Kritikk 2: Kunnskap og makt

Laura Poitras’ Oscar-vinnende dokumentar gir et unikt innblikk i Edward Snowdens historiske varsling.

Kritikk 2: Kunnskap og makt
Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

CITIZENFOUR. (Kritikk 2) Regi: Laura Poitras foto: Trevor Paglen m/flere   I januar 2013 mottok dokumentarfilmskaper Laura Poitras en kryptert e-post fra en person som kalte seg Citizenfour, som – etter de hadde etablert en ytterligere kodet korrespondanse – hevdet at han satt på detaljert informasjon om de amerikanske myndighetenes overvåkningssystemer. Poitras arbeidet på dette tidspunktet allerede med en film om overvåkning, og hadde selv erfart å havne på myndighetenes «watch list» i kjølvannet av sin dokumentar My Country, My Country fra 2006. I denne Oscar-nominerte filmen skildret hun konsekvensene av amerikanernes krigføring og okkupasjon i Irak for landets innbyggere, først og fremst gjennom én familie som hun fulgte tett. Hennes tilstedeværelse med kamera i nærheten av et angrep hvor en amerikansk soldat ble drept, skapte rykter om at Poitras visste at dette angrepet skulle komme. Påstandene har imidlertid aldri blitt bevist, og til hennes forsvar skal det ha vært så mange angrep denne dagen at det ville være vanskelig for en journalist ikke å være i nærheten av urolighetene. Poitras benekter selv å ha hatt kunnskap om angrepet i forkant, og hevder at hun nærmest kontinuerlig tok opp materiale til My Country, My Country – og dermed fant det naturlig å filme når slike situasjoner oppstod. Ikke desto mindre havnet navnet hennes på en liste over folk amerikanske myndigheter fulgte med på, som i de påfølgende årene resulterte i mer enn 40 omfattende og tidkrevende sikkerhetssjekker på diverse flyplasser når hun reiste rundt i verden. Ved én anledning fikk hun sågar mobiltelefonene og datamaskinene sine konfiskert i flere uker. Poitras har aldri fått noen formell forklaring på hvorfor hun havnet i myndighetenes søkelys. Erfaringen var imidlertid en av grunnene til at hun ble kontaktet av den mystiske Citizenfour. Hemmelig møte. Et stykke ut i korrespondansen fikk hun beskjed om å kontakte journalisten Glenn Greenwald, som på dette tidspunktet skrev for The Guardian. Senere skulle det vise seg at Greenwald tidligere var blitt kontaktet av den samme Citizenfour, uten å respondere på dennes anonyme mailerens krav om å sørge for tilstrekkelig kryptering av deres eventuelle videre elektroniske brevveksling. Etter hvert fikk Poitras instruksjoner om å møte opp med Greenwald på et hotell i Hong Kong, hvor informanten – den nå verdenskjente Edward Joseph Snowden, som kom til å stå for den største informasjonslekkasjen i amerikansk etterretningshistorie – ville sitte i foajeen med en Rubiks kube i hendene.

Vi ser en reflektert, velformulert og påfallende lite nervøs ung mann, som like fullt tar sine ekstreme forholdsregler.

