Kritikk og humanisme

Venstresiden vet ikke lenger hva det vil si å være radikal. Det er problemet. Også var det EU, da.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Vi må tilbake til Georg Brandes, sier Anders Heger.

Og dit skal vi. Men etter en ørliten tenkepause slår han fast:

– Nei, vi må også gå tilbake til Henrik Wergeland.

Så la oss gjøre det – i et forsøk på å fange kulturradikalismens kjerne.

Den første norske kulturradikaler

– Wergeland satte humanismen og menneskeligheten først. Og det har særpreget kulturradikaleren siden, sier Cappelens forlagsdirektør.

Mens andre på venstresiden først og fremst var sosialister, kom nemlig kulturradikaleren frem til et sosialistisk ståsted fra et humanistisk utgangspunkt. Å ville endre samfunnet i sosialistisk retning var en naturlig følge av kulturradikalerens moralske forpliktelser overfor andre mennesker, forklarer han.

Og få her i landet gjorde som Wergeland humanismen til det grunnleggende i sitt radikale prosjekt. Startpunktet er grunnloven. Den ble riktignok ferdigstilt da Wergeland bare var seks år gammel. Men Henriks far, Nicolai Wergeland, som hadde vært del av grunnlovsarbeidet, tok familien med seg til Eidsvoll da Henrik var ni. Selv om Henrik ble værende på stedet i bare to år, og siden reiste til hovedstaden for å gå på skole, hadde stedet og grunnloven fanget hans interesse og hans beundring. Det viktige unntaket var paragrafen om jødene – at de ikke skulle ha adgang til riket.

– Wergeland så med en gang at noe var galt med den paragrafen. Slik ble han den første i en lang rekke som bedrev det vi kan kalle «kulturradikal systemkritikk». Den startet med et humanistisk grunnsyn, og det dannet basis for en bred samfunnskritikk, sier Heger.

Humanisme først

Dermed kan tradisjonen spores helt til konstitusjonen og 1814 i Norge, men Heger vil gå enda lenger tilbake i tid. Til 4. juli 1776. Og til USA.

– Hos oss er første paragraf i Grunnloven slik: «Kongeriket Norge er et frit, uafhængigt og udeleligt Rige». Amerikanernes Decleration of Independence ser ganske annerledes ut. Den starter slik: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.» Her ligger menneskerettighetene, eller en ren og skjær humanisme, i bunnen og er vektlagt allerede i første setning. En radikalisme som begynner med det, skiller seg fra leninistenes og stalinistenes radikalisme. Sistnevnte var først og fremst sosialister – menneskerettigheter, demokrati, pressefrihet og så videre kom i annen rekke, slår Heger fast.

Dessverre har norsk venstreside i flere perioder vært preget av det siste, mener Heger. Det var til og med utbredt langt inn i Arbeiderpartiet i en periode

– Bare se på Håkon Lie. Det var akseptert tvers igjennom Ap å bruke overvåkning som effektivt grep for å beholde makta. Dét var viktigere enn vasne liberale prinsipper for arbeiderbevegelsen i etterkrigstiden, sier han, men må også raskt legge til:

– På den annen side var det faktisk folk som Tranmæl som sørget for skolefrokoster og færre dødsfall på grunn av tuberkulose.

– Og dette var kanskje kjernen i det turbulente forholdet kulturradikale intellektuelle hadde til arbeiderbevegelsen?

– Man kan stille opp en motsetning mellom intellektuelle og dem som ble sosialister av nød – som var lei av å se ungene sine sulte. Men selv i sofaradikalernes bakhoder slumret systemkritikken. Å være radikal betyr nødvendigvis å ville at samfunnet skal endres. Vi må også huske at det har vært en gjensidige forståelsen og nær tilknytningen mellom kulturradikalere og nødvendighetssosialister i den norske radikale tradisjonen.

– Hvordan da?

– Det radikale prosjekt i Norge handler om å komme bort fra fattig-Norge. Det var propellen som drev radikaliseringen fremover. Kulturradikalernes oppgave i dette var dels å bevare og dels å styrke og utvikle en bestemt tenkemåte – den humanistiske. Av og til blir det en motsetning mellom nødvendighetssosialistenes prosjekt og et slikt prosjekt, men det trenger ikke å bli det.

