Kronikk: Hauges skjulte Cuba-aksjon

Denne uka er det 50 år siden Jens Chr. Hauge lurte USA og eksporterte ammunisjon fra Norge til Cuba-diktator Batista. Men det var en begeistret Castro som mottok sendingen. Olav Njølstads biografi omtaler det ikke.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Høsten 2008 stormet en av de mest legendariske og hemmelighetsfulle skikkelsene i det 20. århundres norske politiske historie plutselig, og post mortem, inn i det offentlige rom. Det skjedde gjennom den eminente biografien Jens Chr. Hauge – fullt og helt, som Olav Njølstad har prestert om den tidligere Milorg-lederen, forsvarsministeren og advokaten Jens Christian Hauge (1915-2006).

I likhet med mange andre som har forsøkt å trenge inn i de mange lysskye sider ved Hauges liv og virke, har jeg også møtt muren hver gang jeg forsøkte å få ham i tale. Som historiker må Njølstad ha vært i noe nær sammenhengende lykkerus over det materialet han plutselig fikk i hendene, både gjennom enestående skriftlige kilder og time etter time i samtale med den gamle mannen, da han plutselig fikk det for seg at han ikke ville gå i graven med alle sine hemmeligheter.

Jeg støtte på Hauges «usynlige hånd» i to sammenhenger. Den ene, Lillehammer-saken, er relativt grundig behandlet i Njølstads biografi, der han refererer utførlig til min bok Forbuden fred (Cappelen, 1990). På ett punkt korrigerer han min framstilling. Med en skriftlig redegjørelse fra tidligere riksadvokat L. J. Dorenfeldt som kilde, slik han formulerer seg overfor granskingsutvalget som etterforsket Lillehammersaken (NOU 2000:6), konkluderer Njølstad med at jeg har tillagt Hauge en famøs uttalelse som i realiteten stammer fra en annen tidligere justisminister, O. C. Gundersen. Det dreier seg om følgende meget ledende private spørsmål til Dorenfeldt under rettssaken: «skjer det med Riksadvokatens samtykke at Statsadvokaten er i ferd med å ødelegge et av de beste etterretningsvesener i verden?»

Om det er hukommelsen til statsadvokat Håkon Wiker (og han var min kilde) eller den til L. J. Dorenfeldt som er mest pålitelig her, kan en vel saktens diskutere. Det er mitt inntrykk at Dorenfeldt kan ha hatt en viss interesse av å neddempe den rollen Jens Chr. Hauge spilte for å forsvare staten Israels interesser i denne saken. Nærmere sannheten om det faktisk var Jens Chr. Hauge som stilte dette spørsmålet, slik Wiker oppfattet det etter at Hauge var blitt kontaktet av Israels statsminister Golda Meir (en nær personlig venn av hovedmannen som jeg senere klarte å identifisere som Mike Harari), kommer vi vel aldri, ettersom begge kildene er døde.

Lurte Gerhardsen-regjeringen

Den andre saken der Jens Chr. Hauges navn dukket opp for meg, var i forbindelse med den såkalte Cuba-saken i 1958/59. Hans rolle der var såpass oppsiktsvekkende at det forundrer meg hvor liten vekt den er tillagt i Njølstads biografi. Hans egen forklaring på dette er at han ikke fant noen notater om denne saken i det kildematerialet han fikk tilgang på, og dermed ikke hadde noe nytt å tilføre. Så kan man jo spørre seg om Hauge hadde noe motiv for å holde denne saken unna biografens kritiske blikk. Det får vi heller aldri noe svar på.

Jeg utførte en omfattende research på dette i forbindelse med en annen bok, skrevet sammen med Dag Hoel: Dette er Cuba – alt annet er løgn (4. utgave, Spartacus Forlag, 2005). For å gjøre denne Hauge-høsten litt mer komplett, kan det være av interesse å rekapitulere noen sentrale trekk av hva han foretok seg i denne sammenhengen.

Dette er historien om hvordan Jens Chr. Hauge klarte å forlede Gerhardsen-regjeringa til å eksportere en skipslast med ammunisjon til Cuba mens sluttkampene mellom Batista og Fidel Castros revolusjonstropper raste, og mens våre hovedallierte USA og Storbritannia hadde satt Cuba på sin våpenembargoliste. Diktatoren Fulgencio Batista (ved makten 1952-1959) rakk å kjøpe og betale ammunisjonen rett før han ble styrtet, men det var Castros menn som fikk gleden av å motta lasten.

