Krigshissernes løgner

I denne teksten skriver John Pilger om en «faustisk pakt» mellom krigshissende eliter som nedtoner farene ved en vestlig, moderne fascisme – godt hjulpet av propaganda forkledd som nyheter.

John Pilger
Forfatter og filmskaper.

Da 70-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz ble markert for kort tid siden, ble vi minnet om fascismens store forbrytelse, med nazi-ikonografien klart til stede i bevisstheten. Fascismen er bevart som historie, som flimrende bilder av svartskjorter i hanemarsj, i skremmende og tydelig erindring om bevegelsens kriminelle karakter. Men i de samme liberale samfunnene, der de krigshissende elitene oppfordrer oss til aldri å glemme, blir den økende faren for en moderne form for fascisme nedtonet – for den er deres fascisme.

«Å starte en angrepskrig,», sa Nürnberg-domstolens dommere i 1946, «er ikke bare en internasjonal forbrytelse, det er den største av alle internasjonale forbrytelser idet den bærer i seg det heles akkumulerte ondskap.»
Hadde ikke nazistene invadert Europa, ville det vært noe Auschwitz og Holocaust. Hadde ikke USA og deres drabanter startet sin angrepskrig i Irak i 2003, ville nesten en million mennesker vært i live i dag, og Den islamske staten, eller ISIS, ville ikke ha trellbundet oss med sin råskap. De er resultater av en moderne fascisme vi har vent oss til gjennom bombene, blodbadene og løgnene som utgjør det absurde teateret vi kaller nyheter.
I likhet med fascismen på 1930- og 1940-tallet blir svære løgner levert med en metronoms presisjon, takket være mediene som er allestedsnærværende og repetitive, og som utøver sin sensur gjennom utelatelser. Ta for eksempel katastrofen i Libya.
I 2011 foretok NATO 9700 angrepstokter mot Libya. Over en tredjedel av disse var rettet mot sivile mål. Det ble brukt stridshoder med uran; byene Misrata og Sirte ble teppebombet. Røde Kors fant massegraver, og UNICEF rapporterte at «de fleste [av de drepte barna] var under ti år gamle».

Løgnen om folkemord. Den offentlige fremstillingen av Libyas president Muammar Gaddafi som rævpult med en «opprørsbajonett» ble hilst av USAs daværende utenriksminister Hillary Clinton med disse ordene: «Vi kom, vi så, han døde.» Mordet på ham og ødeleggelsen av landet hans ble rettferdiggjort med en stor, velkjent løgn: Han planla «folkemord» mot sin egen befolkning. «Vi visste … at om vi ventet en dag til,» sa president Obama, «kunne Benghazi, en by på størrelse med Charlotte, bli utsatt for en massakre som ville gitt gjenlyd i hele regionen og satt skampletter på verdens samvittighet.»

Dette var skapelsen av islamske militser med utsikter til å bli slått av libyske regjeringsstyrker. De sa til Reuters at det kom til å bli «et virkelig blodbad, en massakre lik den vi så i Rwanda». Den 14. mars 2011 sørget løgnen for den første gnisten til NATOs inferno, beskrevet av David Cameron som en «humanitær intervensjon».
Mange av «opprørerne», som i hemmelighet var utstyrt og trent av de britiske spesialstyrkene SAS, ble ISIS-krigere – hvis siste video viser halshoggingen av 21 koptisk kristne arbeidere som var tatt i Sirte, byen som ble ødelagt på deres vegne av bombefly fra NATO.

Operation Cyclone ble ’krigen mot terror’, som kostet talløse menn, kvinner og barn livet i den muslimske verden, fra Afghanistan til Irak, Jemen, Somalia og Syria.