– Var det et fornuftsekteskap, eller et reelt felles prosjekt?

– Jeg er helt overbevist om at dette både var og er et felles prosjekt. Den norske radikalismens to fløyer landet ikke bare tilfeldigvis på samme standpunkt. Nei, de gjør egentlig det samme. Det er to forskjellige veier som med nødvendighet må lede til det samme målet.

Kritikk som misjonsbefaling

Det er vanlige å peke ut Georg Brandes som den norske kulturradikalismens far. Og vi skal også innom ham. Han stod bak «det moderne gjennombrudd» – 1870-årenes nyorientering i litteratur og i synet på forfatterens forhold til samfunnet. «Det som viser at diktning i våre dager er levende, er at den setter problemer under debatt,» er Brandes kjent for å si. Og å sette problemer under debatt, det gjorde man. Henrik Ibsen og andre av Brandes’ samtidige stod for en litteratur som ganske direkte omhandlet brennende politiske spørsmål.

Den arven gjør Brandes viktig for utviklingen av norsk radikalisme, mener Heger.

– Jeg tror ikke vi kan overvurdere hans betydning for det kulturradikale prosjektet. Kritikk er kulturradikalismens eksistensberettigelse og utgangspunkt, og det var Brandes’ misjonsbefaling, sier han.

Men hva skal vi forstå med denne kritikken? Mot hvem er den rettet?

Tradisjonelt har den i alle fall pekt i to retninger. Mot høyrekreftene, borgerlig dobbeltmoralisme og religiøs dogmatisme på den ene siden. Mot antiliberale strømninger internt i venstrefløyen på den andre.

– Det siste handlet om å moderer den bevegelsen som var i ferd med å ta over landet etter krigen, sier Heger.

Det handlet om å unngå totalitære fristelser, være seg i AKP(m-l) eller i Politiets overvåkningstjeneste. Det første har Bernt Hagtvet gjort et iherdig forsøk på å ta opp igjen de siste to somrene. Den innsatsen mener Heger er ypperlig og nødvendig. Men:

– Det var også et uuttalt mål at den kulturradikale kritikken skulle rette seg mot makthaverne. Det sentrale var maktkritikk – og ikke kritikk alene. Det som skjer når man kritiserer venstresiden – helt fra det ulykksalige begrepet «politisk korrekt» til det stupide begrepet «popvenstre» – er at den gjøres til en maktfaktor ved hjelp av billig retorikk. Venstresiden er imidlertid ingen slik maktfaktor i dag. Den er svak og på retur. Det er ikke maktkritisk å påpeke at Pål Steigan tok feil på 70-tallet, selv om han i dag er bareier og leksikonredaktør, hvor nødvendig og påkrevd det enn er at Steigan og andre sier unnskyld på en overbevisende måte.

– Nei, ikke Mykle

– Hvor går så linjen videre fra Brandes’ kritikk og Wergelands humanisme? Hvilke senere inspirasjonskilder med relevans i dag vil en gammel Agnar Mykle-biograf trekke frem?

– Vel, Agnar Mykle er i alle fall ingen radikaler – verken i litteraturen, ideologisk eller i uttalelsene han kom med. I grunnen var han ganske reaksjonær. Men han ble et kulturradikalt ikon. Et symbol i kampen for en friere seksualmoral. Og det har vært en svakhet ved tradisjonen. Den har i stor grad livnært seg av å skape ikoner. Bjørneboe var et slikt, Ibsen et annet. Men begge hadde både radikale og reaksjonære sider.

– Noen andre?

– Det er gudhjelpe meg ikke mangel på kulturradikale forbilder. Folk som verken har snublet i fascinasjonen for det totalitære, eller gitt opp troen på ideer om likhet, solidaritet og de undertryktes rett. Christian Krogh er et typisk og ofte oversett eksempel. Fra kulturradikalismens storhetstid har vi navn som Helge Krog, Sigurd Evensmo og Arne Skouen.

– Man kan skille grovt mellom to betydninger av begrepet «kulturradikalisme». På den ene siden står den som mener kulturen skal tre i sosialismens tjeneste. På den andre siden står den som vil kjempe for en liberal venstreside. Hvordan mener du vi bør forstå «kultur»-delen av begrepet om kulturradikalisme?

