Krigens uskyldige ofre

Israel bruker nye og mer skadelige våpen mot Gaza og Libanon. Det må barna lide for. Minst to av fem drepte i Libanon er barn. Israel bruker presisjonsvåpenet Hellfire med norske høyeksplosiver. Likevel er det store sivile tap i krigen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[våpen] Ved Shifa-sykehuset i Gaza by ligger en elleve år gammel gutt i respirator med kroppen full av splinter. Familien har ennå ikke tatt beslutningen om han skal kobles fra maskinene som holder liv i den lille kroppen. Gutten er fra Beit Lahiya, en landsby nord for Gaza, omgitt av små grønnsakshager og jordbæråkre som skråner ned mot Middelhavet.

Fra Beit Lahiyas har det blitt skutt hjemmelagde Qassam-raketter mot den nærliggende israelske byen Askhelon. Det har israelerne hevnet. Nabolaget til gutten ble mål for et israelsk angrep i begynnelsen av juli. Nå er han kritisk såret. Huset gutten var i ble angrepet med Apache-helikopter, og sannsynligvis truffet av en presisjonsstyrt rakett av typen Hellfire. Rakettene har høyeksplosivt drivstoff fra Dynos fabrikker på Hurum.

Splinter fra eksplosjonen slo inn i hodet, bein og armer på gutten. På det tidspunktet bildet (under) er tatt, mangler gutten sirkulasjon i hjernen.

Den norske legen Mads Gilbert har aldri sett slike skader som de som nå påføres befolkningen i Gaza.

– Det vi ser er en kombinasjon av ekstremt høy energi og kraftig varmeutvikling. Det er veldig mange brannskader. Vi finner også brannsår på indre organer, noe som tyder på svært høy varmeutvikling. Ambulansepersonell forteller også at de er blitt dårlige og har fått pustevansker i kontakt med pasienter på stedet, noe som kan være toksisk påvirkning, sier Gilbert, som kom til Vest-Beirut med kriseteam fra Palestinakomiteen første gang i juli 1981.

Det nye skadebildet blir bekreftet av overlege Sobhi Skaik på Shifa-sykehuset.

– Barna har alle skader du kan forestille deg. Det er forbrenninger i ansiktet, mageregionen og noen ganger er hele kroppen stygt forbrent. De lukter fosfor, sier Skaik.

Han ser også en rekke splintskader der de finner metallbiter og rester av elektronikk inne i kroppene.

– Skadene er verre enn de vi har sett tid-ligere.

Mads Gilbert er professor i akuttmedisin og har skrevet en lærebok om krigs- og mineskadebehandling. Han ser mange likheter mellom det som skjer nå, og det som skjedde da Israel invaderte det lille nabolandet i 1982. Gilbert tror at Israel bruker Gaza og Libanon som et slags prøvefelt for nye våpen.

– Våpenbruken i 1982 var den samme som nå, brutale angrep på sivile bosettinger og boligområder med blant annet klasebomber. I ettertid vet vi at de prøvde ut nye våpen. Vi tror det er nye våpen som blir brukt også nå.

Israel har nå innrømmet bruk av de svært omstridte klasebombene, etter at menneskerettighetsgruppen Human Rights Watch denne uka anklaget Israel for å bruke slike våpen mot sivile mål i Sør-Libanon.

Palestinakomiteen sender nå nye helseteam til Gaza, og håper også å komme seg inn i Libanon. Det viktigste for Gilbert er at Israel slutter å bruke våpen som helt åpenbart er ment brukt mot militære mål.

– Når man står med disse pasientene mellom hendene skjønner man effektene av våpnene. Det er grov politisk dobbeltmoral at det ikke gripes inn mot en stat som Israel, som driver med denne typen statsterrorisme. Man skal merke seg at FN nå sier det kan være grunnlag for å etterforske Israel for brudd på menneskerettighetene og Genevekonvensjonen, sier Gilbert.

45 prosent barn

For det finnes regler for krigføring. I Genevekonvensjonen heter det at alle parter i en konflikt må skille mellom sivilbefolkning og militære, mellom sivil eiendom og infrastruktur og militære installasjoner. Og de mest sårbare delene av en sivilbefolkning er barna.

– Enhver krig er en krig mot barnet. I denne alvorlige konflikten ser vi at angrepene særlig går hardt utover barna, sier assisterende utenlandssjef Eva Torill Jacobsen i Redd Barna.

FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland har de siste ukene vært en av flere høyere embetsmenn som har uttalt sterk bekymring for de sivile tapene i både Gaza og Libanon. Søndag 23. juli vandret han sjokkert rundt i ruinene i Beirut etter Israels massive flyangrep. Og spesielt uttrykte han bekymring for det høye antallet barn som finnes på listene over drepte og skadde.

Ifølge FN har så mange som hvert tredje offer for Israels krigføring vært barn. Rapporter fra Røde Kors og Røde Halvmåne kan tyde på at rundt en tredjedel av ofrene i Libanon er barn. Redd Barna på sin side opererer nå med tall på at så mange som 45 prosent av de 400 drepte i Libanon er barn. Av de 500.000 menneskene på flukt fra det sørlige Libanon, er 40 prosent av flyktningene under 18 år.

Brutale tall

– Dette er veldig høye tall. Det som skjer er helt uakseptabelt. Sivile skal beskyttes i krig. Det viktigste nå er at det sikres en våpenhvile slik at den humanitære hjelpen når fram og de som er skadet kan få hjelp, sier Jacobsen i Redd barna.

Tall hentet inn fra FNs koordineringskontor i de palestinske områdene (OCHA) bekrefter at det er mange barn også blant de palestinske ofrene. Offensiven mot Gaza, Operasjon Sommerregn, startet to uker før de første bombene falt i Libanon.

Ifølge overlege Sobhi Skaik på Shifa-sykehuset, som tar imot de hardest skadde, var 34 av de 85 drepte barn under 13 år.

– Barn er alltid utsatt, fordi de ikke forstår hva som skjer før det skjer, sier oberstløytnant Terje Torsteinson ved Forsvarets stabsskole.

– Våpen er ikke forenlig med barn, og de burde ikke vært brukt i nærheten av barn. Men når en part i en konflikt velger å operere fra steder hvor det er barn, blir den utilsiktede skaden større.

Utilsiktet skade, eller «collateral damage», som det heter på engelsk, er den militære betegnelsen på tapene utover det som skal angripes, altså militære mål. I krig er det et moralsk spørsmål hvor mye utilsiktet skade man kan tåle.

Torsteinson understreker at dette ikke bare er et problem for israelerne i Gaza og Libanon.

– Dette er et problem med all moderne krigføring. Den utkjempes ikke lenger på slagmarken mellom militære. Nå ser vi kriger hvor den ene parten blander seg med sivilbefolkningen, og det medfører store – og etter de flestes mening – altfor store sivile tap, sier han.

– Dette er svært brutale tall, sier Mads Gilbert.

Nordmannen peker på at barn på Gaza og Libanon er spesielt sårbare under rakettangrep.

– Angrepene på Gaza skjer i veldig tett befolkede områder. Ungene har ikke noe annet sted å være. Når noe smeller, kommer de løpende for å se hva som skjer. Så skytes det igjen. I landsbyene Beit Lahiya og Beit Hanoun nord på Gazastripa, som Israel har angrepet mye, finnes det ikke noe varslingssystem eller noe sted å gjemme seg. Dette er en fullstendig blottstilt sivilbefolkning. Og de mest sårbare er barn og gamle på grunn av uutviklet eller redusert sanseapparat.

Legen viser til at barn har mindre erfaring med hva de hører eller ser enn voksne, og de kan ikke tolke signaler som gjør at de søker ly når det kommer granater.

– Tapstallene er bevis på hvor dødelig treff-sikre Israel er i sin krig mot sivilbefolkningen. Befolkningen i Gaza har verken luftvernsirener eller bomberom, angrep kommer fullstendig uvarslet, sier Gilbert.

Han reagerer på evakueringen som har ført vestlige borgere over til sikre områder.

– Det som er opprørende er denne, man kan vel kalle det en nesten rasistiske evakueringen av de hvite. Det er ingen som har tatt til orde for tilsvarende evakuering av libanesiske barn, for ikke å snakke om skadde fra Gaza. Dette er ekstremt ubehagelig. Det settes inn enorme ressurser for å evakuere vestlige borgere, mens barna ikke blir ofret en tanke. Den massive evakueringen viser jo at ressursene finnes, mener Gilbert.

Redd Barna er bekymret for de psykiske skadevirkningene angrepene har på barn.

