Grusomhetens teater

Krigsmotstand med feministisk blikk

Marielle Leraand
Marielle Leraand
Tidligere nestleder i Rødt, og fast kommentator i NY TID.
UKRAINA / I dette romantiske eventyret med en ren hollywoodsk drøm av en mann står Volodymyr Zelenskyj. Men vi vet at dette kan utvikle seg til en ny verdenskrig.

USA har bedrevet folkerettsstridige invasjoner og okkupasjoner i årtier. Nå er det Russland som har begått folkerettsbrudd. Hvordan skal så vi som er feminister, forholde oss til denne situasjonen?

Den radikale kvinnebevegelsen har per dags dato ingen selvstendig analyse av krig. Etter mitt syn er ikke dette overraskende, og det er synd ikke å ha denne diskusjonen som en levende del av en kvinnebevegelse.

Hvis vi går tilbake til like før Irakkrigen, var «alle» engasjert i antikrigsbevegelsen på et eller annet vis. Kvinnebevegelsen var tilslutta demonstrasjonene og sto sammen med antikrigsbevegelsen.

Tilslutninga til demonstrasjoner fortsatte noen år ut i Irakkrigen og under første del av invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan. Men så ble det stille …

Venstresiden som helhet ble stille.

Min analyse av dette er at venstresida som helhet ble stille. Både i SV og Rødt ble det stadig nedprioritert å ha et antikrigsarbeid. Denne utviklinga skjedde gradvis, men var markant. I begge partier fant det sted en dreining til et stadig mer ensidig fokus på «Forskjells-Norge».

«Hearts and minds»

Da vi var kommet til den folkerettsstridige invasjonen av Libya, var ikke kvinnebevegelsen en del av de tilslutta organisasjonene når vi demonstrerte. Nå skal det sies at vi under første demonstrasjon mot Libyakrigen var en gjeng på cirka 100 stykker utenfor Stortinget, og venstresida var totalt splittet i dette spørsmålet.

Også feminister ble overbevist om at «det var en rettferdig krig», eller «venstresidas krig» som Audun Lysbakken kalte den. Det var en rettferdig krig fordi Gaddaffi var en fæl fyr som det var godt å bli kvitt.

Jeg kan være enig i at Gaddaffi i alle fall av vestlig presse ble fremstilt som en fæl fyr, selv om han var en folkehelt i Afrika og Palestina. Men det var ikke det denne krigen dreide seg om.

De faktiske forholdene var at dette var en regimeskiftekrig som ble utkjempet av USA, med Frankrike, Storbritannia og Qatar som viktige medaktører, og med Norge som et meget ivrig haleheng.

Et kvinneperspektiv på krigen må være å analysere en krig sant og riktig, ikke basert på et hevnmotiv som kan være meget berettiget mot den som utpekes som «demonen» blant menn. Vi må avsløre at det dreier seg om å samle «hearts and minds» for å gå til krig.

Imperialistblokker

Det samme perspektivet må vi ha når vi ser på krigen i Ukraina. Vi må ikke la oss lure av kampen mellom de ulike patriarkene i verden. Vi må ikke la oss tvinge til å romantisere eller demonisere den ene eller den andre statslederen.

Vi som er feminister, må heve oss over dette forsøket. Vi må avsløre deres imperiebyggende politikk. Enten det dreier seg om å skape en heltefigur, ja, en ren hollywoodsk drøm av en mann, som vi ser i Volodymyr Zelenskyj. Nasjonalhelten vi kjenner fra alle amerikanske eventyr etter andre verdenskrig, og som vi igjen og igjen må avsløre som ren propaganda, skuespill og løgn.

Heltedyrkelse av en mann for å rettferdiggjøre at USA og NATO-landene, og derigjennom Norge, deltar «på den riktige siden» i en kamp mellom det gode og det onde.

I dette romantiske eventyret blir vi villige, både kvinner og menn, til å sende alt vi har til støtte for de «gode kreftene». Og følgelig stilner all protest når vi også trer inn som våpenleverandør og dermed som medkrigere i en livsfarlig krig – som vi vet kan utvikle seg til en ny verdenskrig.

Norge deltar «på den riktige siden» i en kamp mellom det gode og det onde.

