Kritikerens vurderinger

Dokumentarer hevder å representere fakta – de kan ikke kun vurderes etter hvor stor emosjonell berøringskraft de har.

AFP PHOTO / SANA

I oktoberutgaven av Ny Tid ble tre dokumentarer om Syria og krigen der omtalt på en måte som jeg mener er helt ukritisk til påstandene i filmene. Det dreier seg om filmene A Memory in Khaki (anmeldt av filmkritiker Dieter Wieczorek), Syrias Disappeard – The Case against Assad (anmeldt av Mark Taylor, seniorforsker ved FAFO) og intervjuet med regissøren av Cries for Syria av filmkritiker Alexander Huser. Mange av påstandene som fremkommer i filmene, er høyst diskutable. Dette mener jeg en intervjuer/anmelder av dokumentarfilmer bør peke på.

Ensidig og ukritisk. Ta Disappeareds ensidige fokus på at det er det syriske «regimet» med president Assad i spissen som bør straffes for forbrytelser begått under krigen. Altså ingen krav om slikt mot de over 60 landene, inkludert Norge, som siden 2011 har ført krig mot Syria, med bruk av jihadistiske leiesoldater og gjennom sanksjoner som dreper blindt. «U.S. and European sanctions are punishing ordinary Syrians and crippling aid work during the largest humanitarian emergency since World War II,» som det står å lese i en FN-rapport.

«Kjensgjerningene» i filmen er «nesten ikke til å tro», skriver Taylor. Men det er i alle fall tydelig at Taylor både tror på og ble voldsomt emosjonelt berørt av dem.

Når det gjelder filmen A Memory in Khaki er det også mange spørsmål som melder seg – og påstander som blir hengende i luften. Hva menes eksempelvis med at Syria «begynte å miste sin politiske legitimitet» da Sovjetunionen brøt sammen? Hvorfor er landets legitimitet avhengig av Sovjets eksistens? Russland er dessuten minst like lojalt overfor Syria som Sovjetunionen var. Så dette henger ikke på greip, Dieter Wieczorek.

I intervjuet om Cries for Syria  kommer Huser blant annet inn på historien om 7-årige Bana Aled som er kjent for sine twittermeldinger. Men Huser nevner ikke at hun twitrer på perfekt engelsk til tross for at hun knapt kan snakke språket, slik det fremgikk av et intervju med henne på CNN. Historien om Bana er et eksempel på kynisk bruk av barn i krigspropaganda. Filmen inneholder også manipulerende kryssklipping – som når en syrisk soldat kaster en håndgranat og bildet i neste sekund skifter til en fredelig folkemengde.

Historien om Bana er et eksempel på kynisk bruk av barn i krigspropaganda.

Filmenes uriktige påstander. Det fremsettes en rekke påstander i Cries som er enten feil eller så unyanserte at de gir et galt bilde av situasjonen:

1)  «Assad står for 98 prosent av ugjerningene, IS for 2 prosent.» Det finnes flere terrorgrupper i Syria, eksempelvis Al Nusra, og IS kom inn i krigen først i 2014 – på et tidspunkt hvor cirka 100 000 allerede var drept. Bombetoktene til «koalisjonen» med USA i spissen har også tatt livet av hundrevis av sivile syrere.

2) «1982, innbyggerne i Hama gjør opprør mot Assad […] og dreper 40 000 menneske.» En syrer jeg kjenner fortalte meg imidlertid at denne «massakren» var kulminasjonen på en seks år lang krig, som ble utløst av at Det muslimsk brorskapet gjorde opprør mot innføringen av sekulære lover. Og antallet drepte er det strid om. Estimatene varierer fra 2000 til 40 000. Fremmede makter som Storbritannia skal ha vært på jihadistenes – i hovedsak fra Det muslimske brorskapet – side da også. «Det islamske opprøret i Syria var en serie med væpnede opprør mellom 1976 og 1982, utført av sunniislamister, hovedsakelig medlemmer av Det muslimske brorskap» (Wikipedia).

3) «Russland og Assad […] sa at de bekjempet IS, men det er tidenes største løgn.» «Alle» som har fulgt med på krigen, vet at Syria med hjelp fra Russland frigjør stadig større deler av Syria fra IS og andre terrorgrupper, senest Deir ez-Zor (per 8. november).

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here