Krim er russisk

KRONIKK: Norske politikere bør dra til Krim, reise rundt på halvøya og snakke med vanlige mennesker. Jeg er overbevist om at de vil oppdage at nesten alle på Krim støtter gjenforeningen med Russland.

PÅ HALVØYA: Det dekorative slottet «Svaleredet» ligger ved Gaspra på Krim.

Vestlige politikere har fordømt det de betegner som en folkerettsstridig russisk okkupasjon av Krim, og innført straffetiltak mot Russland. Folk som har besøkt Krim, vil imidlertid kunne fortelle at det overveldende flertall av befolkningen på halvøya støtter gjenforeningen med Russland i 2014. Trolig forhindret den russiske overtakelsen av kontrollen over Krim en blodig væpnet konflikt.

Høsten 2015 gjennomførte jeg en studietur til Krim der jeg intervjuet historikeren og direktøren for Tauridas statlige museum Andrej V. Malgin. I tillegg snakket jeg med lederen for kommunistpartiet på Krim, en lokal journalist, en tatarisk menneskerettighetsforkjemper samt medlemmene av Krims litterære akademi, som hadde invitert meg. Mine intervjuobjekter hadde ulike meninger om mange spørsmål, men det de alle var enige om, var at det var bra at Krim igjen var blitt russisk.

Føler seg russisk. Andrej V. Malgin, som virket som en reflektert og analytisk person, fremholdt at dersom russiske myndigheter ikke hadde tatt over kontrollen over Krim, ville ukrainske nasjonalister ha kommet til halvøya og fremprovosert en borgerkrig som i Øst-Ukraina, og at Russland da ville ha blitt tvunget til å intervenere under langt verre forhold. Han var også glad for at Krim var blitt innlemmet i Den russiske føderasjon. For befolkningen var det langt bedre enn at halvøya skulle bli et område med uavklart rettslig status, som for eksempel Abkhasia. Journalisten erklærte at vestukrainske ekstremister hadde overskredet en grense ved å styrte Ukrainas lovlig valgte president Viktor Janukovitsj med våpenmakt, og at det etter dette var utenkelig at Krim skulle forbli tilknyttet Ukraina.

Krimbefolkningens løsrivelse fra Ukraina var en virkeliggjøring av FN-paktens prinsipp om folkenes rett til selvbestemmelse.

At nesten alle på Krim støtter gjenforeningen med Russland, bekreftes av meningsmålinger gjennomført av anerkjente meningsmålingsinstitutter. I en meningsmåling det amerikanske Pew Research Center i mai 2014 gjennomførte på Krim, erklærte 91 prosent at folkeavstemningen om løsrivelse fra Ukraina i mars samme år hadde vært fri og rettferdig, og 88 prosent erklærte at regjeringen i Kiev burde respektere utfallet av folkeavstemningen. Disse tallene sammenfaller med det offisielle utfallet av folkeavstemningen om løsrivelse, som går ut på at 96,7 prosent (95,6 prosent i Sevastopol) skal ha stemt for løsrivelse med et fremmøte på 83,1 prosent.

Historisk sett har Krim – som har vært bebodd av en mengde folkegrupper, heriblant tatarer som på 1400-tallet etablerte et khanat på halvøya – aldri hatt noen tilknytning til Ukraina. På slutten av 1700-tallet ble Krim og området nord for Svartehavet erobret av Katarina den store og innlemmet i Det russiske imperium. For å befolke sine nyervervede provinser, Det nye Russland, tilkalte keiserinnen ikke bare russere og lillerussere (ukrainere), men også serbere, grekere, tyskere med mer. De tilflyttede ikke-russerne ble snart russifisert, og området ble en del av det russiske kulturområdet.

I 1954, for å markere trehundreårsjubileet for unionen mellom Russland og Ukraina i 1654, overførte Nikita Khrusjtsjov Krim fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Men dette var en gest som ikke betød noe for befolkningen som betraktet seg som 100 prosent russisk.

Selvbestemmelse. Boris Jeltsin kunne utvilsomt ha fremtvunget en tilbakelevering av Krim til Russland ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Men det eneste han var opptatt av, var å ydmyke Gorbatsjov ved å påskynde Sovjetunionens endelikt. På 1990-tallet var det sterke separatistiske strømninger på Krim, som blant annet manifesterte seg ved valget av en egen president for halvøya i 1994. Men Jeltsins Russland, som var splittet og svekket, gjorde lite for å komme befolkningen på Krim til unnsetning.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

2 kommentarer

  1. Apropos det Nistad skriver om angivelig oppslutning på gata om den russiske de facto okkupasjonen, fra en som kjenner situasjonen på halvøya svært godt:

    And yet, if you come to any city in Crimea, Sevastopol for instance, and ask anybody in the street, whether Tatar or Russian, about the situation, the moment they see the microphone they will start telling you that they are very happy living there, that they support Putin and everything is fine.

    But, in fact, if somebody would tell you that they are against the occupying forces, against Putin, they would be immediately sued under the law of the Russian Federation which is Article 280 – a crime against the territorial integrity of the Russian Federation. That entails a prison term of at least five years.

    http://www.euractiv.com/section/europe-s-east/interview/tatar-leader-crimea-will-be-free/

    Sjekk også ut rettighetsorganisasjonen CrimeaSOS, som drives av unge krimtatarer i eksil i Ukraina, Kyiv. De dekker forsvinningene, razziaene og arrestasjonene under okkupant-regimet, som Nistad og andre beskyttede Putin-vennlige gjester på halvøya ikke får bli vitne til:
    http://krymsos.com/en/

    Det er en tragedie og en skam at lederne for krimtatarene som har vært i tvunget eksil ut gjennom hele Sovjetperioden, nå igjen skal være nektet adgang til hjemlandet sitt. Det hører ikke hjemme at norsk venstreside slutter opp om dette.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.