Krigslandet Norge

Folk har fått et skjevt bilde av Natos utvikling og agenda. Det er nok ikke SV som bør skifte syn på alliansen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bør SV omvurdere sitt standpunkt til Nato? Spørsmålet ble reist nylig, blant annet med tanke på et mulig samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om regjeringsmakten etter neste valg.

Og folk har gode grunner til å revurdere sitt Nato-standpunkt. Alliansen har endret seg massivt, og det satses stort på enda større forandringer: «Historiske endringer», de «meste signifikante de siste femti årene», sier Natos ledere, her eksemplifisert med Admiral Giambastiani i NATO Review, sommer 2004. Men dersom Aps og SPs velgere hadde oversikt over hvor mye Nato og Norges forhold til Nato har endret seg – og dersom de var fortrolige med fremtidsutsiktene – så vil det nok være disse partiene og ikke primært SV som måtte endre sine holdninger.

Følger ikke folket

Avstanden mellom det bildet norske velgere har av Nato-alliansen og dagens virkelighet, blir stadig større. At et flertall i Norge lenge har svart «ja til Nato», skyldes nok at de har opplevd Nato som en trygg garantist for freden over flere tiår. Om dette er berettiget eller ei, vil jeg ikke spekulere i.

Mitt poeng er at dette flertallets motiver er uforenlige med den forserte militariseringen og den angrepsdoktrinen som har blitt sentrale i Nato de siste årene.

Prøv bare å sitere sentrale utsagn fra Nato eller det norske forsvarsdepartementet til dine naboer, og du blitt møtt med skeptisk hoderisting. Det stemmer simpelthen ikke med deres mer eller mindre positive forestillinger! Antakelig har den vedvarende konsensus om forsvarssaker gjordt debatten til noe «for spesielt interesserte». Men de grunnleggende fakta i utviklingen er enkle nok å ta stilling til – og de er i liten grad i samsvar med folkeviljen.

Militarisering

Selv et såpass enkelt faktum som at Norge har de høyest militærutgiftene per innbygger i Nato etter USA, har ikke trengt inn i den kollektive bevisstheten. Og høyest eller nest høyest: Dette er bare begynnelsen. Natos topprioritet er å øke sin militær kapasitet, noe som skal gjøres gjennom en mangesidig fornyelse og integrasjon av de forkjellige landene under en felles kommando med USA i førersetet. Lederen for Natos «transformasjonsprosess» stilte spørsmålet: Dersom man tar i betraktning forskjellene i militærutgifter mellom USA og USAs Nato-allierte, er det mulig å jevne ut avstanden i militær kapasitet? Det er en klar anerkjennelse i Nato av at forskjellene i militær utgiftene må utjevnes, sier admiral Giambastiani. Et fornuftig program for forsvarsreinvestering vil bety mye for å jevne ut disse forskjellene, konkluderer han. Etter Natos tall bruker USA nesten 50 prosent mer penger på det militære enn neste land på lista – Norge. Hvor mange blant befolkningen i Nato-landene vil anse det som «fornuftig» å øke militærutgiftene med halvparten eller mer?

Deres politikere har forpliktet dem til det, sier vår regjering. Så da spiller det kanskje ingen rolle? Gjennom Prague Capabilities Commitments har Norge og andre forpliktet seg til å arbeide for å minske den militære forskjellene mellom Europa og USA. Ikke ved at USA kjøper mindre våpen av den mektige våpenindustrien selvfølgelig, men ved at vi skal kjøpe flere.

«Krigen mot terrorisme»

«Dagens operasjonsområde strekker seg fra Grense Jakobselv til gatene i Kabul. Fremtidens operasjonsområde strekker seg fra cyberspace til steder i verden vi kanskje ennå ikke har hørt om,» sier den norske forsvarsministeren. Det er vel det man kaller visjoner: Norske styrker «både i cyberspace og til steder i verden vi kanskje ennå ikke har hørt om».

Saken er, som Kristin Krohn Devold uttrykker det, at «nye og mer relevante militære kapasiteter må utvikles og stilles til disposisjon for alliansen». Deltagelsen i internasjonale operasjoner skal utgjøre en stadig viktigere del av det norske forsvarets virksomhet, i all overskuelig framtid. Det er blant annet aktuelt å kreve at minst 40 prosent av landstyrkene i Nato-landene skal kunne inngå i slike opersjoner. Norge, som alle andre Nato-land, må innstille seg på langt flere utenlandsoperasjoner, hvor styrker skal kunne brukes mot «instabilitet» og for «stabilisering» – men definert av hvem?

Begrunnelsen for endringene er ikke ny. Den går under navnet: «Krigen mot terrorismen.»

