Vestlige politikere har fordømt det de betegner som en folkerettsstridig russisk okkupasjon av Krim, og innført straffetiltak mot Russland. Folk som har besøkt Krim, vil imidlertid kunne fortelle at det overveldende flertall av befolkningen på halvøya støtter gjenforeningen med Russland i 2014. Trolig forhindret den russiske overtakelsen av kontrollen over Krim en blodig væpnet konflikt.
Høsten 2015 gjennomførte jeg en studietur til Krim der jeg intervjuet historikeren og direktøren for Tauridas statlige museum Andrej V. Malgin. I tillegg snakket jeg med lederen for kommunistpartiet på Krim, en lokal journalist, en tatarisk menneskerettighetsforkjemper samt medlemmene av Krims litterære akademi, som hadde invitert meg. Mine intervjuobjekter hadde ulike meninger om mange spørsmål, men det de alle var enige om, var at det var bra at Krim igjen var blitt russisk.
Føler seg russisk. Andrej V. Malgin, som virket som en reflektert og analytisk person, fremholdt at dersom russiske myndigheter ikke hadde tatt over kontrollen over Krim, ville ukrainske nasjonalister ha kommet til halvøya og fremprovosert en borgerkrig som i Øst-Ukraina, og at Russland da ville ha blitt tvunget til å intervenere under langt verre forhold. Han var også glad for at Krim var blitt innlemmet i Den russiske føderasjon. For befolkningen var det langt bedre enn at halvøya skulle bli et område med uavklart rettslig status, som for eksempel Abkhasia. Journalisten erklærte at vestukrainske ekstremister hadde overskredet en grense ved å styrte Ukrainas lovlig valgte president Viktor Janukovitsj med våpenmakt, og at det etter dette var utenkelig at Krim skulle forbli tilknyttet Ukraina.
Krimbefolkningens løsrivelse fra Ukraina var en virkeliggjøring av FN-paktens prinsipp om folkenes rett til selvbestemmelse.
At nesten alle på Krim støtter gjenforeningen med Russland, bekreftes av meningsmålinger gjennomført av anerkjente meningsmålingsinstitutter. I en meningsmåling det amerikanske Pew Research Center i mai 2014 gjennomførte på Krim, erklærte 91 prosent at folkeavstemningen om løsrivelse fra Ukraina i mars samme år hadde vært fri og rettferdig, og 88 prosent erklærte at regjeringen i Kiev burde respektere utfallet av folkeavstemningen. Disse tallene sammenfaller med det offisielle utfallet av folkeavstemningen om løsrivelse, som går ut på at 96,7 prosent (95,6 prosent i Sevastopol) skal ha stemt for løsrivelse med et fremmøte på 83,1 prosent.
Historisk sett har Krim – som har vært bebodd av en mengde folkegrupper, heriblant tatarer som på 1400-tallet etablerte et khanat på halvøya – aldri hatt noen tilknytning til Ukraina. På slutten av 1700-tallet ble Krim og området nord for Svartehavet erobret av Katarina den store og innlemmet i Det russiske imperium. For å befolke sine nyervervede provinser, Det nye Russland, tilkalte keiserinnen ikke bare russere og lillerussere (ukrainere), men også serbere, grekere, tyskere med mer. De tilflyttede ikke-russerne ble snart russifisert, og området ble en del av det russiske kulturområdet.
I 1954, for å markere trehundreårsjubileet for unionen mellom Russland og Ukraina i 1654, overførte Nikita Khrusjtsjov Krim fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Men dette var en gest som ikke betød noe for befolkningen som betraktet seg som 100 prosent russisk.
Selvbestemmelse. Boris Jeltsin kunne utvilsomt ha fremtvunget en tilbakelevering av Krim til Russland ved oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Men det eneste han var opptatt av, var å ydmyke Gorbatsjov ved å påskynde Sovjetunionens endelikt. På 1990-tallet var det sterke separatistiske strømninger på Krim, som blant annet manifesterte seg ved valget av en egen president for halvøya i 1994. Men Jeltsins Russland, som var splittet og svekket, gjorde lite for å komme befolkningen på Krim til unnsetning.
Krimbefolkningens løsrivelse fra Ukraina ved folkeavstemningen i 2014 var en virkeliggjøring av FN-paktens prinsipp om folkenes rett til selvbestemmelse. Den var en fullstendig parallell til den norske løsrivelsen fra Sverige i 1905 og diverse kolonibefolkningers løsrivelse fra sine europeiske herrer i tiårene etter annen verdenskrig. Og de vestlige landene hadde selv skapt presedens for Krims løsrivelse ved å anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat. Forskjellen mellom Kosovo og Krim består i at mens Kosovos løsrivelse fra Serbia skjedde ved en bombekrig som kostet tusener av mennesker livet, og resulterte i at hundretusener av serbere ble fordrevet, var Krims løsrivelse fra Ukraina fullstendig ublodig og ikke forbundet med etnisk rensning.
Taterene positive. Hva med krimtatarene, etterkommerne etter Krims herskere frem til den russiske erobringen på 1700-tallet, som Stalin i 1944 anklaget for samarbeid med tyskerne og forviste til Sentral-Asia? Hvordan er deres situasjon?
Ifølge den tatariske menneskerettighetsaktivisten Vasvi Abduraimov, som jeg intervjuet, var de fleste tatarer positive til Krims gjenforening med Russland. Han fremhevet at tatarene og andre undertrykte folkegrupper på slutten av 1980-tallet var i ferd med å få tilbake sine rettigheter, men at Sovjetunionens sammenbrudd og Krims tilknytning til det uavhengige Ukraina i 1991 avbrøt disse prosessene. Etter 1991 hadde ukrainske myndigheter ikke gjort noe for å bedre tatarenes situasjon. Tvert imot hadde de prøvd å fremprovosere konflikter mellom slavere og tatarer på Krim. Abduraimov mente videre at knapt noen tatarer hadde tillit til de tatariske eksillederne som hadde søkt tilflukt i Ukraina, etter at disse hadde tatt initiativ til en økonomisk blokade av Krim.
Tatarene så lyst på fremtiden etter at Krim var blitt en del av Russland, forsikret Abduraimov. Grunnen var at Russland, i motsetning til Ukraina, var en mangenasjonal statsdannelse, og at den russiske ledelsen måtte behandle tatarer og andre ikke-slavere på en god måte for å kunne virkeliggjøre sine integrasjonsbestrebelser overfor de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia.
Under mitt opphold på Krim besøkte jeg store deler av halvøya, heriblant områder der det bor mange tatarer. Etniske gnisninger merket jeg ikke noe til. Alle jeg snakket med, erklærte også at det nesten ikke forekom konflikter mellom ulike folkegrupper på Krim.
Alle jeg snakket med, erklærte at det nesten ikke forekom konflikter mellom ulike folkegrupper på Krim.
Politikere og kulturpersonligheter fra mange europeiske land har etter 2014 besøkt Krim for å gjøre seg opp en selvstendig mening om halvøyas gjenforening med Russland. Norske politikere og vanlige borgere bør gjøre som dem. De bør dra til Krim, reise rundt på halvøya og snakke med vanlige mennesker. Jeg er overbevist om at de som undertegnede vil oppdage at nesten alle på Krim, inkludert krimtatarene, støtter gjenforeningen med Russland, og at folk ser lyst på fremtiden.
Les også: «Sju dager på Krim»
http://www.pewglobal.org/files/2014/05/Pew-Global-Attitudes-Ukraine-Russia-Report-FINAL-May-8-2014.pdf
