USA har bedrevet folkerettsstridige invasjoner og okkupasjoner i årtier. Nå er det Russland som har begått folkerettsbrudd. Hvordan skal så vi som er feminister, forholde oss til denne situasjonen?
Den radikale kvinnebevegelsen har per dags dato ingen selvstendig analyse av krig. Etter mitt syn er ikke dette overraskende, og det er synd ikke å ha denne diskusjonen som en levende del av en kvinnebevegelse.
Hvis vi går tilbake til like før Irakkrigen, var «alle» engasjert i antikrigsbevegelsen på et eller annet vis. Kvinnebevegelsen var tilslutta demonstrasjonene og sto sammen med antikrigsbevegelsen.
Tilslutninga til demonstrasjoner fortsatte noen år ut i Irakkrigen og under første del av invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan. Men så ble det stille …
Venstresiden som helhet ble stille.
Min analyse av dette er at venstresida som helhet ble stille. Både i SV og Rødt ble det stadig nedprioritert å ha et antikrigsarbeid. Denne utviklinga skjedde gradvis, men var markant. I begge partier fant det sted en dreining til et stadig mer ensidig fokus på «Forskjells-Norge».
«Hearts and minds»
Da vi var kommet til den folkerettsstridige invasjonen av Libya, var ikke kvinnebevegelsen en del av de tilslutta organisasjonene når vi demonstrerte. Nå skal det sies at vi under første demonstrasjon mot Libyakrigen var en gjeng på cirka 100 stykker utenfor Stortinget, og venstresida var totalt splittet i dette spørsmålet.
Også feminister ble overbevist om at «det var en rettferdig krig», eller «venstresidas krig» som Audun Lysbakken kalte den. Det var en rettferdig krig fordi Gaddaffi var en fæl fyr som det var godt å bli kvitt.
Jeg kan være enig i at Gaddaffi i alle fall av vestlig presse ble fremstilt som en fæl fyr, selv om han var en folkehelt i Afrika og Palestina. Men det var ikke det denne krigen dreide seg om.
De faktiske forholdene var at dette var en regimeskiftekrig som ble utkjempet av USA, med Frankrike, Storbritannia og Qatar som viktige medaktører, og med Norge som et meget ivrig haleheng.
Et kvinneperspektiv på krigen må være å analysere en krig sant og riktig, ikke basert på et hevnmotiv som kan være meget berettiget mot den som utpekes som «demonen» blant menn. Vi må avsløre at det dreier seg om å samle «hearts and minds» for å gå til krig.
Imperialistblokker
Det samme perspektivet må vi ha når vi ser på krigen i Ukraina. Vi må ikke la oss lure av kampen mellom de ulike patriarkene i verden. Vi må ikke la oss tvinge til å romantisere eller demonisere den ene eller den andre statslederen.
Vi som er feminister, må heve oss over dette forsøket. Vi må avsløre deres imperiebyggende politikk. Enten det dreier seg om å skape en heltefigur, ja, en ren hollywoodsk drøm av en mann, som vi ser i Volodymyr Zelenskyj. Nasjonalhelten vi kjenner fra alle amerikanske eventyr etter andre verdenskrig, og som vi igjen og igjen må avsløre som ren propaganda, skuespill og løgn.
Heltedyrkelse av en mann for å rettferdiggjøre at USA og NATO-landene, og derigjennom Norge, deltar «på den riktige siden» i en kamp mellom det gode og det onde.
I dette romantiske eventyret blir vi villige, både kvinner og menn, til å sende alt vi har til støtte for de «gode kreftene». Og følgelig stilner all protest når vi også trer inn som våpenleverandør og dermed som medkrigere i en livsfarlig krig – som vi vet kan utvikle seg til en ny verdenskrig.
Norge deltar «på den riktige siden» i en kamp mellom det gode og det onde.
Vi som er radikale feminister, må være i stand til å analysere og se at dette dreier seg om imperialistblokker som står mot hverandre. Ukraina er landet som ligger på slakterbenken. Og det finnes krefter i Ukraina som gjerne ofrer alt for å stille seg på verdens sterkeste allianse og imperialistblokks side.
Et annet moment her er krigens forførende heltedyrkelse med menn som hærførere, og med en meget patriarkalsk definisjon av «mannen». Den blir kraftig forsterket i en krigssituasjon.
Samlekategorien «kvinner og barn» er den vi som kvinner havner i når krigen raser på sitt verste. The big guys do the business … Jeg husker et kvinnemøte for mange år siden hvor det deltok en kvinneaktivist fra Irland som sa: «We pick up the pieces while the men do the politics.»
Som bøndene på et sjakkbrett
Ingen menn mellom 18-60 år har i dag lov til å forlate Ukraina. De er pliktige til å verve seg og ofre seg i krigen mot overmakten Russland. Som bøndene på et sjakkbrett sendes mennene ut, på slagmarken, til slakterbenken. Vi ofrer bøndene for fedrelandet.
Denne ideologien har følger for kvinner. Ikke bare er disse mennene noens kjæreste, ektemann, sønn, bror eller far. Det påvirker også vårt syn på hvem kvinner er. Hvilken funksjon kvinner tiltenkes. Både mens krigen raser, og i tida som kommer etter en krig.
Fredsarbeid blir således en særdeles viktig feministisk holdning og handling, som nå igjen må gjenreises.
