Krigserklæring mot Lorentzen-selskap

Indianerne har igjen gravd fram stridsøksen og erklært kamp for å få tilbake landområder fra et Lorenten-selskap i Brasil.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det har gått nokså nøyaktig sju år siden tupinikim- og guarani-inidanere gikk til angrep på eukalyptusplantasjene til Aracruz Celulose med langøkser og machetekniver.

Aksjonen i mars 1998 var et ledd i indianernes langvarige kamp for å få tilbake sine tradisjonelle landområder som cellulosegiganten fikk kontroll over på slutten av 1960-tallet og 1970-tallet.

Aracruz Celulose er kronjuvelen i Erling Lorentzens imperium av næringsinteresser som han har bygd opp i Brasil i etterkrigstiden. Inntil i fjor var Lorentzen styreformann i Aracruz Celulose. I dag er han fremdeles største aksjonær i selskapet som ligger i delstaten Espirito Santo på Brasils østkyst.

Da indianerne gikk til aksjon mot plantasjene for sju år siden hadde de et vedtak fra Brasils indianerdirektorat, FUNAI, som støttet og identifiserte indianernes krav om å få tilbake et landområde på over 13.000 hektar okkupert av Aracruz Celulose.

Etter åtte dagers okkupasjon av eukalyptusplantasjene hvor de hogde ned en trase for å markere hvor grensen til deres tradisjonelle områder går, ble politi og militæret tilkalt og området forseglet.

Konflikten endte i et mer eller mindre påtvunget kompromiss etter forhandlinger i hovedstaden Brasilia, hvor indianerne fikk tilbake 2500 hektar av sine tradisjonelle områder, samt en erstatning på 10 millioner dollar fra Aracruz Celulose.

Erling Lorentzen og selskapet hans har siden den gang profilert dette som slutten på konflikten med indianerne.

En kamp for overlevelse

Det har imidlertid hele tiden ulmet under overflaten hos tupinikim- og guarani-indianerne som bor i og rundt Aracruz-plantasjene.

Og i forrige måned, 19. februar, gikk det altså ut en erklæring fra indianerne om full gjenopptakelse av kampen for å få tilbake de resterende 11.000 hektarene som fremdeles okkuperes av Lorentzen-selskapet.

Ifølge et åpent brev fra høvdingrådet for de to indianerfolkene, ble det enstemmige vedtaket om krigserklæringen gjort under en storsamling i landsbyen Irajá, hvor 350 representanter var samlet fra sju landsbyer:

«I lys av alt dette har vi enstemmig besluttet i dette møtet å kjempe for tilbakeføring av vårt land, som i dag er okkupert av Aracruz Celulose. Kampen for jorden, som også er en kamp for den fysiske og kulturelle overlevelsen til tupinikim- og guaranifolkene, vil være vårt fremste mål, fra denne dag, og vi vil ikke hvile før våre landområder er tilbakeført i sin helhet.»

Gradvis fattigere

Erling Lorentzen og selskapets holdning har hele tiden vært at de har kjøpt og ervervet landområdene fra indianerne på legalt vis, og viser til at de har papirer som beviser dette.

Indianerne og deres støttespillere viser på sin side til at overtakelsen skjedde under militærdiktaturets tid i Brasil på 1960-tallet, med trusler om represalier hengende over hodet hvis ikke regimet fikk viljen sin om industrietableringer gjennom.

Som følge av presset mistet tusenvis av tupinikim-indianere sine hjem fra 30 landsbyer som ble jevnet med jorden for å gi plass til eukalyptusplantasjer:

«Tidligere (inntil for 40 år siden) levde vi bra, jaktet og fisket, beplantet våre åkrer med bønner og maniok. Vi var ikke avhengige av noen og levde av fruktene fra vårt land, vi var frie. Med opprettelsen av Aracruz Celulose mistet vi landet vårt, skogene våre, elvene våre. Vi ble gradvis fattigere og ‘fanger’ av Aracruz-prosjektet.»

For barnebarna

Guarani-indianerne, som utgjør langt færre enn tupinikim-indianerne i området, er nomader som kom til Espirito Santo på 70-tallet, og som siden har kjempet side om side med tupinikimene.

Aracruz Celuloses enorme områder med eukalyptusplantasjer, råvaren til produksjonen av cellulose i fabrikken som ligger ved byen Aracruz, har forvandlet tidligere Atlantisk regnskog og jordbruksområder til det kritikerne kaller en «grønn ørken».

Eukalyptus vokser ekstremt hurtig, trenger mye vann og utkonkurrerer annen vegetasjon. Miljøproblemer og uttørking av elveleier har gjort tilværelsen ekstra vanskelig for indianerne som bor i små lommer omgitt av plantasjene.

Nå ser de ingen annen utvei nok en gang kjempe mot selskapet:

«Vi har mye ansvar som høvdinger og ledere. Vi vet at vi ikke kan fortsette å eksistere som urbefolkning hvis vi ikke har frihet og autonomi og hvis våre landområder ikke tilbakeføres slik at våre barn og barnebarn kan få en sikker framtid.»

---
DEL

Legg igjen et svar