For Obama, David Cameron og den daværende franske presidenten Nicolas Sarkozy var Gaddafis virkelige forbrytelse Libyas økonomiske uavhengighet og hans erklærte intensjon om å slutte å selge Afrikas største oljereserver i amerikanske dollar. Petrodollaren er en bærebjelke i USAs imperiemakt. Gaddafi planla dristig nok å opprette en felles afrikansk valuta knyttet til en gullstandard, etablere en bank for hele Afrika, og fremme økonomisk union blant fattige land med verdifulle ressurser. Om dette kom til å skje eller ikke, var ikke avgjørende. Bare tanken var fullstendig uakseptabel for et USA som forberedte seg på å «gå inn» i Afrika og lokke afrikanske regjeringer med militære «partnerskap».

Etter NATOs angrep under dekke av en resolusjon i Sikkerhetsrådet, skriver Garikai Chengu, konfiskerte Obama «30 milliarder dollar fra den libyske sentralbanken, penger som Gaddafi hadde øremerket til etableringen av en afrikansk sentralbank og den afrikanske gullstandardbaserte valutaen».
Den «humanitære krigen» mot Libya gjorde bruk av en modell som ligger liberale vestlige hjerter nær, særlig i mediene. I 1999 sendte Bill Clinton og Tony Blair NATO for å bombe Serbia fordi, løy de, serberne begikk «folkemord» på etniske albanere i utbryterprovinsen Kosovo. Davis Scheffer, USAs ambassadør både her og der for krigsforbrytelser [sic], hevdet at så mange som 225 000 etnisk albanske menn mellom 14 og 59 kunne være myrdet. Både Clinton og Blair mante frem Holocaust og «ånden fra andre verdenskrig». Vestens heroiske allierte var Kosovo Liberation Army (KLA), med en kriminell fortid det ble sett helt bort fra. Den britiske utenriksministeren, Robin Cook, sa at de kunne ringe ham når som helst på mobil-
telefonen hans.

Tragedien i Afghanistan kan nesten måle seg med den episke forbrytelsen i Indokina.

Da NATO-bombingen var over, og mye av Serbias infrastruktur så vel som skoler, sykehus, klostre og den nasjonale fjernsynsstasjonen lå i ruiner, kom internasjonale undersøkelsesgrupper til Kosovo for å avdekke bevis for «holocaust». FBI fant ikke en eneste massegrav, og reiste hjem. Den tilsvarende spanske gruppen gjorde det samme, og lederen fordømte «en semantisk piruett fra krigens propagandamaskiner». Et år senere fastslo et FN-tribunal om Jugoslavia det endelige tallet på døde i Kosovo: 2788. Dette omfattet stridende på begge sider, og serbere og rom myrdet av KLA. Det var ikke noe folkemord. «Holocaust» var en løgn. NATO-angrepet hadde vært et bedrag.

Bak løgnen var det seriøse hensikter. Jugoslavia var en enestående uavhengig, multietnisk føderasjon som hadde virket som en politisk og økonomisk bro under den kalde krigen. Det meste av landets institusjoner og større fabrikker var offentlig eid. Dette var ikke akseptabelt for et ekspanderende EU, og særlig ikke for et nylig gjenforent Tyskland som hadde startet et fremstøt østover for å erobre sitt «naturlige marked» i de jugoslaviske provinsene Kroatia og Slovenia. Da europeerne møttes i Maastricht i 1991 for å planlegge den katastrofale eurosonen, var det inngått en hemmelig avtale: Tyskland ville anerkjenne Kroatia. Jugoslavia var fortapt.

