Krisen, når den kommer

Neste finanskrise vil ikke bli som den forrige.
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.02.2019

La meg antyde dette med Charlie Chaplin – slik han ser to måter å filme spøken med bananskallet på: Den første viser en velkledd mann som går nedover Fifth Avenue i New York. Kameraet går så til close-up av selve bananskallet, klipper til foten som sklir, og deretter en zoom-out med mannen som lander på ryggen. Ha ha ha. Men den andre scenen, forklarer Chaplin, begynner som den første, men så ser mannen bananskallet, og smiler da han oppdager det skjulte filmkameraet, for så å steppe raskt til siden – men blind som han er for det åpne kumlokket, ramler han ned i hullet.

Joseph Vogl

Berlineren Joseph Vogl står bak bestselgeren Das Gespenst des Kapitals – nylig utgitt på norsk som Kapitalens spøkelse (Forlaget H//O//F, 2019, oversatt av Eirik Høyer Leivestad). Hovedpoenget slik jeg leser boken, er finansmarkedets irrasjonelle og uberegnelige framtid – til tross for at økonomer fremdeles ser ut til å tro på markedet som rettferdig og balanserende. Vogl refererer til Adam Smiths «usynlige hånd» som markedsliberalistenes noe religiøse tro på en rasjonalitet bak som fungerer. På lanseringen i Oslo i januar poengterte Ebba Boye i samtalen med Vogl likeledes at økonomifaget nå trenger nye lærebøker, for markedet er ingen «perfekt» mekanisme der krisene oppstår av helt andre årsaker.

Finansialisering

Boye og Vogl viser til vår tids nye ideologi som «finansialisering», der vekten er flyttet vekk fra realøkonomien. Finansfolk tyner realøkonomien for opparbeidede verdier, da de er mer opptatt av bedrifters salgsverdi enn av selve produksjonen. Denne finansialiseringen sniker seg også inn på stadig flere livsområder, der pengene er blitt samfunnets mål og målestokk.

Boye nevner bilprodusenten Ford, som i dag tjener mer på profitten fra solgte bil-lån enn på selve bilsalget. Og at bedriftseiere er stadig mer interessert i salgsverdien på aksjene sine enn i at bedriften reinvesterer overskudd i driften. Betydelige overskudd går derfor til å erverve aksjer framfor til å reinvestere i arbeidsplasser eller produksjon.

Her kan vi legge til at finansiveren også er drevet fram av såkalte leveraged loans – spekulative lån med høy risiko. Det internasjonale pengefondet skriver at disse lånene anvendes til oppkjøp og fusjoner, utbetaling av utbytte og tilbakekjøp av aksjer. Lånene går ikke til nødvendig langsiktig investering i produksjon, men er heller uttrykk for et ønske om kortsiktig gevinst. Og slike aksjeverdier kan plutselig falle om forventningen på avkastning blir dårlig, slik et selskap som Apple har «tapt» aksjeverdier nylig for mer enn 3000 milliarder kroner (på grunn av dårlig Kina-salg) eller slik flyselskapet Norwegian sin aksjeverdi er halvert siden mai i fjor (grunnet svekket resultat).

Vanvittige summer

Ebba Boye

Ifølge Vogl og Boye er det finansielle markedet nå – slik det i stor grad består av derivater og liknende – på rundt 10 000 000 000 000 000 kroner, eller nesten 1000 oljefond, om jeg har holdt styr på alle nullene. Dette er virtuelle penger, finansprodukter og spekulative investeringer utenfor realøkonomien. Derivater forklares som det å kunne forsikre seg mot at prisen på eksempelvis korn skulle falle – før sesongen – om du er bonde. På den annen side kan brødbakere sikre seg mot at kornprisene går opp. Dette var kanskje en god tanke en gang, men i dag er dette stort sett rå spekulasjon i valutakurser, risikoaksjer, subprimelån, rentesatser, inflasjon og mulige handler eller politiske hendelser. Denne «virtuelle» omsetningen er nå på rundt 15 ganger hva hele verden reelt sett produserer og omsetter for årlig – altså verdens samlede brutto nasjonalprodukt (BNP).