Saken førte til den kanskje mest ydmykende sjølkritikken Einar Gerhardsen noen gang framførte for Stortinget, trass i at den også skapte begrepet «den hønsvaldske parlamentarisme» da Arbeiderpartiets parlamentariske leder avviste alle rop om mistillit. Den ble også et viktig bakgrunnsteppe både for venstresidas utbrudd og for dannelsen av et styringsdyktig borgerlig alternativ. Slik sett kan en hevde at Hauge gjennom sin agering i Cuba-saken ga et viktig bidrag til oppløsning av selve Arbeiderpartistaten, der han selv hadde vært en av de mest innflytelsesrike strategene.

En av Jens Chr. Hauges hovedoppgaver etter at han gikk ut regjering, ekteskap og offentlighetens lys i 1955, var å bestyre det vi kan kalle Norges militær-industrielle kompleks, men alltid bak kulissene som nestformann i de strategiske styrene: Raufoss, Kongsberg, Marinens hovedverft, NORATOM. I tillegg opptrådte han som disse statsbedriftenes advokat og ofte deres internasjonale sjefsselger.

Norsk forbud

Våpenhandel var og er en bransje med ganske spesielle kjøreregler, som gang på gang kom på kollisjonskurs med Norges og Arbeiderpartiets høye etiske prinsipper. Hauge var mannen som i årevis bestyrte denne politiske schizofrenien.

En av de mest fantastiske personlighetene i internasjonal våpenhandel på denne tida var den tidligere CIA-agenten Samuel Cummings. Han hadde absolutt ingen skrupler eller politiske prinsipper, og han hadde gang på gang solgt våpen til begge sider av frontlinjene. Som personlig venn av flere latin-amerikanske diktatorer var det naturlig for ham å besøke president Batista høsten 1958. Gitt den kritiske militære situasjonen og den amerikanske og britiske våpenembargoen, kom Cummings som manna fra himmelen med sitt løfte om 500 AR-10 maskingevær og tilhørende 7,62 mm ammunisjon, samt noe grovere mitraljøseammunisjon og noen tusen håndgranater.

Maskingeværene klarte han å skaffe fra et overskuddslager i Nederland, mens ammunisjonsbestillingen gikk til Raufoss og Norge. Forberedelsen av denne handelen foregikk i London, der Cummings pleide omgang med offisielle og uoffisielle salgsrepresentanter for norsk våpenindustri som hadde det til felles at de i likhet med Hauge hadde vært aktive motstandsfolk under krigen. Kampen mot verdenskommunismen lot seg utmerket godt kombinere med god fortjeneste på våpenhandel, særlig om en i tillegg kunne argumentere med å redde arbeidsplasser på Raufoss.

Da Jens Chr. Hauge og hans nære allierte, disponent Daasnes ved Raufoss og Kongsberg sitt Oslo-kontor, formulerte søknaden til UD om våpeneksportlisens, kunne i hvert fall ikke Hauge som tidligere forsvarsminister (fra 1945 til 1952) være et øyeblikk i tvil om at en slik handel til Cuba i den rådende situasjonen sto i skrikende kontrast til ett av de første prinsippvedtakene statsminister Nygaardsvold hadde fått gjennom i Stortinget i 1935: Forbud mot våpeneksport til land i krig eller borgerkrig.

Foranledningen var nettopp et gammelt Raufoss-eventyr i en obskur krig i Latin-Amerika, da Norge trosset Folkeforbundets embargo-vedtak og eksporterte våpen til Paraguay under den såkalte Chaco-krigen mot Bolivia (1932-35). Den avgående borgerlige regjeringa hadde også da argument med arbeidsplassene på Raufoss, til Arbeiderpartiets høylytte moralske protest. Dette gjorde ikke inntrykk på Jens Chr. Hauge 23 år seinere, i 1958.