Jeg vil ikke gå inn i diskusjon om terrorisme best kan bekjempes med militarisering og angrepskrig. Mange har allerede levert overbevisende argumenter for at USAs fremgangsmåte virker mot sin uttalte hensikt. Men som et lite apropos kan man fundere på den siste ukas forestilling: Den amerikanske regjeringen varslet opp om nye, spesifikke terroristtrusler mot bestemte institusjoner. Den høyeste beredskapsnivået siden 9/11 trådde i kraft rundt en rekke bygninger i New York, komplett med barrikader og beredskapsfolk bevæpnet til tennene. Og på CNN ble amerikanske børsfolk feiret som helter fordi de stilte opp på jobben. Etterretningsinformasjonene viste seg imidlertid å være minst tre år gammel – og kunne for så vidt blitt tatt opp av skuffen når som helst. Bare det passet. Og det passet nok veldig bra i slutten av juli, rett etter demokraternes konvensjon. Men det som er mest interessant i denne etter hvert banale historien, er at briterne nektet å være med på forestillingen. I teorien burde trusselen gjelde britene også, men Blairs regjering svarte at de bare ville høyne beredskapen «dersom det var den beste måten å beskytte fellesskapet i forhold til en troverdig trussel». Blairs regjering kan ikke akkurat anklages for å være USA-fiendtlig. De tar bare ikke sjansen, antakelig fordi for mange britiske velgere har blitt lei løgnene. Det kan faktisk også hende norske velgere.

grenser for manipulasjon

Den internasjonale medieomtalen av terrorisme de siste årene er omvendt proporsjonal med antall terrorhandlinger og ofre, ifølge professor Justin Lewis i The Guardian 4. august i år. Det var atskillig flere terrorhandlinger i midten av 80-årene, etter den amerikanske regjeringens tall. Mediedekningen har aldri vært mer massiv mens antall terroristangrep er lavere enn noen gang i løpet av de siste tyve årene. Vi ledes til å tro at den økte mediedekningen gjenspeiler økt risiko, men, som hendelsene den siste uka antyder, denne manipuleringen har også sine grenser.

Psykologisk krigsføring som en del av Nato-pakka har alltid vært kontroversielt i Norge. Regjeringen har ikke fått gjennomslag for at Norge kan være med på såkalte informasjonsoperasjoner mot egen befolkningen. Eller for å si det meget forenklet: Norske politikere nektet forsvaret retten til å ljuge og manipulere det norske folket i den gode saks tjeneste. Men de har ikke sagt nei å sette seg under en kommandoen som fremmer og organiserer nettopp slik virksomhet. Tror noen at den amerikanske sentralkommandoen organiserer psykologiske manipulasjonen av egne borgere, men vil la være overfor nordmenn?

Aggresjon som prinsipp

«Preemptivt strike», «forskjøpsangrep», «preventive operasjoner», eller «fremskutt ivaretakelse av norsk sikkerhet» – kjært barn har mange barn. Såkalte preventive militære operasjoner var sentrale i diskusjonen rundt angrepet på Irak. Aggresjon heter det på godt norsk. Slike krigshandlinger strider mot FN-paktens grunnleggende verdier, og så godt som samtlige norske politikere har kritisert den amerikanske doktrinen.

Men også Nato vil innstille seg systematisk på langt flere militæroperasjoner av «proaktiv, preventiv karakter». Det norske Storting har vedtatt én setning som tar avstand fra forkjøpsangrep. Det skulle egentlig bare mangle. Men Norge kan ikke både omfavne Natos nyere doktrinære utvikling med begeistring og samtidig følge den linja som flertallet av folket ønsker. Her nytter det ikke med en setning her og en der – det må en reell politisk mobilisering til. Dersom SV klarer å gi en stemme til alle nordmenn som avskyr tanken om Norge som et krigsland, kan SV vinne stort politisk på det. Men det forutsetter at publikum blir bedre informert enn tilfelle har vært hittil. Den som vil måle avstanden mellom gjengse oppfatninger i det norske folket, og det som faktisk skjer i Forsvarsdepartementet under Natos vinger, bør gå en runde i egen bekjentskapskrets og sitere fra forsvarsministerens tale om «Norges behov for militær transformasjon».

«I fremtidens operasjonsområde må dere være forberedt på å kjempe en tre kvartals krig, eller «The Three Block War» som den amerikanske generalen Charles C. Krulak har kalt den. I løpet av timer og minutter og innenfor tre kvartaler i en og samme by må vi takle et bredt spekter av utfordringer.

Vi må kunne ta del i fredsbevarende arbeid, gjenoppbygging og krigføring. Vi må kunne fatte de rette beslutninger til rett tid, der utfallet kan avhenge av vår beslutning, og de tiltak vi iverksetter. I et slikt perspektiv mikses rollene til militære og politikere. Vi får den taktiske politiker og den strategiske korporal. Samtidig har politisk nivå ansvar for både overordnede rammer, og tett oppfølging og støtte underveis.»

