Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Krigføring med mange midler

Økonomisk krigføring
KONKURRANSE / Våpnene er sanksjoner, subsidier, dumping, fiendtlige oppkjøp og tyveri av industrihemmeligheter. Målet er enkelt: å svekke et lands økonomi slik at det ikke kan yte politisk, økonomisk eller militær motstand.

Mange ganger tenker jeg at dagens unge har en umulig oppgave fremfor seg når de skal tolke verden. Virkeligheten var komplisert nok da jeg var ung. Men når jeg reflekterer over alt som har skjedd av historisk betydning på verdensscenen de 30 siste årene, så lurer jeg på om ikke alt dette må virke ganske overveldende. Hvordan skal man få plass til alt dette i historie- og samfunnsfagstimene? Ekstra komplisert er det i dag at alle er både venner og fiender. Alle land har interesse av handel og samkvem, samtidig som man konkurrerer om innflytelse, posisjoner og ressurser. Og mange ganger med ufine metoder.

Vår tid preges derfor av en form for krigføring med mange midler. Ikke bare ser vi krig i Europa, gjennom Russlands skamløse invasjon av Ukraina. Vi er også midt i en økonomisk krig: Våpnene er sanksjoner, subsidier, dumping, fiendtlige oppkjøp og tyveri av industrihemmeligheter. Målet er enkelt: å svekke et lands økonomi slik at det verken kan yte politisk, økonomisk eller militær motstand.

Nasjonale sikkerhetsinteresser

En fersk bok tar for seg drivkreftene bak denne krigen. Viktige stikkord her er Trump, brexit, korona og Kinas økonomiske vekst. Boken beskriver hvordan slagene utkjempes, og hvilke metoder og virkemidler som brukes.

Forfatter Kåre Dahl Martinsen er professor i europeisk sikkerhetspolitikk ved Forsvarets høgskole. Han har doktorgrad i statsvitenskap og har blant annet forsket på europeisk samarbeid før og etter murens fall. Økonomisk krigføring er interessant og svært relevant – den er lettlest, på knappe 160 sider pluss litteraturliste. Forfatteren dekker mange områder og er innom fiendtlige bedriftsoppkjøp, monopol som våpen, målrettet dumping, tyveri av knowhow, industrispionasje og hjerneflukt, bare for å nevne noe. Den som vil oppdatere seg på handels- og stormaktspolitikk siden 1980-tallet, har derfor noen gode lesetimer foran seg. Og en aktiv sanksjonspolitikk ser ut til å virke, selv om mottiltak på sikt demper effekten.

Og alt dette er også svært relevant i en norsk kontekst. Den 23. mars 2021 skrev daværende justisminister Monica Mæland seg inn i historiebøkene. Fra Stortingets talerstol kunngjorde hun at regjeringen kom til å stanse salget av motorprodusenten Bergen Engines til russiskeide TMH International. Salget hadde vakt stor oppsikt ettersom fabrikken leverer motorer til flere norske, og allierte, marinefartøy. Kunne det medføre en risiko for nasjonale sikkerhetsinteresser?

Sør-Afrika klarte seg gjennom alle år med sanksjoner.

Ja, sa statsråden. Aldri før er sikkerhetsloven brukt til å stanse overtakelsen av et selskap. Og det hele hadde begynt som en vanlig nyhetssak, om at Rolls-Royce hadde solgt Norges eneste produsent av skipsmotorer, en hjørnesteinsbedrift med 650 ansatte. Nå minnet det mer om en spionthriller og ble til et stort politisk drama. Bare en måneds tid før handelen ble stanset, uttalte regjeringen at de anså dette som «noe departementet ikke skal eller bør blande seg inn i». Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen advarte mot å rope ulv. Men han måtte etter hvert medgi at her hadde norske politikere vært altfor naive.

Tjeerd Royaards (Netherlands)-more sanctions

Sanksjoner – og Kina

At handel fører til fred, er en gammel maksime i europeisk historie, og filosofen Kant sto for den linja. Nå biter hans gamle hjemland, Tyskland, seg i leppa og svelger gammel stolthet. Tyskland er nå mer og mer villig til å la politikken styre handelen, og ikke omvendt.

Under et møte med president Jimmy Carter på 1980-tallet, der Carter forsøkte å presse tyskerne til å bli med på en økonomisk straffereaksjon etter den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, svarte daværende kansler Helmut Schmidt at «land som handler med hverandre, skyter ikke på hverandre». Sett fra hans ståsted bidro importen til Vest-Tysklands sikkerhet. Forskjellen mellom USA og Vest-Tyskland kunne knapt vært større.

Dette gjelder ikke minst i forholdet til Kina. Den europeiske, og den tyske, politikken i dag speiler nå den amerikanske, som fant sted før EUs, skriver Dahl Martinsen. At USA og EU, som før ikke klarte å bli enige om en handelsavtale, nå ser ut til å dele det samme synet på hva Kina gjør, er viktig.

Det ironiske er at Kina aldri selv har lagt skjul på hva de vil oppnå med sin utenrikshandel. Det offisielle synet er at å handle med Kina er vinn-vinn for begge parter. Men i ulike økonomiske strategiplaner kommer det tydelig frem at de ønsker å vinne politisk innflytelse i flere land, skriver Dahl Martinsen. At EU har brukt lang tid på å skjønne dette, henger sammen med utsiktene til store inntekter på det kinesiske markedet, og en manglende enighet om hvorvidt Kina var en partner eller en trussel, hevder forfatteren.