UDs embetsmenn med ansvar for å gi slik lisens var derimot ikke i tvil. De innstilte på avslag. Men herr Hauge var ikke en mann som tok nei for et svar. Trusler om å sette 250 Raufoss-arbeidere på gata rett før jul hadde også den ønskede effekt på de regjeringsmedlemmene som var med på beslutningen. Både statsminister Gerhardsen og utenriksminister Lange var behagelig langt borte fra Oslo da beslutningen skulle tas på regjeringskonferanse den 4. desember 1958: De var på besøk i India. Det var derfor finansminister Trygve Bratteli som ledet regjeringsmøtet, etter at Hauge via den ansvarlige for sysselsetting, industriminister Sjåstad, hadde lagt sterkt press på handelsminister og fungerende utenriksminister Skaug.

Hele beslutningen var basert på den ene bløffen etter den andre, servert av Hauge og hans medarbeidere. Arbeidsplassargumentet var vikarierende. Batistas behov for ammunisjonen var øyeblikkelig, og det var ingen tid til å produsere den først. Den måtte rett og slett «lånes» fra amerikanske forhåndslagre i Norge. Da USA ble konsultert om de hadde noe imot at Norge leverte ammunisjon til Batista, ble ikke det relevante spørsmålet stilt, om hvorvidt hadde noe imot at amerikansk ammunisjon ble levert.

Raufoss-bløffen

Gitt våpenembargoen ville svaret på det nødvendigvis vært negativt, slik Cummings faktisk fikk klar beskjed om nøyaktig samme dag da han søkte om å levere maskingevær fra amerikanske forhåndslagre i Storbritannia. Og stikk i strid med de faktiske forhold, og mot bedre vitende, påsto Raufoss i sin søknad at britene på samme tid var «i gang med» å levere stridsvogner og artilleriammunisjon til Cuba, på et tidspunkt da også britene hadde forbud mot våpeneksport til Cuba.

Hvor aktiv Hauge var i å produsere denne seriebløffen er det umulig å si, men at det skjedde med hans viten og vilje, er det liten tvil om. Han var i hvert fall såpass involvert at han mottok nummererte kopier av UDs topphemmelige kommunikasjon med ambassadene. Han var åpenbart fullt klar over at hans egne tidligere regjeringskollegaer ble ført fullstendig bak lyset.

Med hele denne høyst besynderlige forhistorien seilte lasteskipet «Sporonia» fra Drammen på lille juleaften 1958 med sin krigerske last til Cuba, på samme dag som president Eisenhower samlet USAs nasjonale sikkerhetsråd til krisemøte om den truende revolusjonen på Cuba. Raufossingene gjorde klar juleribba uten å ha produsert en eneste kule for Cuba. Ei uke seinere, på selve nyttårsnatta, forlot Batista Havanna. Revolusjonen var et faktum.

Da «Sporonia» skulle losses i Havanna den 21. januar 1959 var det revolusjonens offiserer som kunne ta over ammunisjonen. Men deres overraskelse over denne lasten fra Norge ble ikke mindre av at ammunisjonskassene var merket med amerikanske flagg.

Samuel Cummings hadde vært i Havanna i september for å selge våpen til Batista. Nå reiste han tilbake for å demonstrere AR-10 geværene og Raufoss-ammunisjonen personlig for Fidel, Raúl og Che. «Hadde vi hatt disse våpnene i Sierra Maestra, ville vi ha inntatt Havanna to år før,» kommenterte Fidel til Cummings. «Jeg bestiller 75.000 flere AR-10, med nødvendig ammunisjon.»

Cummings påtok seg oppdraget på flekken. Men Jens Chr. Hauge og hans regjeringsvenner var ikke klare for flere cubanske eventyr. I september 1959 gikk Castro-regjeringas organ Revolución ut og anklagde Norge for å bøye av for amerikansk press og nekte å levere våpen, slik vi hadde gjort til Batista. Den norske ambassaden i Havanna ble stengt, og ambassadør Bredal Lødrup – en av de få i Havanna som ifølge UDs arkiver ikke hadde lagt merke til den tilstundende revolusjonen – måtte ta den tungen veien hjem til kaldere klima. Uavhengig av Hauges og andres arbeidsplassmotiver: I løpet av 1959 mistet mellom 600 og 700 mann jobben på ammunisjonsfabrikken, uten at Jens Chr. Hauge kunne gjøre noe for å forhindre det.