– Jeg tror vi må forstå det som kultur i vid forstand – som når vi snakker om norsk kultur, som verdier og tenkemåter. Kulturradikalismen vegeterer på folk i kulturlivet, men den er ikke knyttet til noe kulturelt i betydningen «kunst og kultur». Snarere har fokuset vært internasjonalt. Satt på spissen kan man si at den moderne norske kulturradikalismen som oppstod på 60-tallet hadde sine virkelig store kampsaker i motstanden mot Vietnam-krigen og kampen mot atomvåpen, og verken i kampen for ytringsfrihet eller for en friere seksualmoral.

Etter 1975

– Hva skjedde så da? Hva skjedde med kulturradikalismen etter 1975? Ble ml-bevegelsen dens bane, eller finnes det kulturradikale arvtagere i dag?

– Da du ringte meg for å avtale dette intervjuet, satt jeg i begravelsen til Steinar Hansson. Noe så uhyggelig symbolsk. Steinar, Pax og Sosialisme på Norsk fantes, og var en direkte forlengelse av den tidlige kulturradikalismen. De representerer fortsatt overlevelsesstrengen vi må knytte oss til. AKP(m-l) var selvfølgelig en katastrofe for dette prosjektet, men et tiårig feilgrep kan ikke utrydde en slik tung kulturell understrøm. Bevegelser som Attac, Natur og Ungdom, og til og med Fremtiden i våre hender har med seg kulturradikalt tankegods i dag. Ingen av disse kan imidlertid betegnes som en kulturradikal bevegelse. En slik bevegelse finnes ikke. Egentlig har den heller aldri gjort det. Med et mulig unntak for Orienteringskretsen, er det få som har slått seg på brystet og sagt «vi er kulturradikalere og dette er vårt prosjekt».

– Det finnes dem som mener at Sosialisme på norsk romantiserer bygde-Norge på en slik måte at det blir uakseptabelt for et kulturradikalt prosjekt. Og det finnes nok en del kulturradikalere som får Steinar Lem i halsen. Er virkelig dét kulturradikalisme i dag?

– Vel, problemet er at vi ikke lenger vet hva det vil si å være radikal. Fram til 1970, sa radikaleren: «Ikke fornekt fremtiden, vi skal gå foran.» Retningen på samfunnsendringen var positiv, men tempoet for lavt. I dag er det bare på et politikkområde vi kan si det samme, nemlig på innvandringsområdet: «Norge blir et multikulturelt samfunn. Lær dere å leve med det.»

– Og på andre områder? Har kulturradikalismen men sitt fokus på individet blitt kapitalismens lausunge, slik Gunnar Skirbekk hevdet? Har kulturradikalismen gått fra å være et opprør til å bli en støttespiller for konsumkulturen?

– Nei, problemet ligger et annet sted. Man kan kanskje stille opp en teori om at kulturradikalismen på en eller annen måte la grunnlaget for dagens liberalisme. Den stadige pukkingen på individets rettigheter, som er kulturradikalismens mantra, må på et eller annet tidspunkt kollidere med betongsosialismen i den sosialdemokratiske staten etter 1945. Men kulturradikalerne kan ikke få skylda for at liberalismen i dag er kuppet av de økonomiske liberalistene som bare kjenner pengenes språk og logikk. Kulturradikalismen kan kanskje brukes til å forsvare søndagsåpne butikker eller reklame på tv, men ikke til å legge ned sykehjem.

Nullpunktet

– Hva er problemet da?

– I dag vil man veldig ofte oppleve radikalere som ønsker å bremse eller aller helst snu utviklingen. Jeg vil si til radikalerens unnskyldning. Det er ikke vi som har endret oss. Det er tiden. Den kulturradikale har alltid identifisert seg med dem som er på vei ut av fattigdommen. Det sentrale her er ikke det enkle begrepet solidaritet, men det vanskelige begrepet identifikasjon – identifikasjon med de gruppene som er dårligere stillet. Dette handlet tidligere om rettigheter. Men i dag er det bare noen ytterst få rettighetskamper igjen å kjempe. Vi har nådd nullpunktet, og rettighetskampen her i Norge har blitt en egoistisk kamp, sier Heger og fortsetter.