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold mener at Norge er på rett vei. Det norsk forsvaret har blitt «lean and mean», slankt og ondskapsfullt eller slankt og slemt. Forsvarets omfattende omstilling har vært vellykket. Forsvaret må kunne «levere styrkene som trengs», og det kan for eksempel det norske Luftforsvaret: «Deployeringen av transportfly og kampfly til Kirgisistan er et skoleeksempel på det.» (Skoleeksempel» må tas her i overført betydning. Skoleelevene får hittil bare høre om Norge som ledende fredsnasjon).

Forsvarsministeren er opptatt av «etter-evaluering eller «lessons learned»-prosessen.»

«Vi må kunne vise til: lessons identified, lessons learned og lessons implemented,» sier hun. Altså: «Vi må kunne vise (til hvem?) til at leksa er «identifisert, lært og implementert». Jeg synes de kunne ha oversatt kravene.

Sivilmilitær?!

Forsvardepartementets språk er i grunnen blitt et kapittel for seg. Enten oversettes ikke de amerikanske uttrykkene, eller det oversettes slik at vi blir sittende igjen og klø oss i hodet:

«Vi» trenger et «gripbart» forsvar, heter det – men hva betyr nå det?

Og viktigere: hvordan kunne et helt nytt ord som «sivilmilitær» skli ubemerket inn i det norske språket? Forsvarsministeren snakker om «lærdommene fra ulike fredsoperasjoner sist illustrert ved situasjonen både i Afghanistan og Irak, som viser at mange utfordringer utspiller seg i grå-sonen mellom «hjelpearbeid», sivile- eller politirelaterte oppdrag og militære oppgaver». En problemstilling som mange humanitære organisasjoner har tatt opp, sist Leger Uten Grenser (som etter tyve år i Afghanistan måtte forlate landet sist uke. Det skyldtes nok den «vellykkede pasifiseringen».)

Forsvarsministeren mener at Norge trenger «en mye tettere integrert sivilmilitær strategisk ledelse». Til bruk for hvem? Hvem skal bestemme om vi får en sivilmilitær strategisk ledelse? Hvem vil ha en sivilmilitær strategisk ledelse? Det norske folket? Det norske folket har ikke hørt ordet en gang.

Nato framfor FN

FN og FNs militære styrker er knapt nenvt i nyere norske militære strategidokumenter. Nato går derimot igjen i alt de norske styrkene skal foreta seg – delvis også på norsk jord. Forsvarsministeren forsikrer at Nato-«transformasjonen» ikke vil redusere Norges evne til å bidra i FN-operasjoner. Det kan godt hende hun har rett, men hvorfor er ikke FN-operasjoner mer sentralt? Det er det man faktisk vedtar og jobber mot som teller, realistisk sett. Forsvarsministeren mener at Norge er «in the forefront» av forvandlingsprosessen i Nato, «og vi er fast bestemt på å bli der». Ja er vi det?

Uenigheter om Nato blir gjerne fremstilt som motsetninger mellom idealister og pragmatikere – gammeldagse SV’ere som vil fremheve ideologisk renhet og etikk og pragmatikere som vil ha politiske resultater. Man trenger imidlertid ikke bruke Johan Galtungs synspunkt der den nye norske forsvarspolitikken blir «et bidrag til USAs bestrebelser for å trygge og utvide imperiet», for å tvile på også dagens forsvarpolitiske realisme. Verdens problemer, hvordan de nå defineres, skyldes ikke mangel på militærkapasitet i USA eller USAs allierte.

De britiske og franske regjeringene anerkjenner – i det minste i prinsippet – at klimaendringene er farligere enn terrorisme. Endringene på det området skjer fortere enn tidligere antatt. Bare som eksempel: Siste uke nådde antall flomrammede mennesker 63 millioner bare i Sør-Øst-Asia, og FN varsler at det vil bli verre i nærmeste framtid. Tørken rammer ikke bare Indias kornkammer, men store jordbruksområder i Kina, Sør Europa og USA. Meldingene om innhøstingssvikt og masseflukt tikker inn. Å tro at vedvarende svikt i innhøstingene, mangel på vann og titallsmillioner av flyktninger ikke har noe med verdens sikkerhet å gjøre, er fullstendig urealistisk. USAs og Natos militærpolitikk – som ignorerer dette for å satse på forsert militarisering – har blitt omtrent så trygt som et rep rundt halsen.

Det er derfor både SV og alle oss andre trenger å ta opp Nato-debatten på en offensiv, aktuell og realistisk måte. Det er ikke trygt å la være.

---
DEL

Legg igjen et svar