Endte i Dominikanske republikk

I mellomtida var den norske ammunisjonen blitt brukt i et annet revolusjonsforsøk, da Castro-vennlige opprørere gikk i land i Den dominikanske republikk i et forsøk på å styrte diktatoren Trujillo. Og hvem andre var i landet da dette skjedde, enn Samuel Cummings? Hans ærend var å selge 25.000 AR-10-geværer nettopp til Trujillo. Opprørsstyrkene ble slått tilbake av Vampire-jagere som den samme Cummings et par år før hadde skaffet fra Sverige. Dermed fikk vi en liten demonstrasjon under varmere himmelstrøk på den svensk-norske krigen som vi unngikk i 1905. Og Cummings ga seg ikke: I 1961 leverte han store deler av håndvåpnene til de USA-støttede invasjonstroppene i Grisebukta.

Da Cuba-saken fikk sitt politiske etterspill i pressen og i Stortinget, og Gerhardsen la seg flatere enn noen Arbeiderparti-regjering noen gang hadde gjort, var de politiske skadevirkningene umulig å skjule. Blant annet ble det fra før svært anstrengte forholdet mellom Gerhardsen og hans kronprins Trygve Bratteli, som hadde vært fungerende statsminister på den skjebnesvangre regjeringskonferansen, ytterligere forsuret.

«I flere år kunne jeg ikke høre ordet Cuba uten at det gjorde vondt,» betrodde Bratteli i ettertid. Men mens opposisjonen fra både høyre og venstre bombarderte regjeringa, og regjeringsmedlemmene internt skyldte på hverandre, satt den utro edderkoppen Jens Chr. Hauge, som hadde ført alle bak lyset for å få eksportlisens, uberørt tilbake. Hans navn ble holdt unna alle granskinger, og til overmål ble han oppnevnt til formann for den partikomiteen som i lys av Cuba-saken ble nedsatt for å lage nye våpeneksportregler. Det kan se ut til at Gerhardsen heller ville ta all verdens politiske belastning, han ville heller tåle den mest ydmykende kanossagang og interne konflikter, enn å ta liket ut av skapet og avdekke den norske Cuba-sakens hovedmann.

Våpenkremmeren Hauge

Jeg finner ikke noen god forklaring i Olav Njølstads utmerkede biografi på hvorfor Gerhardsen på tilsvarende måte gang på gang fredet Jens Chr. Hauge. Var Gerhardsen rett og slett redd ham – hadde han noe på ham? Eller er dette forklaringen: Jens Chr. Hauge var den mannen som gjennom sin ledelse av motstandskampen under krigen, og gjennom sin senere posisjon i Arbeiderpartiet, hadde reddet partiet fra 1940-syndromet – inntrykket av partiet som upålitelig i en nasjonal krisesituasjon. Han var redningsmannen som la grunnen for Aps bredt aksepterte hegemoniske posisjon i etterkrigs-Norge.

Videre var han etter alt å dømme selve den norske hovedkontakten til amerikansk, israelsk og all verdens hemmelig etterretning som Nato-landet Norge måtte holde seg inne med, men som det passet Gerhardsens politiske profil veldig dårlig å ta ansvaret for. Jens Chr. Hauge var i så måte en politisk lynavleder som Arbeiderpartistaten hadde gjort seg helt avhengig av. Dette, sammen med alle hemmelighetene han bar på og som vi nå vet atskillig mer om, gjorde det kanskje viktigere å beskytte ham mot den skandaløse opptreden under Cuba-saken, enn å beskytte regjeringen selv.

Og Hauge fortsatte i 20 år til som de norske våpenkremmernes konsekvente beskytter, enten det gjaldt strid om våpen til USA under Vietnam-krigen, raketter til India under Kashmir-konflikten, eller deler til F-16 jagerfly til Sjahens Iran to år før denne ble styrtet. I Iran-saken mente han å vite, som Njølstad dokumenterer, at det slett ikke var noen truende krigssituasjon.

Enten det gjelder Cuba i 1958 eller Iran i 1977 må en jo spørre seg om Jens Chr. Hauge overhodet leste avisenes utenrikssider, eller om han ganske enkelt fortrengte all informasjon som talte imot hans internasjonale våpenprosjekter. Den andre hypotesen er nok den langt mest sannsynlige.

Etter min mening er Cuba-saken den som aller best illustrerer Jens Chr. Hauges enestående rolle som Arbeiderpartistatens uunnværlige militærindustrielle og etterretningsmessige torpedo gjennom en menneskealder.

---
DEL