Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Krigsherrenes etterpå-demokratier

Warlord Democrats in Africa
Forfatter: Anders Themnér (red.)
Forlag: Zed Books (UK)
Hvordan lykkes de afrikanske opprørslederne politisk etter at konfliktene har stilnet? Ti afrikaforskere har sett på saken.
[Obs. Denne finnes her på engelsk]

I november 1999 satt jeg hjemme hos Foday Sankoh, lederen for Revolutionary United Front (RUF) i Sierra Leone. Sankoh satt i stuen og gråt over barna som hans opprørssoldater hadde kappet hendene av med macheter. «Short sleeves, or long sleeves?» var spørsmålet. Svarte du «lange», fikk du bare kuttet av hånden; svarte du «korte», kuttet de lenger opp.

Jeg husker det som om det var i går. Sammen med en britisk antropolog og en sørafrikansk freds- og forsoningsspesialist skulle jeg, som da arbeidet i Kirkens Nødhjelp, snakke med ulike fraksjoner i borgerkrigen i Sierra Leone, mens fredsavtalen fra juli ennå holdt. Med oss hadde vi løfter om millioner av dollar i bistand til aktører vi trodde ville bidra til en varig fred i landet. Våpenhvilen ble brutt, og borgerkrigen startet igjen noen uker etter at vi forlot Freetown.

Kritikk savnes. Foday Sankoh var den mest beryktede av alle opprørslederne i landet. Nå satt han her og gråt; han hadde ikke ønsket at mennene hans skulle lemleste uskyldige barn, sa han. Nå var det våpenhvile, og det internasjonale samfunnet håpet, sammen med sivilbefolkningen i Sierra Leone, på fred. Sankoh spurte oss om vi hadde et forslag til navn på det politiske partiet han skulle etablere. Det hadde vi ikke, men vi rådet ham på det sterkeste til å velge noe som ikke kunne forbindes med RUF. Valget falt likevel på «RUF-Party». I 2006, da filmen Blood Diamond med Leonardo DiCaprio i hovedrollen som sleip diamantsmugler i nettopp Sierra Leone – fikk stor suksess, ble verden bedre kjent med RUF og deres bruk av barnesoldater og barnearbeidere i landets diamantgruver.

Kapittelet om Sierra Leone, skrevet av M.S. Kovacs og I. Bangura, handler om akkurat dette. Forfatterne har blant annet intervjuet Eldred Collins, talspersonen for RUF under borgerkrigen 1991–2002, både i 2012 og 2013. Det er selvsagt spennende å få så sentrale personer i snakk, men samtidig trist at forfatterne tar Collins’ uttalelser for god fisk; her mangler kildekritiske refleksjoner rundt både utvalget og etterrasjonaliseringen av handlinger begått for 10–20 år siden. Men så er heller ikke kapittelet om Sierra Leone blant bokens beste.

Man må ikke kompromittere demokratiet for å skape stabilitet i en etterkrigssituasjon i Afrika – stabiliteten blir ofte nemlig svært kort.

Etnisitetskonflikt. Dét er derimot kapittelet om Sør-Sudan, skrevet av J. Borsché og K. Høglund. Her bruker forfatterne eksplisitt det analyseverktøyet som redaktør Themnér gjør meget godt greie for i bokens 40 sider lange innledning. Redaktøren har gitt forfatterne tre hovedspørsmål – etterfulgt av en rekke underspørsmål – som skal styre analysen av de tidligere krigsherrene i fredstid: Hvilken valgkampstrategi brukte de for å vinne stemmer? Bidro krigsherrene til å konsolidere fredsprosessen i sine respektive land? Og hvilken holdning hadde det internasjonale samfunnet og de ulike landenes regjeringer til det å bruke tidligere krigsherrer i forsoningsarbeidet?

Brosché og Høglund analyserer i sitt bidrag strategiene til Riek Machar, rebelleder og senere visepresident i Sør-Sudan i perioden 2005–juli 2013, da president Salva Kiir avsatte hele regjeringen. De beskriver hvordan Machar forsøkte å vinne stadig mer makt og hvorfor dette førte til borgerkrig i desember 2013. Marchar hevdet at president Kiir ikke hadde innført noe demokrati, men et dinkacracy [dinkaene er et folk i det sørlige Sudan, red.anm.] i landet som da bare var 2,5 år gammelt.

Selv spilte Marchar bevisst og aktivt på etnisitetsskiller fra den lange borgerkrigen før Sudan ble delt, for å bekjempe Kiir. Men i tillegg til å ta i bruk borgerkrigsretorikken gjorde den tidligere opprørslederen et nummer av sin militære kapasitet. I land preget av konflikter over lengre tid er sistnevnte noe som både gir makt og prestisje i fredstid; man er jo aldri helt sikker på hvor lenge freden varer.

Krig og fred. Anders Themnérs antologi inneholder fascinerende analyser av tidligere warlords som ofte transformerte sine opprørsgrupper til politiske partier, og som – i større eller mindre grad – er blitt demokrater, med eller uten maktposisjoner. Vi får, i tillegg til de to allerede nevnte, detaljert kunnskap om Mbusa Nyamwisi i DR Kongo, Paul Kagame i Rwanda, Prince Johnson i Liberia, Alfonso Dhalakama i Mosambik og João Bernardo Vieira i Guinea-Bissau.

«Short sleeves, or long sleeves?» var spørsmålet. Svarte du «lange», fikk du bare kuttet av hånden, svarte du «korte», kuttet de lenger opp.

Ikke alle krigsherrer klarer å omforme sitt militærapparat til en politisk aktør etter at fredsavtaler er undertegnet og demokratiseringen skal ta til. Sierra Leones Foday Sankoh og Eldred Collins, for eksempel; Sankoh døde av hjerneblødning i 2003, før han skulle i retten tiltalt for krigsforbrytelser, tortur og drap, mens Collins aldri oppnådde mer enn to prosent av stemmene i valgene han stilte opp i.

Riek Machar, derimot, klarte å gå fra sin posisjon som mektig velgjører – en såkalt big man – til å bli visepresident i Sør-Sudan. Men Machar kan ikke akkurat sies å ha blitt noen fredsherre; etter at han ble byttet ut som visepresident eskalerte konflikten i landet og flere enn 10 000 mennesker ble drept i årene 2014–15.

Mer suksess hadde Paul Kagame, som gikk fra å lede opprørsbevegelsen Rwandan Patriotic Front (RPF) til å bli Rwandas valgte president for tredje gang i 2017, med 98,8 prosent av stemmene. Og fortsatt bevares freden i Rwanda.

Gode råd. Redaktør Themnérs grundige introduksjon utgjør en snau fjerdedel av boken, og inneholder, i tillegg til presentasjonen av det analytiske rammeverket, en klar og syntetiserende konklusjon. Mot slutten av den kommer han med råd til folk som jobber med freds- og forsoningsprosesser i Afrika: Basert på lærdommen fra bokens syv landeksempler, anbefaler han på det sterkeste ikke å kompromittere demokratiet for å skape stabilitet i en etterkrigssituasjon – stabiliteten har nemlig en tendens til å bli av svært kort varighet. Dette er noe alle fredsmeklere i Afrika bør merke seg.

 



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Ketil Fred Hansen
Ketil Fred Hansen
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like