I Washington sørget USA for at den slitne jugoslaviske økonomien ble nektet lån i Verdensbanken. NATO, som på det tidspunktet nærmest var å ligne med en avdød levning fra den kalde krigen, ble gjenoppfunnet som en imperiestyrkende maktfaktor. Under en «freds»-konferanse i franske Rambouillet i 1999 ble serberne utsatt for maktfaktorens bedragerske taktikkeri. Rambouillet-avtalen inneholdt et hemmelig Tillegg B, som den amerikanske delegasjonen fikk føyd til den siste dagen. Det krevde militær okkupasjon av hele Jugoslavia – et land med bitre minner om nazi-okkupasjonen – og implementering av «fri markedsøkonomi» og privatisering av alle regjeringens aktiva. Ingen suveren stat kunne undertegne noe slikt. Straffen kom kjapt. NATO-bomber regnet over et forsvarsløst land. Det var forløperen til katastrofene i Afghanistan og Irak, Syria og Libya, og Ukraina.
Siden 1945 har over en tredjedel av FNs medlemsland – 69 land – vært utsatt for noe eller alt av det følgende fra USAs moderne fascisme: De er blitt invadert, fått kastet regjeringene sine, folkebevegelsene deres er blitt undertrykt, folkene deres bombet, økonomiene deres fratatt all beskyttelse, samfunnene deres gjenstand for en invalidiserende beleiring kjent som «sanksjoner». Den britiske historikeren Mark Curtis har beregnet at dødsofrene teller millioner. I hvert tilfelle er det satt ut en diger løgn.
«I kveld, for første gang siden 9/11, er vårt kampoppdrag i Afghanistan over.» Dette var åpningsordene i Obamas State of the Union-tale 2015. I virkeligheten er om lag 10 000 soldater og 20 000 militære kontraktører (leiesoldater) igjen i Afghanistan på ubestemt tid. «Den lengste krigen i amerikansk historie er brakt til en ansvarlig slutt,» sa Obama. Faktisk ble flere sivile drept i Afghanistan i 2014 enn i noe annet år siden FN begynte å telle. De fleste – sivile og soldater – er drept i løpet av Obamas tid som president.

Knust demokrati. Tragedien i Afghanistan kan nesten måle seg med den episke forbrytelsen i Indokina. I sin lovpriste og ofte siterte bok, The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, skriver Zbigniew Brzezinski, fadderen til amerikansk politikk fra Afghanistan til i dag, at dersom USA skal kontrollere Eurasia og dominere verden, kan det ikke støtte et folkedemokrati – fordi «jakten på makt ikke er et mål som vekker folkelig entusiasme … Demokrati er uforenlig med mobilisering for imperiebygging.» Han har rett. Som WikiLeaks og Edward Snowden har avslørt, raner en overvåkings- og politistat til seg demokratiet. I 1976, da Brzezinski var president Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, demonstrerte han poenget sitt ved å ta livet av Afghanistans første og eneste demokrati. Hvem kjenner denne viktige historien?

