Kritikk på film

The Yes Men er foreløpig siste skudd på stammen av underholdende – og undergravende – dokumentarfilm fra Hollywood.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter dokumentarsuksessene Fahrenheit 9/11 og Super Size Me er det snart klar for enda ett samfunnskritisk bidrag fra Hollywood.

24.september var det premiere på The Yes Men i USA, en film som ble vist til stormende jubel under filmfestivalen i Berlin tidligere i år. Etter mange års skepsis ser det nå ut til at også de store filmselskapene i Hollywood har fått øynene opp for systemkritiske filmer. The Yes Men, som også ble vist under Bergen Internasjonale Film Festival denne måneden, er det siste eksempelet.

Luringer

The Yes Men er fortellingen om et par høyt utdannede anti-globaliseringsaktivister og deres svært spesielle kamp for å avsløre, og latterliggjøre gigantiske selskap generelt, og deres talsmenn i World Trade Organization spesielt. Ved hjelp av et par pene dresser og domenenavnet www.gatt.org, klarte de to ved flere anledninger å opptre som talsmenn for WTO.

Etter hvert som internettbruken eksploderte mot slutten av 90-tallet ble domenenavn en ressurs det ble kamp om. I USA fikk man en rekke rettssaker knyttet til navn og hvem som har retten til for eksempel navnet Coca Cola. Mange spekulerte i domenenavn og kunne kassere inn store summer for å gi fra seg navnet man gjennom først-til-møllen-prinsippet hadde skaffet seg. Det fantes ingen sentral myndighet som bestemte at Coca-Cola konsernet skulle ha noen enerett på navnet Coca cola.

The Yes Men opererte i dette feltet, men med en litt annen agenda enn domenespekulantene, hvis eneste mål var å tjene raske penger. Deres mål var, og er fortsatt, bedriftsledere, politikere og store selskap som setter profitt foran alt annet. The Yes Men ble først lagt merke til før den amerikanske valgkampen i 1999, da de kjøpte navnet gwbush.com. De opprettet en side som var til forveksling lik Bush-kampanjens, men fylte den med kritisk innhold med de virkelige grunnene til at Bush ville bli president: Som for eksempel å hjelpe de rike å bli rikere på bekostning av miljøet og de fattige i verden. Bush ble provosert og satte sine advokater på saken, og uttalte: «There ought to be limits to freedom».

WTO-kritikk

www.gatt.org ble designet på en måte som gjorde at folk tok den for å være de autentiske sidene til Verdens handelsorganisasjon, WTO. GATT var forløperen til det litt mer formaliserte WTO. Mange gikk på spøken, og tok siden for å være WTOs egentlige hjemmesider.

The Yes Men ble etter hvert invitert for å holde foredrag, blant annet i Salzburg. I 2000 ble det her arrangert en stor konferanse om internasjonal handelslovgiving. Andy Bichlbauer, som en av Ja-mennene kaller seg, takket ja til invitasjonen om å holde foredrag.

I foredraget foreslår Bichlbauer et «fritt-marked» som løsning på demokratispørsmål: La oss auksjonere ut stemmer til den som byr høyest! I tillegg til å hylle Hitlers syn på det fire marked foreslo han også å forby italienernes og spanjolenes siesta ved lov.

Man skulle kanskje tro at Bichlbauers foredrag ville føre til høylytte protester og reaksjoner. Men bortsett fra noen irriterte italienere, var det ingen reaksjon overhodet, verken på hans forslag om å auksjonere ut stemmer til høystbydende, eller hans positive syn på Hitlers forhold til det frie marked.

På et møte for den internasjonale tekstilindustrien i Tampere representerer The Yes Men, nå under navnet Hank Hardy Unruh, fortsatt WTO. Til en lydhør forsamling argumenterer han for, godt hjulpet av proft utarbeidede grafer og statistikker, at det er langt mer kostnadseffektivt for tekstilindustrien å ha slaver til å jobbe for seg i Gabon enn å brødfø disse i USA og Europa. Slaveri er negativt kun av økonomiske årsaker, det beste er å la slavearbeiderne jobbe for seg i Afrika.

