«Alle de krigførende partene i Syria er forbrytere»

Vi møtte den syriske fredsaktivisten Maram Daoud under verdens største fredspolitiske festival.

Foto: Aslak Storaker
Aslak Storaker
Storaker er skribent for Ny Tid.

Maram Daoud ble født i Damaskus i 1989 og bodde i Syria frem til 2015, da han bosatte seg i Genève. Han har en mastergrad i Internasjonal og europeisk sikkerhet basert på studier av sanksjoner. Han er dessuten medlem av generalforsamlingen til «Den syriske demokratiske konferansen», som ble avholdt i Genève i april 2017. Ny Tid fikk et intervju med ham under Verdensungdomsfestivalen i Sotsji i oktober i år.

Begynnelsen. – Hvordan var Syria før krigen og oppstanden begynte?

Syria fungerte relativt bra økonomisk og sosialt sett, men det eksisterte ingen frihet til å danne politiske partier eller uttrykke egne politiske meninger. Oppstanden i Syria brøt ut for å kreve retten til å uttrykke seg fritt.

– Så hvorfor ble oppstanden militarisert og dominert av islamister?

Etter at det politiske livet hadde blitt undertrykt i Syria over flere tiår, var folk villige til å slutte seg til hva som helst bare for å gi uttrykk for motstand. På grunn av volden oppstanden ble møtt med fra det syriske regimet, og senere også på grunn av utenlandske staters innblanding i Syria, gikk det lett å bevæpne folk. Det begynte med at folk ville forsvare seg mot det syriske regimet, men det var også fremmede makter som gulfstatene som ønsket å lede det syriske samfunnet inn i en voldelig retning.

Aktørene. – Kan du fortelle oss om situasjonen i Syria i dag, og hvem som er de viktigste aktørene nå?

I 2017 er det som foregår i Syria ikke lenger en oppstand, men en stedfortrederkrig, og til en viss grad en borgerkrig. Hovedaktørene i Syria – altså de profesjonelle militære aktørene – er det syriske regimet, islamistiske grupper som IS og al-Nusra, og kurdiske PYD som kontrollerer Nord-Syria.

Realistisk sett er det ikke noen annen utvei enn forhandlinger.

– Hvorfor samarbeider «Den frie syriske hær» med islamistene?

Fordi islamistene er profesjonelle. De har kjempet i Irak og i Afghanistan, så de vet hvordan de skal utkjempe bykriger. For det andre har de et nettverk av sponsorer. De små militsene hadde behov for flere våpen. Derfor var det lett for gulfstatene og grupper som IS og al-Qaida å manipulere dem til å bli mer religiøse.

– Du har tidligere vært med i «Den nasjonale koordinasjonskomiteen for demokratisk endring» (NCC). Kan du fortelle oss om denne gruppen?

På den tiden jeg var med i NCC vurderte vi det sånn at demokratisk endring var mer rasjonelt enn å arbeide for at regimet skulle kollapse, fordi regimet var sammenvevd med alle funksjonene til staten. NCC spilte en positiv rolle, men lyktes ikke med å gjøre seg til hovedrepresentantene for oppstanden.

– Hva slags parti er det styrende Baathpartiet?

I teorien er det panarabisk og sosialistisk. I realiteten er det et ettpartistyre som undertrykker rettighetene til minoriteter som kurdere og assyrere. Og det er svært korrupt – det gir bare posisjoner til medlemmer av noen bestemte familier.

– Vil det løse situasjonen om Bashar al-Assad går av som president?

Selvfølgelig ikke. Før han går av må han være med i en overgangsperiode rettet mot å gjøre den syriske staten demokratisk. Deretter bør han gå av. Assadregimet har ingen fremtid i Syria.

– Store deler av Nord-Syria kontrolleres av «Syrias Demokratiske Styrker» og kurdiske PYD. Hvordan ser du på disse gruppene?

La oss begynne med å innrømme at de gir flere rettigheter til kvinner, at de er sekulære og at de bekjemper terrorisme. Dette er den positive delen av styret deres. Men den negative er at de er et ettpartistyre. De ønsker å kontrollere alt – på samme måte som Baathpartiet.

Krigsforbrytelser og sanksjoner. – Det har vært flere anklager mot den syriske regjeringen for krigsforbrytelser. Tror du disse anklagene er riktige?

La meg først si at det syriske regimet er de hovedansvarlige for det som foregår i Syria. Det er de som kontrollerer statsapparatet. Alle de væpnede gruppene i Syria – regimet inkludert – begår krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Etter seks år med krig er det vanskelig å legge skylden på én side. I mine øyne er de alle kriminelle.

– Hvordan er det å leve i områdene kontrollert av opposisjonen?

Livet der er svært vanskelig. Ikke først og fremst på grunn av opposisjonsgruppene selv om de har sin del av skylden, men fordi regimet beleirer områdene og hindrer humanitær hjelp i å komme inn.

Sanksjonene er ikke rettet mot det syriske regimet, men mot det syriske folket. Og folket lider.

– Norske myndigheter har anerkjent «Det Syriske Nasjonalrådet» som den legitime representanten for det syriske folket, innført økonomiske sanksjoner mot den syriske regjeringen og gir militær trening til sunnimuslimske opprørere i Jordan. Hvordan bedømmer du denne politikken?

La meg si følgende til dem: For det første finnes det ingen enkeltgruppe som representerer hele det syriske folket. Hadde det gjort det, ville det ikke vært noen krig. Det finnes ingen gruppe som er de eneste legitime representanter for det syriske folket.

For det andre er disse sanksjonene ikke rettet mot det syriske regimet, men mot det syriske folket. Folket lider på grunn av sanksjonene. Jeg bodde i Syria frem til 2015 og vet hva sanksjoner innebærer, hva det betyr når familien din ikke kan sende deg penger fra utlandet. Mesteparten av dagen har vi ikke elektrisitet i Syria fordi vi ikke har olje på grunn av sanksjonene. Og det er også sanksjoner på medisiner.

Når det gjelder å trene soldater til å slåss i Syria – hva vil det føre til? Krigen vil fortsette. Vi må støtte forhandlinger og politiske fredsprosesser – ikke støtte militser som slåss mot det syriske regimet. Når dere støtter en gruppe, svarer andre med å øke støtten til andre grupper. Sluttresultatet blir bare mer vold i Syria.

Forhandlinger er utveien. – Hva er håpet ditt for Syria, og hva ser du som en realistisk måte å få slutt på konflikten på?

Prinsipielt sett skulle jeg gjerne sett at det syriske folket løsrev seg fra de politiske lederne som manipulerer dem, uavhengig av parti. Realistisk sett er det ikke noen annen utvei enn forhandlinger. Vi har forhandlingene i Astana som til en viss grad har oppnådd våpenhvile. Men det må kombineres med den politiske prosessen i Genève, som er paralysert i dag. Vi må kombinere den politiske prosessen med våpenhvilen, så forhandlingene kan gå fremover og forhåpentligvis ende opp i en fredsavtale.

---
DEL