På 1960-tallet feide en folkelig revolusjon over Afghanistan, verdens fattigste land, og kastet til slutt restene av det aristokratiske regimet i 1978. Det afghanske folkets demokratiske parti (PDPA) dannet regjering, og erklærte et reformprogram som omfattet avskaffelse av føydalismen, full religionsfrihet, like rettigheter for kvinner og sosial rettferdighet for de etniske minoritetene. Over 13 000 politiske fanger ble satt fri, og politiarkiver ble brent offentlig.
Den nye regjeringen innførte gratis helsetjenester for de fattigste, tvangsarbeid på grunn av gjeld ble forbudt, og et massealfabetiseringsprogram ble satt i verk. For kvinner var det uhørte fremskritt. Sent på 1980-tallet var halvparten av universitetsstudentene kvinner, og kvinner utgjorde nesten halvparten av Afghanistans leger, en tredjedel av de offentlige funksjonærene og flertallet av lærerne. «Alle jenter kunne gå på videregående skole og universitet,» husker Saira Noorani, en kvinnelig kirurg. «Vi kunne gå hvor vi ville og kle oss som vi ønsket. Vi pleide å gå på kafeer og på kino fredagene for å se de siste indiske filmene, og hørte på den nyeste musikken. Alt begynte å gå galt da mujahedin begynte å få fremgang. De pleide å drepe lærere og brenne skoler. Vi var vettskremte. Det var underlig og trist å tenke på at det var disse folkene Vesten støttet.»
PDPA-regjeringen ble støttet av Sovjet-unionen, selv om tidligere utenriksminister Cyrus Vance senere vedgikk at «det fantes ikke bevis for noen sovjetisk innblanding [i revolusjonen]». Skremt av den voksende selvtilliten i frigjøringsbevegelser over hele verden, bestemte Brzezinski at hvis Afghanistan lyktes under PDPA, ville den afghanske uavhengigheten og fremgangen bety «en trussel fra et lovende eksempel».
Den 3. juli 1979 godkjente Det hvite hus i hemmelighet støtte til «fundamentalistiske» stammegrupper kjent som mujahedin. Det var et program som vokste til over 500 millioner dollar i året for amerikanske våpen og annen hjelp. Målet var å velte Afghanistans første sekulære, reformvennlige regjering. I august 1979 rapporterte den amerikanske ambassaden i Kabul at «USAs overordnede interesser … ville tjene på fjerningen av [PDPA-regjeringen], uansett hvilke tilbakeslag dette måtte innebære for fremtidige sosiale og økonomiske reformer i Afghanistan.» Uthevingene er mine.
Mujahedin var forløperne for Al-Qaida og Den islamske staten. Mujahedin omfattet også Gulbuddin Hekmatyar, som mottok titalls millioner dollar fra CIA. Hekmatyars spesialitet var å handle med opium og kaste syre i ansiktet på kvinner som ikke ville gå med hijab. Han ble invitert til London og hyllet av statsminister Thatcher som en «frihetskjemper».
Slike fanatikere kunne forblitt i sin stammeverden om Brzezinski ikke hadde satt i gang en internasjonal bevegelse for å fremme islamsk fundamentalisme i Sentral-Asia, og på den måten underminere sekulær politisk frigjøring og «destabilisere» Sovjetunionen ved å skape «noen få opphissede muslimer», som han skriver i selvbiografien sin. Hans store plan falt sammen med ambisjonene til den pakistanske diktatoren, general Zia ul-Haq, om å dominere regionen. I 1968 begynte CIA og Pakistans etterretningstjeneste ISI å rekruttere folk fra hele verden til afghansk jihad. Den saudiarabiske mangemillionæren Osama bin Laden var én av dem. Læresvenner som etter hvert kunne slutte seg til Taliban og Al-Qaida, ble rekruttert ved et islamsk college i Brooklyn, New York, og fikk paramilitær trening i en CIA-leir i Virginia. Dette gikk under navnet «Operation Cyclone». Operasjonens suksess ble feiret i 1996, da den siste PDPA-presidenten i Afghanistan, Mohammed Najibullah – som hadde bedt FNs generalforsamling om hjelp – ble hengt i en lyktestolpe av Taliban.
Tilbakeslaget fra Operation Cyclone og dens «få opphissede muslimer» kom 11. september 2001. Operation Cyclone ble «krigen mot terror», som kostet talløse menn, kvinner og barn livet i den muslimske verden, fra Afghanistan til Irak, Jemen, Somalia og Syria. Maktens budskap var og er dette: «Dere er enten med oss eller mot oss.»

I dag medfører verdens største enkeltstående terrorkampanje henrettelser av hele familier, bryllupsgjester, sørgende ved begravelser. De er Obamas ofre.

