigmor Lange, Johnny Brudvik, Gustav Adolf Hegh, Reidar Aulie og Sigurd Winje.

Et år senere stod de igjen sammen med blant annet Per Krog og Reidar Aulie for å samle inn penger til sørafrikanske studenter. Det ble samlet inn over 25.000 kroner, og artistene Krog og Aulie auksjonerte bort egne kunstverk for å bidra til innsamlingen.

Ærespris

I 1998 fikk Anne Brown Peabody-medaljen for sine bidrag innen musikk fra John Hopkins University i Baltimore – det universitetet som tidligere hadde avslått å gi henne studieplass. Også i Norge har hun blitt et symbol for toleranse og et flerkulturelt kulturliv. I 2000 fikk hun Kulturrådets ærespris. I en pressemelding fra Kulturrådet heter det blant annet: «Hun har synliggjort den afro-amerikanske vokaltradisjonen og vært en banebryter for kulturell toleranse og et flerkulturelt inntrykk.»

I 1967 avlyste Anne Brown flere konserter på grunn av dårlig helse. Hun hadde fått kronisk astma. Etter at hun avbrøt karrieren, var hun fortsatt aktiv som teaterinstruktør og sangpedagog både i utlandet og i Norge. I 1968 jobbet hun i Frankrike som instruktør. Blant hennes mange elever er kjente kunstnere og sangere som Liv Strømstad, som var hennes første elev, Karin Krogh, Mona Hofland, Kari Simonsen, Liv Ullmann, Sølvi Wang og Åse Kleveland. Under årets åpning av det nye operahuset i Oslo var Anne Brown til stede i salen. Operasjef Bjørn Simensen og solister fra operaen i Cape Town hyllet henne med en fremføring av Bess, you is my woman now.

Anne Brown døde 13. mars 2009. Hun etterlot seg to døtre, fire barnebarn og fire oldebarn. Hun var en av verdensmusikkens store personligheter, og ikke minst et av det 20. århundrets flotteste sopraner – og uten tvil en av århundrets store operapersonligheter. ■

---
DEL