Vi som er radikale feminister, må være i stand til å analysere og se at dette dreier seg om imperialistblokker som står mot hverandre. Ukraina er landet som ligger på slakterbenken. Og det finnes krefter i Ukraina som gjerne ofrer alt for å stille seg på verdens sterkeste allianse og imperialistblokks side.

Et annet moment her er krigens forførende heltedyrkelse med menn som hærførere, og med en meget patriarkalsk definisjon av «mannen». Den blir kraftig forsterket i en krigssituasjon.

Samlekategorien «kvinner og barn» er den vi som kvinner havner i når krigen raser på sitt verste. The big guys do the business … Jeg husker et kvinnemøte for mange år siden hvor det deltok en kvinneaktivist fra Irland som sa: «We pick up the pieces while the men do the politics.»

Som bøndene på et sjakkbrett

Ingen menn mellom 18-60 år har i dag lov til å forlate Ukraina. De er pliktige til å verve seg og ofre seg i krigen mot overmakten Russland. Som bøndene på et sjakkbrett sendes mennene ut, på slagmarken, til slakterbenken. Vi ofrer bøndene for fedrelandet.

Denne ideologien har følger for kvinner. Ikke bare er disse mennene noens kjæreste, ektemann, sønn, bror eller far. Det påvirker også vårt syn på hvem kvinner er. Hvilken funksjon kvinner tiltenkes. Både mens krigen raser, og i tida som kommer etter en krig.

Fredsarbeid blir således en særdeles viktig feministisk holdning og handling, som nå igjen må gjenreises.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

Personlige og impresjonistiske krigsbilder

NORSK SPILLEFILM: 83 år gamle Knut Erik Jensen er tilbake med Lengsel etter nåtid. En film som ikke føyer seg konformt inn i rekken av moderne norske storfilmer om andre verdenskrig.

Da fredsprisen gikk til Gestapos fange

FREDSPRISEN: NY TID har her valgt å gjenopptrykke denne artikkelen om Nobels fredspris fra ORINTERING 50 år siden. Det er nominert 351 kandidater i år, hvorav Jens Stoltenberg (med ‘våpen for fred’) og Volodymyr Zelenskyj er foreslått til denne prisen. Tidligere prisvinner Carl von Ossietzky var en av den tyske militarismens mest uforsonlige motstandere. Her ser vi hvordan norsk høyrepresse reagerte mot dette.

I skyggerne af et skrivebord

ARBEJDE: EU-parlamentariker og forhenværende fagforeningsleder Marianne Vind har skrevet om problemerne på det europæiske arbejdsmarked i det 21. århundrede. Det kunne have været en vigtig bog. Det er den bare ikke.

Confessional poetry eller kjærlighetslyrikk

POESI: Vietnamesisk-amerikanske Ocean Vuongs diktning er kroppslig og sanselig. Og Wales’ fremste kvinnelige poet Menna Elfyn skriver på det keltisk-walisiske minoritetsspråket kymrisk. Vi presenterer dem begge her.

At leve et mere enkelt og roligt liv

ØKOLOGI: Henry David Thoreau giver opskriften på et vandrende liv i balance med naturen men velsagtens også på et mageligt liv i balance med sig selv. Han kan siges at være mere aktuel end nogensinde.

Den primære åbning mod verden

MUSISK LIV: Med Brugen af kroppene og Hvad er filosofi?, vender Giorgio Agamben tilbage til sin tidlige hovedinteresse før den første homo sacer-bog – nemlig til det værende, til sproget, til tanken og det lyksalige liv. Det dreier seg også om der man ér – hvor man på én og samme tid opdager livet (ontologi) og hvordan livet kunne være (politik, det lykkelige liv).

Mimetisk begjær og vold

PSYKOLOGI: Hvordan har et tvers igjennom pessimistisk menneskesyn oppstått? At mennesket skal være grunnleggende syndig, er en hjørnestein i vestlig tenkning. Eller?

Den krenkede mannen

KJØNN: Her spør den mannlige forfatteren: «Hvordan kunne jeg forstå at jeg befant meg i en kultur som vil identifisere meg med nettopp de heltene som legitimerer denne kulturens herredømme?»

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.