Fellesnevneren i fascismen før og nå, er massemord. Den amerikanske invasjonen i Vietnam hadde sine «free fire zones» [der man kunne gå ut fra at alt som rørte seg, var fiendtlige soldater, overs. anm.], «body counts» [fremgang i krigen ble målt i oppgitte antall drepte fiender, overs. anm.] og «collatoral damage» [drepte sivile og ødelagte sivile installasjoner, overs. anm.]. I Quang Ngai-provinsen, som jeg rapporterte fra, ble mange tusen sivile («gooks») myrdet av amerikanske soldater; likevel er det bare én massakre, den i My Lai, som huskes. I Laos og Kambodsja skapte historiens største bombardement fra fly en terrorperiode som i dag kan observeres fra lufta i form av tette rader av bombekrater som likner gigantiske halskjeder. Bombingen ga Kambodsja sin egen ISIS, ledet av Pol Pot.
I dag medfører verdens største enkeltstående terrorkampanje henrettelse av hele familier, bryllupsgjester, sørgende ved begravelser. De er Obamas ofre. Ifølge New York Times velger Obama fra en «drapsliste» som CIA legger frem for ham hver tirsdag i White House Situation Room. Så bestemmer han, uten en flik av legalt grunnlag, hvem som skal leve og hvem som skal dø. Drapsvåpenet hans er Hellfire-missilet, båret av et førerløst fly kjent som drone. Ofrene blir grillet, og omgivelsene prydet med legemsdeler. Hvert treff registreres på en skjerm langt unna som en «bugsplat» («insektsplatter»).

Hollywoods forvrenging. «De som går hanemarsj», skriver historikeren Norman Pollock, «er en erstatning for den tilsynelatende mer harmløse militariseringen av hele kulturen. Og i stedet for den svulstige lederen har vi han som aldri ble noen reformator, men som arbeider sorgløst, planlegger og utfører drap mens han smiler hele tiden.»

Det som forener gammel og ny fascisme, er dyrkingen av overlegenhet. «Jeg tror på det eksepsjonelle ved USA med hver fiber i meg selv,» sa Obama, og vakte til live erklæringer om nasjonal fetisjisme fra 1930-årene. Som historikeren Alfred W. McCoy har pekt på, var det Hitler-tilbederen Carl Schmitt som sa følgende: «Herskeren er den som bestemmer unntaket.» Dette sammenfatter amerikanismen, verdens dominerende ideologi. At den stadig ikke er erkjent som en rovdyr-ideologi, er resultatet av en like lite erkjent hjernevask. Lumsk, uerklært, presentert på utspekulert vis som fremgangsrik opplysning, gir dens selvtilfredshet seg ut for å være vestlig kultur. Jeg vokste opp på en kinematografisk diett bestående av amerikansk storhet der nesten alt var forvrengt. Jeg ante ikke at det var Den røde armé som hadde ødelagt det meste av nazistenes krigsmaskin, til en pris av hele 13 millioner soldater. Til sammenlikning var amerikanske tap – Stillehavskrigen inkludert – 400 000. Hollywood snudde opp ned på dette.
Forskjellen nå er at kinopublikum inviteres til å bli beveget av «tragedien» til amerikanske psykopater som må drepe folk i fjerne strøk av kloden – akkurat som presidenten selv dreper dem. Inkarnasjonen av Hollywoods vold, skuespilleren og regissøren Clint Eastwood, ble nominert til Oscar i år for sin film American Sniper, som handler om en autorisert drapsmann og galning. New York Times beskrev den som en «patriotisk, familievennlig film som slo alle publikumsrekorder de første visningsdagene».
Det fins ingen heroiske filmer om USAs omfavnelse av fascismen. Under andre verdenskrig gikk USA (og Storbritannia) til krig mot grekerne som hadde kjempet heltemodig mot nazismen og sto imot fremveksten av gresk fascisme. I 1967 hjalp CIA en fascistisk militærjunta til makten i Aten – på samme måte som de gjorde i Brasil og det meste av Latin-Amerika. Tyskere og østeuropeere som hadde stått i hemmelig ledtog med nazistenes aggresjon og forbrytelser mot menneskeheten, ble gitt et fristed i USA; mange ble særdeles godt behandlet og fikk belønning for sine talenter. Wernher von Braun var «far» til både nazistenes V2-terrorbombe og det amerikanske romprogrammet.

