Krigens tapte ære

Det er ikke overraskende at Taliban vinner fram i Afghanistan. De nye lekkasjene bekrefter manglende respekt for afghanske liv, noe også norske myndigheter har vist.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Publisering. De største sjokkbølgene er nå i ferd med å legge seg etter at nettstedet Wikileaks den 25. juli publiserte over 92.000 dokumenter fra Afghanistan-krigen i perioden 2004 og fram til 2010.

Så var det da også en informasjonstsunami som Wikileaks lanserte. På dyktig mediestrategisk vis har den Australia-fødte talspersonen Julian Assange klart å få krigens grusomheter fram for befolkningen i Natolandene. Vel å merke ved god hjelp fra et unikt redaksjonelt samarbeid mellom The Guardian, The New York Times og Der Spiegel.

Slik har vi fått mer fokus på de siviles lidelser og tap – noe som blir ytterligere utdypet med den Al-Jazeera-rapporten som Ny Tid trykker denne uka (side 28-30).

Etter ni års krig i Afghanistan er det et skrikende behov for å få fram mer enn Natosoldatenes perspektiver, et verdenssyn som de krigførende lands regjeringer lar bli nærmest enerådende når de letter på krigens slør. Når også Aftenpostens politiske kommentator nå ser på lekkasjene som et vendepunkt i de rike lands forhold til Afghanistan-krigen, er det tegn på at man nå er mer åpen for å ta inn over seg krigens realiteter.

En ting er at krigen ikke synes å gjøre deltagende land som Norge tryggere. Snarere øker nok faren for angrep ved krigsdeltagelsen – slik blant annet Fredsforskningsinstituttets direktør Kristian Berg Harpviken påpeker. Akkurat den risikoøkningen kunne et enstemmig Storting nok argumentere for, dersom man samtidig hadde et klart mål og en klar metode for å sikre en bærekraftig framtidig for folk flest i Afghanistan.

Verre er det da når man etter et tiår ser at denne sivile satsingen kommer i andre rekke: Det synes viktigere å sikre voksne Nato-soldater enn å gi afghanske barn enn trygg nåtid og framtid.

Teller ikke døde

Det grunnleggende problemet synes å være at de invaderende landene ikke har vurdert et afghansk menneskeliv som like mye verdt som et såkalt vestlig menneskeliv. Og her er det ikke bare USA som har syndet. Da Ny Tid i juni i fjor etterspurte informasjon fra Forsvarsdepartementet om hvor mange sivile og stridende afghanere Norge har drept siden invasjonen i 2001, ble spørsmålet barebryskt avvist.

De informasjonsansvarlige innrømmet at de nok kunne legge sammen tallene for drepte afghanere, men det var et for tidkrevende arbeid for departementet. Derfor mangler norske politikere og folk flest helt grunnleggende informasjon om hva slags krig man er med på.

Den 26. juni 2009 sto så regionalpolitiker Ghormach Tawakul (60) fram med navn og bilde på sønnen og det barnebarnet på sju år som han mistet under et angrep høsten før. Afghanistans regjering har gitt ham erstatning for tapet. Og visepolitisjefen i Meymaneh sa til Ny Tid at Norge var involvert i å peke ut Tawakuls hus for bombing.

Men istedenfor å møte forklaringene fra afghanerne med bekymring og interesse, startet Forsvarsdepartementet i Oslo en kampanje mot beretningene. De arbeidet aktivt for ikke å få andre aviser til å skrive om saken.

En seniorrådgiver innrømmet at de i over et halvt år hadde visst om drapsanklagene mot Norge, men påsto så feilaktig at Tawakul hadde endret forklaring: «Det gikk også da [i desember 2008] rykter om at to av Tawakuls slektninger hadde blitt drept, angivelig av norske styrker. At dette tallet nå – syv måneder etter – er oppjustert til tre, sier noe om påstandens troverdighet.»

«Bare en afghaner»

Man skulle tro at departementet var ivrig til å finne ut hva som hadde skjedd, men Norges regjering nektet å ha en uavhengig granskning for å finne ut hvem som drepte Tawakuls barnebarn Zalmal Jan (7). Statssekretær Espen Barth-Eide (Ap) uttalte:

«Her sitter vi på omfattende dokumentasjon som viser at norske soldater ikke har bombet noe hus, og da må det sannsynliggjøres av noe annet enn at en afghaner står fram og forteller at norske styrker har drept hans familiemedlemmer…»

Disse uttalelsene fra Barth-Eide illustrerer selve problemet med Afghanistan-krigen slik den har utviklet seg det siste tiåret: Det er denne manglende interessen for skjebnen til afghanske barn som gjør at også Norge nå ser ut til å sitt fast i en hengemyr. Det er den manglende respekten for afghanere flest, der man ikke engang gidder telle eller gjøre rede for de drepte, som gjør at Taliban lettere vinner fram.

Det er når man blir mer opptatt av egen ære enn av andres liv, at det er fare på ferde for oss alle. ■

---
DEL