Krigens ofre

En norsk journalist er drept. Vi er ikke i fredstid.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[18. januar 2008] Nyheten nådde oss mandag ettermiddag: Dagbladets Carsten Thomassen var død i etterkant av et angrep på Serena Hotel i Kabul. Den erfarne utenriksjournalisten ble offer for terror inne i lobbyen på det som skulle være Afghanistans sikreste hotell. Thomassen var del av et stort norsk følge journalister og diplomater, som fulgte utenriksminister Jonas Gahr Støre på hans besøk i landet. Det var en reise vi alle ville betraktet som «trygg», og Thomassen var i tillegg en både forsiktig og erfaren deltaker. Drapet virket både meningsløst og urettferdig.

Vi har denne uka hørt mye om Carsten Thomassens gode sider. Han var en fremragende journalist, en god lytter og presis formidler, med en skarp penn og sterkt personlig engasjement. Samtidig var han en elsket far og samboer, et stillfarende og behagelig menneske og en god kollega. For alle i norsk presse virker krigen nærmere nå. Miljøet er lite, og Thomassen var godt kjent. Fordi gode journalister er forkjempere for det frie ord, oppleves drap på journalister som angrep på ytringsfriheten selv. Våre tanker går til familien og til kollegene i Dagbladet.

Statsminister Jens Stoltenberg kaller angrepet «en bekreftelse på at vi lever i en verden der terror brukes mer, og der ingen kan være hundre prosent trygge.» Stoltenberg kaller også dette for «det mest alvorlige angrepet på en norsk offisiell delegasjon i fredstid». Da er det på tide å minne om at angrepet skjedde fordi Norge, sett fra terroristenes side, nettopp ikke er i fredstid. Norge er i krig. Det er sterk tvil knyttet til hvorvidt terrorangrepet var rettet mot den norske delegasjonen spesielt, og det er ingenting som tyder på at Carsten Thomasssen eller andre journalister skulle være et særlig mål. Men i et land der kaos i tiår har vært sterkere enn statsmakt, der den ene okkupanten har avløst den andre, og der det er vanskelig å skille venn fra fiende, er det også stadig mindre forskjell på venn og fiende, sivil og soldat. Terror rammer alltid uskyldige, men den rammer også Nato og Norge som militær aktør i Afghanistan.

Vi er verken mer eller mindre positiv til de norske styrkenes innsats etter Thomassens drap. Men i hans ånd vil vi fortsette den kritiske debatten rundt Forsvarets oppdrag i internasjonale operasjoner. Bare slik kan vi forsøke å gjøre senator Hiram Johnsons ord til skamme: «Krigens første offer er sannheten». ■

---
DEL