«Avskum». På 1990-tallet ble tidligere sovjetrepublikker i Øst-Europa og på Balkan militære utposter for NATO, og arvingene etter en nazibevegelse i Ukraina fikk sin mulighet. Ukrainske fascister som var ansvarlige for at tusener av jøder, polakker og russere døde under naziinvasjonen av Sovjetunionen, ble rehabilitert, og deres «nye bølge» ble hyllet av vestlige makthavere som «nasjonalister».

Høydepunktet for dette ble nådd i 2014, da Obama-administrasjonen spanderte fem milliarder dollar på et kupp mot den valgte regjeringen. Stormtroppene var nynazister kjent som Høyre Sektor og Svoboda. Blant lederne deres var Oleh Tyahnybok, som har oppfordret til utrenskning av den «moskovittisk-jødiske mafiaen» og «annet avskum», som omfatter homofile, feminister og folk på den politiske venstresiden.
Disse fascistene er nå integrert i kupp-regjeringen i Kiev. Første visepresident i det ukrainske parlamentet, Andriy Parubiy, en av lederne i det regjerende partiet, er blant grunnleggerne av Svoboda. 14. februar kunngjorde Parubiy at han skulle fly til Washington for å få «USA til å gi oss høypresise moderne våpen». Om han lykkes, vil det bli oppfattet som en krigshandling av Russland.

Intensiteten i svertekampanjen mot Russland og fremstillingen av landets president som en pantomime-skurk er ulikt alt jeg før har opplevd som reporter.

Ingen vestlig leder har gitt uttrykk for sin mening om gjenopplivingen av fascisme i hjertet av Europa – med unntak av Vladimir Putin, fra landet som mistet 22 millioner mennesker i en naziinvasjon som kom gjennom ukrainske grenseområder. Under sikkerhetskonferansen som ble holdt i München for kort tid siden, ble europeiske ledere skjelt ut av Obamas assisterende utenriksminister, Victoria Nuland, fordi de satte seg imot amerikansk væpning av Kiev-regimet. Hun omtalte den tyske forsvarsministeren som «minister for defaitisme». Det var Nuland som var hjernen bak kuppet i Kiev. Hun er kona til Robert D. Kagan, en ledende neokonservativ stjerne og blant grunnleggerne av det ekstremt høyrevridde Project for a New American Century, og var utenrikspolitisk rådgiver for Dick Cheney.
Nulands kupp gikk ikke helt etter planen. NATO ble hindret i å ta Russlands historiske og legitime flåtebase på Krim. Den hovedsakelig russiske befolkningen på Krim – halvøya som på ulovlig vis ble gitt til Ukraina av Nikita Krustsjov i 1954 – stemte med overveldende flertall for å vende tilbake til Russland, slik de også gjorde på 1990-tallet. Folkeavstemningen var frivillig og populær, og med internasjonale observatører til stede. Det var ingen invasjon.
Samtidig kastet Kiev-regimet seg over den etnisk russiske befolkningen i øst med en villskap som ved etnisk rensing. De utplasserte nynazistiske militser etter mønster av Waffen-SS, og bombet og beleiret byer og landsbyer. De brukte masseutsulting som våpen, kuttet elektrisitetsforsyning, frøs bankkonti og stoppet sosialhjelp og pensjoner. Over en million flyktninger strømmet over grensen til Russland. I vestlige medier ble de flyktninger fra «volden» forårsaket av «den russiske invasjonen». NATO-kommandøren, general Breedlove – hans navn og handlinger kunne vært inspirert av Stanley Kubricks Dr. Strangelove – annonserte at 40 000 russiske soldater «samlet seg». I en tid med detaljert satellitt-overvåkning var han ikke i stand til å legge frem bevis for dette.
Disse russisktalende og tospråklige folkene i Ukraina – en tredjedel av befolkningen – har lenge ønsket en føderasjon som reflekterer landets etniske mangfold, og er både selvstendige og uavhengige av Moskva. De fleste er ikke «separatister», men borgere som ønsker et trygt liv i hjemlandet og tar avstand fra kuppet i Kiev. Deres oppstand og etableringen av selvstendige «stater» er en reaksjon på Kievs angrep på dem. Lite av dette er blitt forklart for et vestlig publikum.