Det måtte kanskje en koronapandemi til for at Vesten skulle forstå hvor avhengige de var av Kina med hensyn til ulike varer, både av strategisk art og av vanlige dagligdagse varer. Dette bidro også til en økt skepsis mot økonomisk globalisering. Nå begynte europeere å diskutere det faktum at frihandel flyttet arbeidsplasser til lavkostland, og at tettere økonomisk kontakt med Kina kom med politiske bindinger. Alt dette bidro til økt sårbarhet. Og i verste fall til politisk ustabilitet.

Dahl Martinsen er innom det meste på handelsfeltet. Og dette er overraskende spennende stoff. Måten Kina vinner innflytelse på i verden, er verdt å kjenne mer til. De kjøper opp havner og annen infrastruktur, ikke bare i Afrika og Asia, men også i Latin-Amerika og Europa. Havnen i Pireus i Hellas er nå på kinesiske hender. Men her har EU, og kanskje særlig Tyskland, bare seg selv å takke? Tyskerne var knallharde, på vegne av EU, da Hellas måtte gjennom en beinhard økonomisk omstrukturering for noen år siden. Da tro Kina til …

Oppkjøp av bedrifter fra utenlandske aktører kan ifølge Dahl Martinsen føre til at en mister kontrollen over en del forsyningslinjer, og at egen industriell utvikling lider under dette. Måten den kinesiske staten har gått frem på, er tvilsom, med hensyn til både god handelsskikk og internasjonale regler.

Virker sanksjoner?

Sanksjoner brukes stadig oftere i internasjonal politikk, skriver Dahl Martinsen i et av bokens mest interessante kapitler. I kjølvannet av invasjonen av Ukraina har dette virkemiddelet økt eksplosivt. Men forfatteren gir ingen enkle svar på om sanksjoner virker eller ikke. Sør-Afrika klarte seg gjennom alle år med sanksjoner, selv om dette også påvirket apartheidregimet. Iran gir ikke ved dørene, til tross for internasjonale sanksjoner, og det gjør heller ikke Nord-Korea. Begge stater finner handelssmutthull, via både lovlige og ulovlige kanaler.

Nye prosedyrer internt i EU har gjort at sanksjoner kan innføres raskere, og at de blir lettere å gjennomføre. Anneksjonen av Krim og okkupasjonen av Øst-Ukraina var den utløsende faktoren. Også den norske sanksjonsloven er revidert. Nå kan sanksjoner dessuten rettes mot enkeltpersoner.

Men erfaringene fra Irakkrigen på begynnelsen av 2000-tallet viser at de omfattende sanksjonene som den gangen ble vedtatt av Vesten, førte til mye lidelse og dødsfall for vanlige folk, ikke minst fordi også medisinleveranser ble boikottet. Sanksjoner viste seg å ramme som en krig. Et resultat av dette er at det nå gjøres unntak for medisiner når sanksjoner vedtas.

Medisinsk utstyr er derimot i en gråsone; i utgangspunktet finnes det en åpning for at det kan selges. Samtidig, skriver Dahl Martinsen, er det en fare for at teknologiske komponenter i for eksempel en dialysemaskin kan plukkes ut og brukes militært. Russisk forsvarsindustri skal visstnok ha begynt å plukke halvledere de trenger, ut av blant annet kjøleskap og oppvaskmaskiner. Krig fører til både innovasjon og gjenbruk.

Men russisk presse har meldt om tomme hyller i apotekene. Hamstring, som vi også så tilløp til her hjemme under koronapandemien, er en årsak. En annen er at det internasjonale betalingssystemet er rigget slik at vestlige systemer, med handel i vestlig valuta og overføringsordninger, som SWIFT, fører til betalingsproblemer. Uansett har både krigen og kanskje også sanksjoner ført til en massiv hjerneflukt fra Russland.

De nåværende sanksjonene mot Russland virker.

Jeg tolker derfor forfatteren dit hen at de nåværende sanksjonene mot Russland virker. Dahl Martinsen refererer til Tormod Tingstad, tidligere direktør i det norske gjødselselskapet Yara, som i et intervju har sagt at norske selskaper tidligere jobbet bevisst for å finne smutthull. Det gjør de ikke nå.

Selv om store land som Kina, India, Sør-Afrika og Brasil ikke er med i sanksjonene mot Russland, har andre land, som tradisjonelt unngår å velge side, som Sør-Korea, Singapore og Taiwan, sluttet seg til straffetiltakene.

Men hva skjer om Kina følger Russland og invaderer omstridte øyer, eller Taiwan? Kina selv har forsert sine planer med å bli mer selvforsynt med det meste.

Forfatteren skriver også at EUs trusler om økonomiske sanksjoner mot antidemokratiske vedtak i land som Ungarn, Slovakia og Polen dessuten har hatt en viss effekt.

Andrew P. Kroglund
Andrew P. Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent. Dessuten generalsekretær i BKA (Besteforeldrenes klimaaksjon).

Du vil kanskje også like