Sahel har i løpet av det siste tiåret gått fra å være et ikke-sted – Donald Duck reiste alltid til Timbuktu i den maliske delen av Sahel når han hadde tabbet seg ut i Andeby – til å bli et sted alle regjerninger må mene noe om. Etter at Norge bombet Libya i 2011 og Statoil-ansatte nordmenn ble drept i In Amenas i Algerie i 2013, har også det offentlige Norge begynt å interessere seg for landene på den sørlige grensen til Sahara.

I 2016 bestemte Norge seg for å åpne en ambassade i Bamako i Mali. I februar året etter var Norge vertskap for en stor internasjonal giverlandskonferanse som samlet inn penger til fred og utvikling i Sahel. Da ambassaden åpnet i januar 2018, var det den første norske ambassaden i Sahel noensinne. I september samme år lanserte Utenriksdepartementet en egen strategi for Sahel, og like etterpå fikk departementet en egen stilling viet regionen.

Vi øker også vår militære og sivile bistand til Sahel-landene: Mauretania, Mali, Burkina Faso, Niger og Tsjad. Det er om lag 60 norske soldater i FN-styrken MINUSMA som skal forsøke å bevare fred i Mali. Norge bidrar med 500 millioner årlig til G5 Sahel, et militært terrorbekjempelsestiltak drevet av regionens fem land.

Sterkere statlige institusjoner og «status quo» er ikke et mål for folk flest i Sahel.

Men også på det langsiktige sivile planet økes den norske potten: Norges bistand til Mali har økt hvert år fra 74 millioner kroner i 2011 til 250 millioner i 2018. I Niger økte tilsvarende norske midler i samme periode fra 10 til 700 millioner.

Sahel er blitt viktig ikke bare for Norge, men også for EU og USA. Den amerikanske militære kommandoenheten AFRICOM utfører etterretning og trener Sahel-
landenes militære avdelinger. EU er hovedsponsoren bak FN-styrken MINUSMA. Frankrike er ofte pådriveren for at EU skal øke både militær tilstedeværelse og sivil bistand til Sahel – alle Sahel-landene har tidligere vært franske kolonier.

Kunnskapstung og befriende

Svært mange konsulenter og oppdragsforskere har skodd seg godt på krisene i Sahel. Bortsett fra i Frankrike er det lite kunnskap om Sahel i Europa, Norge inkludert. Brussel-baserte International Crisis Group og Genève-baserte Small Arms Survey har sammen med Washington-baserte Africa Center for Strategic Studies og forskere knyttet til OECD i Paris kommet med anbefaling etter anbefaling til byråkrater og politikere om hva de bør foreta seg for å få fred og utvikling i Sahel. Uten at de nødvendigvis sitter med så mye kunnskap om situasjonen selv; de vet bare mer enn politikerne.

Identités sahéliennes en temps de crise er derimot svært kunnskapstung og befriende fri for løsningsforslag til krisene, helt uten anbefalinger om hva vi, Vesten, bør gjøre. På drøye 350 sider fordelt på 14 kapitler skrevet av 18 akademikere, mange av dem unge og brorparten født i Sahel, får de fram nyanserte bilder.

At ordet «krise» er inkludert i boktittelen, er sikkert bare noe den tyske forleggeren av denne boken, som er skrevet på henholdsvis fransk (10 kapitler) og engelsk (4 kapitler), har villet ha med av kommersielle årsaker. For mange av forfatterne sier at «krise» er normalt i Sahel, og dermed blir begrepet brukt feilaktig. Her får vi en rekke analyser av bakgrunnene for det vi kaller «krise i Sahel», analyser som ikke nøyer seg med å ta for seg mengden av våpen i omløp, konfliktene mellom kvegnomader og bønder, kriminelle smuglernettverk for mennesker og narkotika, islamistiske bevegelser med støtte fra Midtøsten … I denne boken gir de ulike kapitlene kunnskap til å forstå hvordan alt dette kan ha oppstått. For eksempel er det interessant som Lecocq og Niang påpeker, at «status quo», eller sterkere statlige institusjoner, som ofte er et uttalt politisk mål når Vesten snakker om Sahel, ikke er et mål for folk flest i dette området.

Mobilt

I Sahel er alt mobilt: folk, dyr, grenser, etnisk tilhørighet og politiske allianser. Mobilitet er noe sentralmakten, fra kolonitiden til i dag, har forsøkt å straffe (høyere skatt til nomader) og redusere (pålegg om fast bopel), uten å klare det. Mobiliteten brukes av folk, både rike og fattige, for det den er verdt. Folk tilpasser seg og utnytter de mulighetene som oppstår til enhver tid. I samhandling med staten oppstår mange nye muligheter. Jo svakere de statlige institusjonene er, jo mindre kontroll har staten over innbyggerne, og jo flere blir mulighetene til å oppnå en eller annen fordel.

Min eneste innvending mot boken er at den med fordel kunne inneholdt kapitler om Tsjad, Mauretania og Burkina Faso også. Sahel er redusert til Senegal, Mali og Niger. Vi får imidlertid valuta for innsatsen ved å lese lange, informerte, detaljerte kapitler om disse landene basert på grundig, langvarig feltarbeid.

(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)