Dette høres jo ut som om det er hentet rett ut av en agentfilm – og slik NOKAS-ranerne angivelig var inspirert av ulike «kupp-»-filmer, kunne sannsynligvis Snowden dra nytte av en og annen filmopplevelse for å planlegge en såpass hemmelighetsfull sammenkomst. Filmen CITIZENFOUR har da også elementer av «techno-thriller», både i sitt formspråk og i sin gradvise avdekking av noe som nesten minner om et komplott fra de amerikanske myndighetenes side. Verdt å trekke frem i denne sammenhengen er dessuten filmens minimalistiske, elektroniske musikk signert Nine Inch Nails-frontmann Trent Reznor – som med sitt samarbeid med David Fincher har etablert seg som en svært interessant filmkomponist. Etter dette første møtet tilbrakte Poitras og Greenwald åtte intense dager på Snowdens hotellrom, hvor de, og snart også Greenwalds Guardian-kollega Ewen MacAskill, intervjuet avhopperen fra det amerikanske National Security Agency (NSA) om det omfattende materialet han betrodde dem. Seansene ble filmet av Poitras, og utgjør hoveddelen av hennes tankevekkende og viktige film – som ble belønnet med årets Academy Award for beste dokumentar. Tilgang. Det kanskje aller mest essensielle for dokumentarfilmskapere er tilgang til det man ønsker å dokumentere. Laura Poitras har åpenbart hatt en helt unik tilgang både til sin hovedperson og til de begivenhetene han satte i gang, i kraft av at hun selv spilte en vesentlig rolle i denne historiske lekkasjen. Men man skal heller ikke underkjenne regissørens betydelige talent for diskret iakttakelse og filmatiske grep, som ikke er mindre imponerende med tanke på at en stor del av filmen består av samtaler i et lite hotellrom. CITIZENFOUR er ingen typisk «talking heads»-basert, reportasjeaktig dokumentar, men en observerende og til tider visuelt sterk film hvor regissøren inntar posisjonen til den velkjente flua på veggen. I anslaget får vi presentert Poitras bakgrunn, og den første korrespondansen med den da anonyme Snowden. Gjennom dette slår filmen an en passende thrilleraktig tone, før den gir et effektivt innblikk i det samtidige etterretnings- og overvåkningslandskapet. Vi presenteres for utdrag av forelesninger av NSA-varsleren William Binney og Occupy Wall Streets Jacob Appelbaum, samt en senathøring hvor myndighetsrepresentanter nekter for å bedrive den type kartlegging av privatpersoners kommunikasjon som Snowdens dokumenter senere skulle påvise. Omfanget av denne kartleggingen skal vi kort tid etter få beskrevet gjennom Greenwald og MacAskills utspørring av ham på hotellrommet i Hong Kong. Filmen inneholder enestående filmopptak av Snowden mens han for aller første gang presenterer det omfattende materialet for disse journalistene – som på sin side skal vurdere hva som bør offentliggjøres. Vi ser en reflektert, velformulert og påfallende lite nervøs ung mann, som like fullt tar sine ekstreme forholdsregler. For eksempel skjuler han datamaskinen under et pledd når han taster inn passordet sitt, i tilfelle det kan bli fanget opp av kameraer. I løpet av disse dagene velger Edward Snowden å stå frem for hele verden med fullt navn, gjennom et videointervju filmet av Poitras. Med disse sekvensene blir CITIZENFOUR til en viss grad et portrett av varsleren, til tross for hans insistering på at det ikke skal handle om ham selv. «Jeg er ikke historien her,» svarer Snowden innledningsvis på de obligatoriske spørsmålene om hans bakgrunn og beveggrunner, og legger til at han opplever medienes personfokus som en distraksjon fra langt viktigere ting. Det er vanskelig å være uenig, og man kan muligens hevde at Snowdens person i virkeligheten fikk vel så mye oppmerksomhet som sakene han varslet om. Samtidig er det – ironisk nok – nærmest umulig ikke å forsøke å danne seg et bilde av hvem denne mannen er, og hva som motiverte ham, når man ser disse opptakene. Vel å merke uten at dette gjør CITIZENFOUR til en mindre fascinerende film, eller tar fokus vekk fra de alvorlige overgrepene mot personvernet den egentlig handler om. Snowdens store flukt. Poitras dokumenterer ikke Snowdens dramatiske flukt fra Hong Kong, da hun på dette tidspunktet hadde reist til Berlin fordi hun angivelig ble forfulgt. Disse begivenhetene skildres derimot i danske Poul-Erik Heilbouths dokumentar Snowdens store flukt, som nylig ble sendt på NRK – og følgelig er tilgjengelig på statskanalens nettsider. Denne filmen utfyller slik sett CITIZENFOUR, samtidig som den med sin mer konvensjonelle tilnærming kan sies å fremheve de rent filmatiske kvalitetene ved Poitras’ film. Snowdens store flukt er nemlig en klassisk tv-dokumentar med «snakkende hoder», informativ voice-over og illustrerende bruk av arkivmateriale og rekonstruksjoner, som likevel gir et spennende innblikk i de dramatiske begivenhetene. Ikke minst har Heilbouth fått tilgang til en betydelig mengde av de sentrale aktørene, fra Snowden selv via WikiLeaks’ Sarah Harrison (som var med Snowden på flukten) og Julian Assange, til tidligere CIA- og NSA-sjef Michael Hayden. Men filmen savner både Poitras’ finstemte estetikk og hennes skarpt observerende blikk. «Jeg er ikke historien her.» Edward Snowden Trilogi. CITIZENFOUR er siste del i Laura Poitras dokumentartrilogi om USA etter 9/11, som startet med nevnte My Country, My Country. Deretter lagde hun The Oath i 2010, som handlet om Guantánamo og USAs krig mot terror. Men selv om den avslutter trilogien, føles CITIZENFOUR som et første kapittel i en mye større historie. Det finnes stadig mye i dokumentene Snowden ga fra seg som ikke er blitt kjent, og filmens siste del går blant annet inn på hvordan styresmaktene har fortsatt å motarbeide offentliggjøringen – for eksempel presset britiske myndigheter The Guardian til å destruere datamaskiner som inneholdt det lekkede materialet. Flere historier vil utvilsomt komme i tiden fremover, om nye varslere inspirert av Snowdens handlinger. I filmens siste scene oppsøker Greenwald og Poitras Snowden i leiligheten hans i Moskva, hvor Greenwald beskriver en tilsynelatende svært dyptgripende, kommende lekkasje – kommunisert diskret via håndskrevne lapper han river i stykker rett etterpå. Disse avsløringene har ennå ikke sett dagens lys, og peker mot at kampen for personvernet bare så vidt har begynt. «Vi bygger det mektigste våpenet for undertrykkelse i menneskets historie, og likevel nekter de som styrer det å stå til ansvar,» sier Snowden i filmen. Dette er en god oppsummering av inntrykket man sitter igjen med etter å ha sett CITIZENFOUR. Filmen gir et urovekkende innblikk i hvor mye informasjon myndighetene har tilgang til om sine egne og andre lands innbyggere, og er en svært nødvendig påminnelse om at kunnskap så sannelig er makt. Både når den samles og når den spres. Huser er filmkritiker i Ny Tid.

---
DEL