Foredraget ble avsluttet med at Unruh rev av seg dressen. Under bar han en glinsende gull-trikot, med en halv meter lang fallos som blåses opp i det dressen tas av. Med denne, forklarte han til et fortsatt begeistret publikum, kan man overvåke sine arbeidere i den tredje verden. Fallosen er nemlig utstyrt med et innebygget overvåkingskamera, og muligheter for å gi sine late arbeidere i Gabon elektriske støt hvis de ikke produserer det de skal. Ingen i salen av høyt utdannede individer reagerte eller avslørte spøken på noen måte. Tvert i mot, foredraget ble applaudert.

Moore-fløyen

Dette er bare to eksempler på stunt iscenesatt av The Yes Men. Gruppen tilhører det man kan kalle Michael Moore-leiren i amerikansk offentlighet. Men der hvor Moore går direkte til angrep på øvrigheta ved å stikke en mikrofon i ansiktet på dem med ubehagelige spørsmål, bruker The Yes Men mer sofistikerte virkemidler for å latterliggjøre makten. Ifølge dem selv er det mulig å se deres foredrag som (ekstreme) uttrykk for det WTO egentlig mener. På denne måten avsløres også det absurde i frihandelstenkningen: Alt som kommer i veien for den frie handel, for eksempel kulturelle forskjeller som siestaen i Spania og Italia, er uting som må stoppes hvis handelen skal få fortsette fritt og uten innblanding.

At så mange godtar Ja-mennenes absurde forslag uten protester fordi de tror de er ekte WTO-representanter, blir for oss som ser på både morsomt og skremmende. Det illusterer også Yes Mens poeng: Taler man for en allerede overbevist «menighet» kan man få den til å tro på omtrent hva som helst – i hvert fall hvis man utgir seg for å være denne menighetens høyeste myndighet.

Subversiv dokumentar

The Yes Men føyer seg inn i en rekke av samfunnskritiske bidrag fra Hollywood de senere år. Denne retningen er blitt kalt «subversive documentary», og kjennetegnes av et ønske om å avsløre og direkte konfrontere selskaper (og regjeringer) man mener begår urettferdighet og myndighetsmisbruk. Disse filmene har også det til felles at de blander humor og informasjon i en underholdende miks.

Tidligere fikk slike filmer dårlig distribusjon, og ble stort sett vist på festivaler for en allerede innvidd krets av kjennere, eller blant aktivister som i utgangspunktet deler synspunktene. Dette har endret seg de siste årene.

Filmen The Yes Men distribueres i USA av gigantselskapet United Artists. I seg selv ganske oppsiktsvekkende: Et multinasjonalt selskap som finansierer distribusjonen av historien om en gjeng aktivister som jobber mot multinasjonale selskap. The Yes Men føyer seg inn i rekken av samfunnskritiske bidrag som har kommet fra de store selskapene i Hollywood de siste årene. Fahrenheit 9/11 er den mest kjente av disse, en gigantisk kassasuksess i USA, selv om Disney i følge Michael Moore skal ha forsøkt å stanse underselskapet Miramax fra å distribuere den. Moores forrige film, Bowling for Columbine, trekkes ofte fram som filmen som åpnet markedene for denne typen underholdende dokumentarfilm.

Bush er årsaken

Mange peker på Bush-administrasjonen som en direkte årsak til at det produseres et såpass stort antall kritiske dokumentarfilmer. I tillegg til den krigshissende retorikken, er Bush-administrasjonen viden kjent og beryktet for en politikk som favoriserer de store selskapene. De amerikanske medienes mangel på kritikk etter 11.september 2001, er en annen årsak til fremveksten av denne typen film. Denne «konsensusen» innen mediene har ført til en økende harme i deler av den amerikanske befolkningen, noe som nå også gjenspeiles i de kreative miljøene.

---
DEL

Legg igjen et svar