Krimmigrasjons-politikken

Varme kommunitaristiske trender lokalt kan gå hånd i hånd med utbygging av edderkoppaktige overvåknings-institusjoner eller gjerdebygging nasjonalt og internasjonalt. Hva er sosial kontroll?
Sigurd Ohrem
Ohrem er skribent for Ny Tid.
Email: sigurdoh@vfk.no
Publisert: 01.02.2019
Sosial kontroll
Forfatter: Thomas Ugelvik
Universitetsforlaget,

Kriminologen Thomas Ugelvik kom sist måned ut med boken Sosial kontroll. Temaet til tross, boken er ingen brannfakkel i debatten om hvorvidt storebror skal få glane inn i enda flere våre private gjemmer og forehavender. Men den er visstnok den første boken på norsk som gir en samlende framstilling av dette alltid samfunnsaktuelle temaet, og det er i så fall på tide.

Om det skulle finnes noe slikt som en Kardemommelov for kontroll, må den være utviklet av norsk kriminologis nestor og dermed av en av Ugelviks mest kjente forgjengere på kriminologiområdet, Nils Christie, men i så fall fra politimester Bastians og ikke tante Sofies ståsted. Denne lett nostalgiske forestillingen om et mykt, men minimalt kontrollsamfunn som tar utgangspunkt i den uformelle kontrollen i et velfungerende nærmiljø – og ekstrapolerer denne modellen til de omgivende samfunnsomgivelsene – står sterkt i norsk kanon. Christie dukker for øvrig stadig opp som et referansepunkt i denne boken.

For mange av Ny Tids lesere er våre forestillinger om sosial kontroll motsatt beheftet med en rekke negative assosiasjoner, avledet av sentraliserte og mer overordnede kontrollformer, der overvåkning og identifisering av mistenkelige avvik, med tilhørende straffe- eller disiplineringstiltak, hører til dagens orden.

Levende eksempler

Boken inneholder sju kapitler, der grunntemaet belyses først systematisk, med en utdyping og spesifisering av kontrollbegrepet, deretter historisk, så avslutningsvis om utøvd kontroll i ulike sammenhenger, på mikro- og makronivå. Den sosiale kontrollen kan være formell og uformell, primær eller sekundær, som i barnefamilien eller skoleverket, reaktiv eller proaktiv, som i politiets eller brannvesenets forebyggende virksomhet. Den kan utøves direkte, gjennom fysisk vold eller inngripen, eller indirekte, gjennom reelle og symbolske gjerder og gjennom andre former for ekskludering/inkludering. Arkitekturen kontrollerer atferden på indirekte måter, ved å forme terreng eller byrom, mens køkulturen i utelivet reguleres på en tilsvarende usynlig måte, via innøvde normer for orden og regulert interaksjon.

Ugelvik har en mild fascinasjon for teknologiens irreversible framrykking.

Hvert av kapitlene innledes med et levende eksempel, der den uformelle sosiale kontrollen beskrives i sine skiftende skikkelser, i spennet fra Vinmonopolets edruelige køkultur til Gudfaren-filmenes framvisning av æreskodeksenes tause, men asymmetriske maktutøvelse. I tekstene møter vi alt fra trafikklys til høyreregler, små og store tegn vi automatisk retter oss etter eller bryter med – med de omkostninger det kan medføre.

Dessuten morens umerkelig hint til barnet under verdens første restaurantbesøk, kanskje utelukkende avgitt gjennom betoning av barnets navn. Eller de ørsmå signalene vi sender ut for å unngå kollisjoner i en travel gågate lørdag formiddag. Alle er eksempler på den uformelle kontrollen vi hele tiden omgir oss med.

Ofte handler det om å beholde masken eller unngå å miste ansikt mens man stadig blir observert av naboer i nærmiljøet eller på arbeidslivets fellesscene. Det står også mye på spill på mikroarenaene, der mekanismer i det små bidrar til å opprettholde statusforhold og innbyrdes balanse. Den sosiale kontrollen er dermed også et spill for og om makten.

Sensitivisering

Også den formelle sosiale kontrollen har endret seg, men her er bildet trolig mer sammensatt. Varme kommunitaristiske trender lokalt kan gå hånd i hånd med utbygging av edderkoppaktige overvåkningsinstitusjoner eller gjerdebygging nasjonalt og internasjonalt og bidrar ytterligere til en oppspalting av samfunnet, med utestenging av stadig flere. Den såkalte krimmigrasjonspolitikken, måten vi kontrollerer, ekskluderer og kriminaliserer flyktning- og innvandringsgrupper på i det norske samfunnet, er ett eksempel på en slik negativ trend, og den trekkes fram i boken.

Denne boken virker etter sin primære hensikt: sensitiviserende. Vi blir for alvor oppmerksomme på hvor grunnleggende avhengig et samfunn er av sosial kontroll, for både overhodet å eksistere og i neste omgang reprodusere seg selv. Én videre effekt som kan komme ut av lesningen, er hvor politisert spørsmålet om sosial kontroll egentlig er, selv om de mer prinsipielle konfliktlinjene sjelden tydeliggjøres tilstrekkelig.

Sosial kontroll utøves overalt, men forårsaker på ingen måte verken nostalgi eller maktparanoia under Ugelviks briller. Den sosiale kontrollen er selve limet i samfunnet, i byen, men også nasjonalt mellom borgere og stat, lokalsamfunn og sentralmakt. Noen prinsipiell motstand mot kontroll finner liten støtte i denne teksten, selv om maktorienterte kontrollteorier på ingen måte er fraværende. Uansett er dette en lesverdig og viktig bok.

Boken tilbyr, gjennom sin bredspektrede tilnærming til et tilsynelatende uoverskuelig og altomfattende tema, først og fremst en verktøykasse for en mulig kritikk. I tråd med sin uttrykte hensikt virker teksten sensitiviserende på denne leseren, men bidrar paradoksalt nok også til en revisjon av min grunnleggende skeptiske holdning til kontroll. Den sosiale kontrollen framstår i tekstens etterlys som en moderne Leviatan, det mytologiske sjøuhyret som på 1600-tallet ga navn til Thomas Hobbes’ berømte bok ved samme navn, hvor han søker å rettferdiggjøre staten og eneveldet som en motvekt til massenes dyriske og dermed irrasjonelle sider og atferd.

Konfliktperspektiv?

Slik jeg leser boken, har forfatteren liten tro på fruktbarheten av et konfliktperspektiv på sosial kontroll, noe som tidvis gir underlige konsekvenser. Under sine avsluttende framtidsscenarier om digitale teknologier og overvåkning understreker han at ulike digitale dippedutter, som pulsmålere, skrittellere eller intelligente husholdningsapparater for den saks skyld, ikke opprinnelig er skapt for å utøve sosial kontroll. Denne tilsynelatende selvfølgelige konstateringen dekker over noe langt viktigere, og som unnslipper Ugelvik i hans milde fascinasjon over teknologiens irreversible framrykking på hverdagslivets område. For å parafrasere Foucault er det ikke den faktiske utøvelsen som utgjør kjernen i makten, men maktens kunnen, det at selve det ubegrensede potensialet for sosial kontroll også gjør den total og dermed mer reell. Man skal ikke se langt før det viser seg at privatisering av kontrollapparatet også gjør det lønnsomt å omdefinere disse dippeduttene til instrumenter for overvåkning, selvsagt bare hvis det lønner seg – men det gjør det som regel.

Kommentarer