Krigerne inntar Kongos maktkorridorer

Da ett av verdens mest krigsherjede land fikk ny regjering i sommer, var det ikke bare snakk om en utskiftning av gamle kjente. Nå skal presidenten styre sammen med sine erkefiender.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fem år etter at Rwanda og Uganda sist gang prøvde å innta hovedstaden i den Demokratiske Republikken Kongo, klarte deres allierte å komme tilbake nå i sommer – denne gangen uten våpen i hånd.

Anledningen var ikke å stilles til ansvar for forbrytelsene de har begått i krigen. Tvert imot: det var for å sitte på toppen av det hierarkiet som nå skal styre over Afrikas tredje største land. President Joseph Kabila skal nå dele makten med fire visepresidenter, 35 ministere og 25 viseministere. I alt er 500 parlamentarikere og 120 senatorer i ferd med å innta plassene i Kongos tokammersystem. Bare tilretteleggingen for nærmere 700 politikere utgjør en kjempeutfordring i et land tappet for krefter etter fem års storkrig.

Men logistikken for å få styresettet på plass er småtteri i forhold til utfordringene regjeringen møter når det gjelder legitimitet. For mange kongolesere er den i utgangspunktet illegitim. President Kabila ble nemlig monarkisk utpekt etter at hans far ble drept i januar 2001.

At verken presidenten eller skarene av politikere er demokratisk valgte, er imidlertid ikke hovedproblemet, så sant løftet om et nytt valg i løpet av to år blir innfridd. For kongoleserne er dessverre blitt vant med ikke å velge sine ledere. Den eneste gangen de noensinne har gjort det var ved uavhengigheten i 1960. Da ble han de valgte, Patrice Lumumba, drept av Belgias og USAs agenter bare måneder etterpå.

Men sammenlignet med at velgerne ennå ikke har fått stemme, er det et langt større problem for regjeringens legitimitet at noen av de som nå har kommet til makten blir sett på som sendemenn for utenlandske interesser. To av visepresidentene representerer militære grupper som neppe ville ha klart å nå helt fram til regjeringstaburettene uten støtte fra Kongos lilleputtnaboer i øst, Rwanda og Uganda. Disse to landene var med på å skape de såkalte opprørsbevegelsene ved krigens utbrudd i 1998, og har siden smurt dem med våpen og militær trening. Samhandlingen mellom forsørgerstatene og deres militære stedfortredere har vært så tett at det er illusorisk å tro at tilbaketrekning av Rwandas og Ugandas egne soldater innebærer at de to landene har gitt opp sine ambisjoner i Kongo. De to militære gruppene de har støttet har fremdeles effektiv kontroll over nordlige og østlige deler av landet, og ser ikke ut til å ha sluttet å løpe andres ærend. Dokumentasjon tilsier at Rwanda har skaffet sine soldater de samme uniformene som geriljaen bruker, samt kongolesiske pass – slik at de nå er blitt del av den «lokale» bevegelsen. Uganda, på sin side, har trent opp et leiesoldatfirma av lokale grupper som lønnes fra Kampala. For begge land vil strategiene bidra til å sikre en fortsatt tilgang til Kongos fantastiske naturrikdommer.

Vi trenger ikke gå langt tilbake for å trekke historiske paralleller. Det er ikke mer enn seks år siden Kongos diktator gjennom 32 år – Mobutu – ble styrtet. Skiftet hadde ikke forløpt såpass smertefritt uten hjelp fra våpenbrødrene i øst (president Museveni av Uganda og den gang visepresident Kagame av Rwanda), som plukket og støttet sin mann til å lede det seirende felttoget. Utstyrt med en ny mulighet for innflytelse over Kongos styresett – slik de også er i dag – så Rwanda og Uganda den gang sitt snitt i å maksimere innflytelsen i et land som flyter over av ressurser. Innblandingen skapte motstand blant kongolesere, og medvirket til å utløse den krigen som varer ved den dag i dag.