Hvordan har slike «pyramidespill» blitt mulige? Jeg vil si at underveis har i det minste sentralbankene – som amerikanske Federal Reserve, European Central Bank eller Norges Bank – «trykket» penger som de låner ut til bankene, som igjen låner disse videre til bedrifter og private. Bankene går også gjerne flere runder med pengene, som resirkuleres innom flere låntakere. Og er det krisetider, sørger statsbankene for såkalte kvantitative lettelser, der mer penger trykkes opp og strøs rundt for å hindre nedgangstider. Den økonomiske veksten er første prioritet.

Vi andre som tjener våre penger på lønn fra normalt arbeid, vil også tape relativt sett om våre «sparepenger» blir en stadig mindre andel av økende pengebeholdninger. Og går sentralbankenes «seddelpresser» varme, har man dårlige nasjonale framtidsutsikter, der man møter skepsis til valutaen utenfra – eksempelvis slik valutaen i Venezuela har falt til under en hundredel i forhold til dollaren tidligere.

Tilbake til Vogl

Han skriver at å forutse punktet der finans- og gjeldsbobler kan briste, ligger et sted «mellom (kalkulerbar) risiko og (uberegnelig) uvisshet». Vogl beskriver vår tids gigantiske spekulasjon som der «nåtidig risiko utlignes med framtidig risiko, som igjen blir utlignet med framtidige framtiders risiko.» For nåtidige «markeder styres av en endeløs serie av foregripelser». Man forskyver altså regningene inn i framtiden. Her blir «framtid, altså tid, forutsatt som en uendelig og uuttømmelig ressurs».

«Nåtidig risiko utlignes med framtidig risiko, som igjen blir utlignet med framtidigeframtiders risiko.»

La meg legge til at staten vel ikke er særlig bedre enn finansspekulantene – der statsbankene tar opp lån de neppe akter å innfri, altså betale tilbake med det første. Prinsippet om at man tradisjonelt betjener lån med  framtidig skattlegging eller andre statlige produksjonsinntekter, virker forlatt. Vel, i Norge har man jo formue, enn så lenge – oljefondet er hovedsakelig investert i papirer for avkastning framfor i fast eiendom.

I USA tok de opp lån for rundt 2800 milliarder kroner siste kvartal i fjor, faktisk like mye som statens lån i hele 2006. Det sies at man står rett foran nedgangstider når statsgjelden overstiger 90 prosent av brutto nasjonalprodukt. Men interessant nok er, ifølge The Economist, statsgjelden i Japan nå på hele 230 prosent av BNP – og likevel investerer man ivrig der. Slike sterke aktører har tydeligvis mer kreditt enn andre.

Alternativer

Bowie
Hvorfor Bowie i videoen Plutselig Ses med en T-skjorte påskrevet «song of Norway” vites ikke.

Om du som oss ikke tror at dette bare vokser inn i himmelen, er spørsmålet hvordan man skal gjøre seg mindre avhengig av finansboblene. Utover å bruke penger for å eie reelle ting, kan jeg vel som andre antyde  noen verdier på siden av finanspengenes løpske verden: som tilegnelse av kunnskap og erfaring; opprettholdelse av god helse; menneskelig samvær og langsiktige vennskap; eller gleden over hva naturen kan tilby. Det å nyte ettermiddagssolen koster fremdeles ingenting.

Nye pengekriser oppstår med jevne mellomrom, og den neste kan være katastrofal – som historien med bananskallet.

Jeg avslutter derfor her med David Bowies sang «Where Are We Now» (2013, se video) – etter sigende en betraktning fra da muren falt, fram til dagens Berlin. For først når øyeblikket inntreffer – «the moment you know, you know you know» – da er framtiden her.


Se gjerne videoen på http://youtube.com/watch?v=QWtsV50_-p4
eller artikkelen Overmoden økonomi.

Gratis prøve
Kommentarer