– Det er alt for mange penger her. Norge er som Dubai. Det har gått opp for oss de siste fem årene, og venstresiden aner ikke hva den skal gjøre med det. Wergeland snakket om de fattige norske fjellbøndene. Det gjør Sponheim også. Men disse fjellbøndene har faen meg parabolantenne.

– Hva mener du?

– De kan godt ha problemer i norsk sammenheng, relativt sett. Problemet er at de definerte gruppene fra interessekampenes tid har det så godt at det blir lite igjen å kjempe for på deres vegne. For radikalere blir det viktigere å forsøke å redde stumpene av, eller aller helst reetablere, velferdsstaten – å sikre rettighetene til dem som faller utenfor. Sånn sett kan mange av kampene sees på som en tilbakeskuende bestrebelse.

Ut av Norge

Mangelen på rettighetskamper er imidlertid bare et av problemene med moderne norsk radikalisme. Det andre problemet er at den fortsatt er for norsk. Ifølge Heger har prosjektet behov for å overskride de skrankene nasjonalstaten setter. Den må tenkes internasjonalt.

– Det radikale prosjektet i dag kan ikke begrenses til Norge. Den eneste muligheten er å endre

«ikke fornekt fremtiden, vi skal gå foran» til «ikke fornekt fremtiden, pengene våre må gies bort», sier han.

Men problemene stopper ikke der. Også dette blir nemlig lett for enkelt for Heger

– I dag har annethvert norsk familiekjøleskap et fadderbarn i den tredje verden festet med magnet på døra. samtidig har de flest en murrende følelse av at heller ikke dette hjelper – av at det er systemet det er noe i veien med, og at forskjellene mellom «oss» og «dem» bare kommer til å fortsette å øke. Norsk kulturradikalisme lever sånn sett i beste velgående – som visjon. Som praktisk politikk lider den imidlertid av mangel på prosjekter, og ender med privat veldedighet. Steinar Lem forsøker i alle fall.

– Gjør et forsøk du også. Hva er radikalt og i tråd med den kulturradikale tradisjonen i dag?

– Jeg vil gjerne være kulturradikal. Og dette med pengene er det beste jeg kommer på. Vi må til Darfur og begynne å jobbe der. Jeg er imidlertid ikke så sikker på om den kulturradikale tradisjonen har et apparat for dette. På den annen side er det du som vil knytte deg opp til en tradisjon.

– Poenget er vel at tradisjonen kan fornyes. Internasjonalismen har du nevnt som en del av den kulturradikale tradisjonen allerede. Hvorfor skal det være så vanskelig å identifisere seg med de fattige i andre deler av verden? Den sterke moralske forankringen åpner også for å vende blikket bort fra egeninteressen og over til dem. I tillegg er det vel fortsatt et behov for en sterk liberal venstreside i Norge, er det ikke?

– Det du ikke nevner i sommerens debatt, noe jeg forøvrig forstår godt, er EU-saken. Da ville det hele eksplodert. Men EU-tanna må slåes ut før vi kan gå videre. Det er forskjeller mellom 50-tallets kulturradikalisme og 70-tallets kulturradikalisme, men en ting er sikkert. Det ville være helt utenkelig å gjøre KrF til alliansepartner for noen av dem. I dag ligger EU-saken der som en torpedo og gjør at folk som kaller seg venstreradikale ser dette som en naturlig alliansepartner.

– Hva med Senterpartiet da? Som ser ut til å gå sammen med SV og Ap om å stille som regjeringsalternativ?

– Dagsavisen hadde en spalte med spørsmålet «hvilket parti ville du aldri stemt på?» for en tid tilbake. Min liste, nedenfra og opp, starter med KrF, så kommer Senterpartiet. Først på tredjeplass kommer FrP. Men dette er blitt alliansepartnere på venstresiden på grunn av EU-saken. Først når EU-saken er ute av verden kan vi komme tilbake til utgangspunktet, og den liberal venstreside i Norge, kan bli sterkere. Først da.

---
DEL

Legg igjen et svar