Krim fra grasrota

George Pelecanos og tv-serien The Wire viser oss menneskene bak kriminalstatistikken.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nøkkelscenen i krimromanen The Night Gardener er ikke en heseblesende konfrontasjon med seriemorderen som har hjemsøkt Washington D.C. siden 1985. Den utspiller seg heller ikke da etterforskeren plutselig ser en ny sammenheng i puslespill-

bitene han har samlet inn fra dokumenter, lurvete barer og spaning på gata.

Nei, nøkkelscenene i den fjortende romanen fra den moderne krimmesteren George Pelecanos innfinner seg hver gang drapsetterforsker Gus Ramone tråkker over dørstokken hjemme, hører lyden av «Summer Nights» fra musikalen Grease fra tv-en, lukter løk og hvitløk fra kjøkkenet, og innser at både datteren og kona er hjemme. «De er her, og de er trygge,» tenker han hver gang, mens han stadig oftere lurer på om tenåringssønnen Diego også er hjemme, eller har havnet i trøbbel ute.

Krim og følelser

I et romjulsintervju med Dagbladet betakket Gert Nygårdshaug, forfatteren bak de finurlige Fredric Drum-bøkene, seg for det han kalte «typisk kvinnekrim». «I denne typen

kriminallitteratur finner jeg det uvesentlig hvordan kjærlighetsliv og privatliv utfolder seg. Det ville endt som en hybrid, en håpløs krim,» sa han.

Nygårdshaug sikter selvsagt mot bøker der påklistrede kjærlighetshistorier sørger for

romantisk spenning og lakenaction for for-sofne privatdetektiver og hardkokte politietter-

forskere, men samtidig er dagens beste krimhistorier de som plasserer «hvem gjorde det»-mysteriet trygt i bakgrunnen, for i stedet å konsentrere seg om kriminalitetens samfunnsmessige ringvirkninger og hva slags mennesker som skjuler seg bak utslitte klisjeer som Den slitne etterforskeren og Den slu forbryteren. I dag gjør få dette bedre enn George Pelecanos, barnebarn av greske immigranter og med tre adoperte barn – to afroamerikanske tenåringsgutter og en datter fra Guatemala. I mars

kommer Pelecanos-romanen Svart sirkus på norsk, etter at vi tidligere har fått Ren snø (2004) og Helvete løs (2005).

Selve forbrytelsen i The Night Gardener er løst basert på Freeway Phantom-drapene i Washington på 1970-tallet, men plottet om en seriemorder som dreper barn med palindrom-navn (Eve, Ava, Otto) er både småteit og ikke særlig spennende. Så plasserer da Pelecanos mordsaken trygt i baksetet, for isteden å gi oss det han virkelig mestrer: Usminkede skildringer av hverdagslivet i de fattigere delene av Washington D.C., fortalt ved hjelp av et stort og variert persongalleri, et solid øre for dialog og et innviklet nett av parallelle historier.

Gus Ramone og familien står i sentrum, men skjebnen til noen smågangstere og Ramones politikollegaer – og hva som driver dem – er også viktig. I en scene mimrer gangsteren

Romeo Brock om desperadoen Red Fury, og innser hva som er hans mål i livet: «Han likte gamle historier om lovløse menn som Red. Menn som ga faen i loven, og hvis og når de selv ville bli drept. Det som gjorde livet verdt å leve var at andre menn snakket om deg i barer og på gatehjørner, etter at du var død og gravlagt.» Der Brock innser at hvis du ikke kan bli berømt, så kan du bli berykta, er det mindre dramatiske mål som driver etterforskerne. «Ingen var i jobben på grunn av ønsket om store penger. For de fleste var ikke jobben et kall. Av en eller annen grunn passet de som drapsetterforskere, og det var der de endte opp.»

Politiet som kollektiv

Denne skildringen av politiet som et kollektiv, preget av hverdagslig arbeid og private utfordringer, har røtter i Ed McBains «87th Precinct»-bøker (1956-2005) og tv-serier som Hill Street Blues (1981-1987), Homicide: Life on the Street (1993-1999) og NYPD Blue (1993-2005), og er fullført til fingerspissene i den geniale HBO-serien The Wire (2002-). Passende nok har den hentet inn Pelecanos og likesinnede krimforfattere som Dennis Lehane og Richard Price for å friske opp dialog og troverdighet i manuset.

I arbeidet med The Wire fikk Pelecanos for første gang følge med drapsetterforskere på jobb, ikke bare for å få den faglige troverdigheten på plass, men også for å få innblikk i småpraten og holdningene politifolkene imellom. «Jeg ønsket å få innblikk i hvordan disse politifolkene er som mennesker. Jeg studerte dokumentene de skrev og hva slags programmer de hadde på datamaskinen, men så egentlig etter hva slags bilder de hadde hengt opp på oppslagstavlene sine. Her fantes politifolk som hang opp bilder av lik side om side med bilder av barna sine,» forteller Pelecanos til New York Times.

The Wire står nå foran sin femte og siste sesong i USA, men på våre kanter er det bare svensk tv som har vist serien. I mars slippes

sesong tre på dvd i Norge, og når serien drar én sak ut over 12-13 episoder, og seerne må forholde seg til over 40 karakterer og flere røde tråder enn en strikkegenser, er det ingen tvil om at tilskueren helst bør få styre tempoet selv. Går du glipp av én episode, får du raskt trøbbel, og det kan stadig være fristende å spole tilbake for å holde styr på alle intrigene som blomstrer internt i politiet, ute blant de småkriminelle på gata og i bandeledernes indre gemakker.

Som i George Pelecanos’ romaner er kriminalsaken i The Wire bare et påskudd for å løfte på steinene for å se livet som utfolder seg i skjul for offentligheten. I første sesong får den ivrige etterforskeren James McNultys ønske om å gå etter geskjeften til den for politiet ukjente narkobaronen Avon Barksdale store

ringvirkninger, og i sesong to setter McNulty i gang en opprulling av et nettverk av

menneskesmugling, korrupte havnearbeidere og internasjonal mafiavirksomhet da han finner et kvinnelik i havnebassenget.

Det viktigste i The Wire er å vise enkelt-skjebnene i arbeidet med og mot kriminalitet, og dermed får vi like gjerne sympati med den ambisiøse havnearbeideren, den samvittighetsfulle narkolangeren og den narkomane polititysteren som vi føler antipati for den kyniske politisjefen eller den alkoholiserte og utro drapsetterforskeren. I grasrotkriminalitetens mørke er alle katter grå.

Anmeldt av Øyvind Holen

---
DEL

Legg igjen et svar