Hva vil så skje nå som Rwanda og Uganda igjen har lykkes i å få sine menn ved roret? Vil visepresidentene Jean-Pierre Bemba fra Bevegelsen for frigjøring av Kongo (MLC), som Uganda støtter, og Azarias Ruberwa fra Samling for kongolesisk demokrati (RCD), som Rwanda støtter, klare å balansere i krysspresset av interesser – slik at regjeringen i det minste kan dra i samme retning?

Samtidig som den nye regjeringen ble innsatt i Kinshasa i midten av juli, ble det kongolesiske flagget heist i RCD-kontrollert område i øst. Symbolikken er sterk, da de to østlige Kivu-provinsene i fem år har vært okkupert av Rwanda. Det ser ut til at både Rwanda og Uganda nå ønsker, etter press fra det internasjonale samfunn, å vise at de støtter den nye regjeringen – og å få det til å virke som om de ikke lenger har innflytelse verken over den eller over områdene de tidligere okkuperte. Helt lett er det dog ikke å skape et inntrykk av fred og fordragelighet. I Nord-Kivu ble RCD-guvernøren som talte ved flaggheisingen pepet ut, og rwandere ble angrepet. Samtidig har det vært kamper mellom kongolesiske regjeringsstyrker og RCD-soldater, og lenger nord, i Ituri-distriktet, mellom ulike kongolesiske grupper som FN-styrker nå prøver å holde fra hverandre.

Selv om mange ser ut til å prøve å snakke seg til å tro at krigen er over, ved bruk at begreper som «post-konflikt» til det kjedsommelige, fortsetter altså kampene å prege millioner av kongoleseres liv. Her ligger regjeringens andre hinder på veien mot større legitimitet: flere regjeringsmedlemmer har nemlig ferskt blod på hendene. Ruberwa leder en bevegelse som har begått massive overgrep mot sivile i Øst-Kongo. For Bemba er situasjonen enda mer delikat. Ikke bare er han den uovertrufne lederen av en bevegelse som har tusenvis av lik i lasten. Han er til og med i ferd med å bli stilt ansvar for udådene overfor verdens fremste domstol – den nye internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag.

Om domstolen gjør alvor av sine planer om å stille Bemba for retten, noe sjefsaktor Luis Moreno-Ocampo har varslet er sannsynlig, blir både domstolen og Kongos regjering stilt overfor vanskelige dilemmaer. Domstolen kan bare ta opp en sak dersom landet saken angår selv ikke har evne eller vilje til å gjøre det. Med Bemba i regjeringen vil det åpenbart være liten politisk vilje for en rettergang i Kongo. Dermed har Haag formelt sett god nok grunn til å gripe inn. Men stiller ICC Bemba for retten, vil domstolen samtidig bidra til å undergrave legitimiteten til Kongos skjøre regjeringskoalisjon – ved å antyde for all verden at en krigsforbryter av verste sort er del av den, og faktisk heller bør anklages enn applauderes.

For det var applaus, og det til de grader, Bemba fikk da han entret scenen i Kinshasas regjeringshall. President Kabilas stramme mine under forestillingen tyder på at han er klar over at Bemba, i manges øyne, vinner med sin karisma og sin millionformue det han taper på sine forbrytelser. Selv om presidenten av den grunn kan tenkes å se lyst på muligheten for å sende Bemba til Haag, vil han også ha grunn til å la ham bli værende i Kongo. For om det blir snakk om krigsforbrytelser, kan debatten lett snus mot samtlige regjeringsparter: hvem av dem er det som ikke har noe å stå til rette for etter en krig der minst tre millioner mennesker har blitt drept? Om Bemba skal stilles til ansvar, hvorfor da ikke Ruberwa – og deres mektige våpenlangere fra øst? Og hva med Kabila selv og hans zimbabwiske allierte, som ser ut til å ha vært vel vitende om massakre deres styrker har begått?

Om regjeringen skal oppnå legitimitet er det, for krigstrøtte kongolesere, langt viktigere at den får en ende på kampene enn at den går inn på områder som kan utløse nye. «Afrika ligner en pistol», sa Frantz Fanon en gang, «og utløseren ligger i Kongo». Landets ferske regjering har sjansen til å vise at han tok feil.

---
DEL

Legg igjen et svar