Denne uken avsluttes utstillingen Krigens skygge på Kunstnernes Hus og dermed også kunstner Thomas Kvams digitale overvåkning av bildet som utgjør grunnlaget for hans verk i utstillingen. Vi har snakket med ham.
Av Nina Toft
I paneldebatten under seminaret introduserte Thomas Kvam med å snakke om forestillingen som i dag propaganderes om en humanitær krig. Vi vil ha et innholdsrikt liv uten risiko, som samtidig filosof og kulturkritikker Slavoij Zizek sier drikker vi kaffe uten koffein og øl uten alkohol. I dagens fortelling om krigene, som Norge også deltar i, regjerer det en slags forestilling om en krig fri for krigens konsekvenser. En forestilling om at vi ved hjelp av presisjonsvåpen og avansert teknologi, riktig trente tropper og internasjonale konvensjoner kan føre krig uten krigens bestialiteter, ondskap og de-humanisering.
Kvams verk
De fem utvalgte består av fem veldige forstørrede utsnitt av soldaters ansikter, hvert portrett har en datamaskin påmontert som har surret og gått med ansikt gjenkjennelses-programvare som har lett gjennom internetts uransakelige billedstrømmer med hensikt å identifisere disse individene. Utsnittene er fra et fotografi Kvam har lastet ned fra nettstedet
nowthatsfuckedup.com. Et nettsted som er akkurat så fuckedup som går an. En amerikansk pornodistributør startet i 2004 opp et nettsted som tilbød online pornografi i bytte mot bilder fra soldatenes daglige liv i krig. Forutsetningen for byttehandelen var i beste fall etisk uansvarlig, men bildematerialet utartet seg raskt til en slags konkurranse i bestialitet, hvor soldatene overgikk hverandre i å vise krigens grusomheter i bilder og kommentartråder.
«Et sentralt poeng med dette prosjektet er å stille spørsmål ved dagens overvåkningsregime” sier Kvam ”teknologiene som benyttes av makthavernes overvåkning av borgeren kan også vendes om å bli borgerens verktøy . Prosjektet har slik sett to akser, den ene er jakten på fem krigsforbrytere, det andre er å gi et praktisk eksemplet på en reversering av overvåkingssamfunnet,. Jeg tror ikke kampen om internets opprinnelige humanistiske idealer verken er tapt eller på noen som helst måte over.
Trofeebildet viser oss fem amerikanske soldater som lar seg portrettere foran et forkullet lik. Soldatene ter seg som en guttegjeng på tur. Smilende, vinkende, poserende, med tommelen opp. Alle vi som ikke har vært i krig opplever dette som en moralsk forkastelig handling.
«Fotografiet av de fem soldatene vekker et nær sagt instinktivt ubehag,» medgir Kvam. «De ser ut til å posere som om de har vært på fisketur og fangsten – er likrestene av fienden. Selv om slike trofeebilder har eksistert så å si fra fotografiets barndom til vår tid også i krig – er det noe med Jack Ass-generasjonens iscenesettelser og medieteft, som signaliserer et annet leie. Byttehandelen mellom pornobilder og soldatenes ubeskrivelige grusomme fotografier fra krigen i Irak og Afghanistan – forteller oss om en grunnleggende respektløshet for mennesket – men også, slik jeg tenkte det, et portrett av vår samtid.»
I boka Kreig dem Kriege fra 1924 utgav fredsaktivisten Ernst Friedrich en samling fotografier fra frontsoldater i Europas skyttergraver under første verdenskrig, og gav oss slik en motsetning til den offentlige fortellingen om krigen som ble fortalt av staten og offiserene – en menigmanns synsvinkel. Boka ble umiddelbart sensurert. I møtet med denne boka fant Kvam sin innfallsvinkel til å bruke det sensurerte materialet han hadde sittet med siden 2006.
I dagens media landskap har borgerjournalistikk blitt en integrert del av nyhetsbildet og krigerne selv er også fotografer og formidler sine opplevelser via publisering i sosiale medier og nyhetskanaler. Det finnes i dag en rekke parallelle alternative fortellinger til det offentlige konstruerte narrativet om dagens kriger, utfordringen er å identifisere den i den i den ustoppelige billedstrømmen. Kvam sitt prosjekt representer et av disse. Å fordøye slike bilder er veldig hard kost og et selvfølgelig spørsmål som dukker opp i møtet med dem er: hvor kommer ondskapen fra? Er de-humaniseringen av fienden en nødvendig overlevelsesteknikk for å gå igjennom en krig? For en som aldri har vært i nærheten av krig er dette umulig å forestille seg.
I boka Å betrakte andres lidelse fra 2004 snakker Susan Sontag om hvordan vi aksepterer grusomme bilder av ”den andres” lidelse, mens f.eks. den amerikanske TV kringkastingen av bilder fra 11. Sept angrepet var sterkt sensurert i sin manglende grafiske fremstilling av de døde ofrene? Kan krigerens perspektiver bevege oss bort denne distanserte betraktningen av andres lidelse som hun beskriver, i retning av en annen form for identifikasjon med aktørene i krig og dermed øke vår bevissthet rundt konsekvenser av og realiteter i krig ?
Toft er billedkunstner og medredaktør i Debris Fanzine.com