Svertekampanje. Den 2. mai 2014 i Odessa ble 41 etniske russere brent levende i fagforeningens hovedkvarter, med politi stående ved siden av. Høyre Sektor-lederen Dmytro Yarosh hilste massakren som «enda en lys dag i vår nasjonale historie». I amerikanske og britiske medier ble dette omtalt som en «dyster tragedie» forårsaket av «sammenstøt»  mellom «nasjonalister» (nynazister) og «separatister» (folk som samlet underskrifter for en folkeavstemning om et føderalt Ukraina).

New York Times lot være å trykke historien fordi de avviste advarslene om den fascistiske og antisemittiske politikken til Washingtons nye klienter som russisk propaganda. Wall Street Journal fordømte ofrene – «Dødelig brann i Ukraina sannsynligvis startet av opprørere, sier regjeringen». Obama gratulerte juntaen for sin «tilbakeholdenhet».
Dersom Putin kan provoseres til å gi dem hjelp, vil den forhåndstildelte «paria»-rollen hans i Vesten rettferdiggjøre løgnen om at Russland invaderer Ukraina. Den 29. januar uttalte Ukrainas øverste militære sjef seg på en måte som så å si uforvarende kom til å fjerne hele grunnlaget for USAs og EUs sanksjoner mot Russland, da han under en pressekonferanse med ettertrykk fortalte følgende: «Den ukrainske armeen slåss ikke mot regulære enheter fra den russiske armeen.» Der fantes «enkeltindivider» som var medlemmer av «illegale væpnede grupper», men det var ingen russisk invasjon. Dette var ikke nyheter å bry seg om. Vadym Prystaiko, Ukrainas visestatsminister, har oppfordret til «fullskala-krig» mot atommakten Russland.
Senatoren James Inhofe, en republikaner fra Oklahoma, la 21. februar frem et lovforslag som ville tillate å sende amerikanske våpen til Kiev-regimet. Da han presenterte det for Senatet, brukte Inhofe fotografier han hevdet var av russiske styrker som tok seg inn i Ukraina, bilder som for lenge siden er avslørt som falske. Det minte om Ronald Reagans falske bilder av sovjetiske installasjoner i Nicaragua, og Colin Powells forfalskede bevis overfor FN om masseødeleggelsesvåpen i Irak.
Intensiteten i svertekampanjen mot Russland og fremstillingen av landets president som en pantomime-skurk er ulikt alt jeg før har opplevd som reporter. Robert Parry, en av USAs mest fremstående gravende journalister og mannen som avdekket Iran-Contras-skandalen, skrev nylig: «Ingen europeisk regjering siden Adolf Hitlers Tyskland har funnet det formålstjenlig å sette nazistiske stormtropper til å krige mot egen befolkning, men Kiev-regimet har gjort det, og det med vitende og vilje. Likevel har det over hele Vestens mediale og politiske spekter vært drevet et omhyggelig arbeid for å skjule denne virkeligheten. Så langt har det gått at man overser fakta som lenge har vært godt kjent … Hvis du skulle lure på hvordan verden kunne snuble inn i tredje verdenskrig – omtrent som den gjorde i forbindelse med første verdenskrig for et århundre siden – er det bare å se på raseriet knyttet til Ukraina, som har vist seg uimottakelig for fakta eller fornuft.»
I 1946 sa aktor i Nürnbergdomstolen om tyske medier: «Måten nazistene brukte mediene på i den psykologiske krigføringen, er velkjent. Før hvert større angrep, med noen få unntak basert på hensiktsmessighet, startet de en pressekampanje som skulle svekke ofrene og forberede det tyske folket psykologisk på angrepet … I Hitler-statens propagandasystem var det de daglige avisene og radiosendingene som utgjorde de viktigste våpnene.»
