Krigsforbryter på kaffe

Kjell Magne Bondevik har invitert krigsforbryteren Ariel Sharon på kaffe og jazz i hjembyen Molde. Det blir nok hyggelig.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Se for deg følgende scene: Det er tidlig høst 1995, og Norges statsminister Gro Harlem Brundtland har gleden av å ta imot en europeisk statsleder på hytta si på Mylla eller, men mindre troverdig, i seilbåten i Oslofjorden. De to får anledning til å bli godt kjent og har lange, alvorlige samtaler i avslappende omgivelser. Gro føler seg selvsagt forpliktet til å si klart ifra at man er bekymret over situasjonen på Balkan, og henstiller på det sterkeste om at gjesten bruker sin innflytelse i området til å stagge hans allierte. Hun uttrykker særlig bekymring over at gjestens allierte ikke respekterer de sikre sonene som FN har opprettet. Gjesten insisterer på sin side på at Bosnia-serberne ikke kan akseptere at muslimene driver krigføring ut fra de sikre sonene, og at det derfor var nødvendig å gå inn militært i Gorazde og Srebrenica. Joda, sier Gro, når hun snakker med pressen etterpå, men alle parter må være villige til å avstå fra voldsbruk dersom man skal finne en fredelig løsning. Også gjesten Slobodan Milosevic og hans allierte.

Gro og «Slobo» på Mylla er selvsagt et absurd bilde – selv om norske politikere var så kunnskapsløse om situasjonen i Bosnia i 1995 at de lett svelget Bosnia-serbernes argumenter.

Om et par uker tar imidlertid statsminister Kjell Magne Bondevik imot en annen krigsforbryter i idylliske omgivelser i hjembyen Molde, midt under jazzfestivalen: Israels statsminister Ariel Sharon.

Det er ikke mye som skiller de to herrer Milosevic og Sharon: Begge er personlig ansvarlig for krigsforbrytelser og brudd på internasjonal lov. Antallet dødsofre for herjingene til Milosevic’ undersåtter og allierte er nok høyere, men Sharons direkte ansvar vel så stort. Mest kjent er massakrene i Sabra og Shatilla i 1982, som en israelsk parlamentarisk granskningskommisjon mente Sharon hadde personlig ansvar for: Han fikk rapporter om massakrene mens de pågikk, men gjorde ingen ting for å stanse dem. Sharon har drevet videre den etniske rensningen i de palestinske områdene som ansvarlig for Israels bosettingspolitikk. Han er personlig ansvarlig for vendettaer og militære angrep i palestinske boligområder, med store sivile tap som resultat. Er det så ikke noe som skiller? Man kan si at Sharon er den valgte lederen for et demokratisk land. Vel, Slobodan Milosevic fikk også sine stemmer – stemmer sanket i en brun røre av frykt og nasjonalisme. Også dette binder de to sammen.

Under normale omstendigheter ville ingen norsk statsminister finne på den absurde idé å invitere en krigsforbryter på gjestebesøk i Norge. Hvis man skulle gjøre det, ville det vært naturlig å tenke nøye gjennom rammer, formål og tema for et slikt besøk. Det synes det ikke som om Bondevik og UD har gjort.

Et eksempel på at det kan være både akseptabelt og riktig, var da den amerikanske presidenten inviterte nevnte Milosevic til Dayton nettopp i 1995, sammen med ledere for de andre folkegruppene i Bosnia. Da var formålet klart: Partene skulle presses til å inngå en forpliktende fredsavtale. Dayton-avtalen la grunnlaget for våpenstillstand og en slags fred. Målet helliget middelet.

Det er imidlertid ingenting som tyder på at Sharons Molde-besøk vil være noe avgjørende skritt på veien til fred i Midtøsten. Norge spiller ingen avgjørende rolle, og har heller ikke de pressmulighetene som skal til, for å få til fred i området.

Hensikten med at Sharon skal komme til Norge er altså vanskelig å se. Dermed vil besøket bare fungere som en legitimering av hans posisjon og politikk. Verre blir det imidlertid når et slikt besøk legges til uformelle og idylliske omgivelser. Det gir heller ikke noe signal om at det er en krigsforbryter man allernødigst mottar for å snakke til rette.

Men så er det vel heller ikke det man gjør. Klassekampen dokumenterte denne uken hvordan det norske utenriksdepartementet systematisk fordømmer palestinsk vold, men beklager den israelske, og at det like systematisk bare uttrykkes medfølelse når israelske sivile blir drept. Uttalelsene fra UDs pressetalsmann Kåre Eltervåg sier egentlig alt:

– Terrorangrepene fra palestinerne er brudd på Oslo-avtalen og samtidig moralsk forkastelig. I henhold til folkeretten har Israel rett til å forsvare seg mot terroren. Tidsmessig har vel å merke Israel reagert uakseptabelt.

Eltervåg kunne ha sagt: – Israels militære angrep mot sivile mål er brudd på internasjonal lov og samtidig moralsk forkastelig. I henhold til folkeretten har palestinerne rett til å forsvare seg mot okkupasjonsmakten. Angrep som rammer sivile israelere er vel å merke uakseptabelt.

Men det sa han ikke. Fordi det ikke er Bondevik-regjeringens politikk.

Og det er her skandalen egentlig ligger: En ting er at Norge inviterer en krigsforbryter på kaffebesøk. En annen ting er at man utviser forståelse for krigsforbryterens handlinger, men fordømmer ofrene.

Det ligger altså an til et hyggelig slabras i Molde denne sommeren.

---
DEL

Legg igjen et svar