– De får problemer med å sove, de har mareritt, de blir sengevætere, de tør ikke gå ut, de klamrer seg til sine foreldre. Barna lever i en slags konstant forsvarsposisjon. Og det som gjør det ekstra ille er at dette er tredje generasjon barn som vokser opp i krig. Dette gjør noe med en befolkning, mener assisterende utenlandssjef Jacobsen, som frykter at flere barn etter hvert også kan dø av sekundære årsaker.

– Det vi vet er at når den humanitære hjelpen med mat og medisiner ikke kommer fram, rent vann forsvinner, de hygieniske forholdene blir dårlige og man mangler strøm til å holde maten kald, da øker omfanget av sykdommer. Allerede nå ser vi en økning av blodig diaré hos barn, sier Jacobsen.

Oberstløytnant Torsteinson ved Forsvarets stabsskole understreker at det er alle parters ansvar å ikke sette sivilbefolkning i fare. Også i Nord-Israel har barn blitt drept av det vilkårlige regnet av Katyusha-raketter.

– Når Hizbollah plasserer ut Katyusha-raketter ved et bolighus, gjør de området til et militært mål. Ikke et bra mål, men et legitimt mål. Så er det et spørsmål om hvor kyniske israelerne er, om de velger å være tilbakeholdne eller om de tar det ut, sier han.

Det finnes flere regler for konflikt. Ifølge folkeretten har land som blir angrepet rett til å forsvare seg. Det er denne retten Israel viser til. Israel mener også at målene de angriper er legitime, og at de gjør det de kan for å begrense tapene av sivile.

I en erklæring som nylig ble sendt ut av den israelske hæren (IDF) heter det: «For deres egen sikkerhet bør de sivile holde seg unna kampsonen.» Men hvor er kampsonen? Torsteinson mener det ikke er så lett å identifisere en militær motpart til Israel. Våpnene som blir brukt mot landet har tvilsom militær effekt.

– Katyusha har liten militær effekt og er veldig upresise. Hjemmelagde Qassams har ingen militær effekt. Det er som å gå rundt med bind for øynene og skyte gevær, sier oberstløytnanten.

Men han understreker at bruk av slike upresise raketter åpenbart ikke er rettet mot legitime militære mål, og dermed også er et brudd på folkeretten.

Men når Israel sier at de ønsker å redusere sivile tap, og likevel så mange blir truffet, er det da sånn at israelerne bommer på sine mål?

– Når det brukes helt ordinære frifallsbomber, er det en stor mulighet for å treffe feil. Men israelerne er ikke i nærheten av å bruke like upresise våpen som motparten. Israel har større presisjon. De treffer 90 prosent av det de sikter på. Trusselen mot deres egne fly er nærmest ikke-eksisterende. Været er fint og de kan fly om dagen. I Sør-Beirut er sannsynligheten for å bomme på målet større; der er det mange høye hus. Men i Gaza, hvor mange av husene er på et par etasjer, er det svært sannsynlig at de treffer det de sikter på. Israel har også bedre etterretningsinformasjon om Gaza, mener Torsteinsom.

Norsk drivstoff

Han kommer også inn på et spesielt våpen som er mye i bruk i Gaza. Det er Hellfire-rakettene, som får drivstoffet sitt produsert av Dyno på Hurum her i Norge.

– I Gaza foregår mye mer presisjonsbombing. Presisjonsvåpen som Hellfire er ideelt for bruk i Gaza. Det høres brutalt ut, men sånn er det,

sier Torsteinson.

Men tross israelernes overlegenhet i lufta, tviler Torsteinson på om operasjonen som nå er i gang mot Gaza og Libanon er hensiktsmessig for å trygge Israel fra Qassam- eller Katyu-

sha-raketter.

– Du kan slå Hizbollah militært. Men så lenge ideologien lever, vil en israelsk seier bare bety at Hizbollah blir et enda større problem om ti år. Dette er en nullsumskonflikt. Det vi har sett er at ekstreme bevegelser har vokst fram som konsekvenser av militær makt. Du må gjøre Libanon om til en parkeringsplass, skal du få slutt på dette, sier oberstløytnanten ved Forsvarets stabsskole.

For den lille gutten på Shifa-sykehuset ble det en slutt på lidelsene. 10. juli – dagen etter at bildet ble tatt av ham – ble respiratoren på Shifa-sykehuset i Gaza koblet fra. Han ble dermed blant de første ofrene for israelernes Operasjon Sommerregn.

To dager senere kom også uværet til Libanon. Der er flere FN-observatører og hundrevis av barn allerede drept.

Av: Maren Sæbø

post@nytid.no

---
DEL

Legg igjen et svar