I The Guardian den 2. februar oppfordret Timothy Garton-Ash faktisk til verdenskrig. «Putin må stoppes», het det i overskriften – «og av og til er det bare kanoner som kan stanse kanoner.» Han innrømmet at trusselen om krig kunne «gi næring til en russisk frykt for å bli omringet», men det var ok. Han ramset opp det militære utstyret som jobben krever, og opplyste sine lesere om at «Amerika har den beste verktøykassen».
I 2003 gjentok Oxford-professoren Garton-Ash stadig propagandaen som førte til blodbadet i Irak. Saddam Hussein, skrev han, «har, som [Colin] Powell dokumenterte, lagret svære mengder av kjemiske og biologiske våpen, og han skjuler det som er igjen av dem. Han prøver fremdeles å skaffe seg atomvåpen». Han hyllet Blair som en «kristenliberal intervensjonist i beste Gladstone-stil». I 2006 skrev han: «Nå står vi overfor den neste store testen for Vesten etter Irak: Iran.»
Utbruddene – eller som Garton-Ash foretrekker det, hans «smertefulle liberale ambivalens» – er ikke utypisk for den delen av den transatlantiske liberale eliten som har inngått en avtale à la Faust. Krigsforbryteren Blair er deres tapte leder. The Guardian, der Garton-Ash-teksten ble offentliggjort, trykte en helsides annonse for et amerikansk Stealth bombefly. På et fryktinngytende bilde av monsteret fra Lockheed Martin sto det skrevet: «The F-35. GREAT for Britain.» Dette amerikanske «verktøyet» vil koste britiske skattebetalere 1,3 milliarder pund, og F-modellens forløpere har brakt død overalt i verden. I tråd med annonsøren har en lederartikkel i Guardian krevd økte bevilgninger til militæret.
Og igjen er det snakk om alvorlige hensikter. Verdens herskere ønsker seg ikke Ukraina bare som en base for missiler; de vil ha landets økonomi. Kievs nye finansminister, Nataliwe Jaresko, er tidligere embetskvinne i USAs utenriksdepartement med ansvar for amerikanske investeringer i utlandet. Hun fikk raskt ukrainsk statsborgerskap.
De ønsker seg Ukraina på grunn av landets overflod av gass; visepresident Joe Bidens sønn sitter i styret for Ukrainas største olje-, gass- og frackingselskap. Produsentene av genmodifisert såkorn, selskap som det beryktede Monsanto, ønsker seg Ukrainas fruktbare matjord.
Fremfor alt ønsker de seg Ukrainas mektige nabo, Russland. De vil balkanisere eller splitte opp Russland og utnytte jordas største forekomster av naturgass. Ettersom isen på Nordkalotten smelter, ønsker de kontroll over Nordishavet med energirikdommene der, og Russlands lange, arktiske kystlinje. Deres mann i Moskva var tidligere Boris Jeltsin, en fyllik som ga landets økonomi til Vesten. Hans etterfølger, Putin, har gjenetablert Russland som suveren nasjon; det er hans forbrytelse.
Ansvaret som hviler på resten av oss, er åpenbart. Det er å finne og vise frem de uforsvarlige løgnene til krigshisserne, og aldri være i hemmelig forståelse med dem. Det er å vekke på nytt de store, folkelige bevegelsene som omskapte en skjør sivilisasjon til moderne, suverene stater. Det viktigste er å hindre at vi blir erobret – våre sinn, vår menneskelighet, vår selvrespekt. Dersom vi tier stille, er beseiringen av oss garantert, og en holocaust vinker.
Oversatt av Lasse Takle
---
DEL