Krigens banale tomhet 

Det er krigens mellomrom – alt det som befinner seg utenfor det sensasjonelle – Christoph Bangert viser oss i sitt nye prosjekt.

Avatar
Email: info@ninatoft.no
Publisert: 18.08.2016

Christoph Bangert:
Hello Camel
Kehrer forlag, 2016

I kjølvannet av Nürnberg-rettssakene og folkemordtiltaler etter andre verdenskrig, utførte psykologiprofessor Stanley Milgram ved Yale Universitetet et eksperiment som fokuserte på konflikten mellom lovlydighet overfor autoriteter og personlig samvittighet. Eksperimentet viste at 60 prosent av oss er villige til å sende 450 volt med strøm gjennom et medmenneske hvis vi blir fortalt at vi skal gjøre det av en autoritet – i dette tilfellet professoren selv. Året før (1959) fulgte den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendt rettsprosessen mot den nazistiske toppbyråkraten Adolf Eichmann. Hennes konklusjon var at han ikke var et ondt menneske, men en veldig lovlydig mann i et ondt system. Hun kalkulerte seg dermed frem til hvordan Milgram eksperiment ville gå, og konkluderte med at ondskapen noen ganger er radikal, men som oftest er den bare banal. I en artikkelserie i The New Yorker definerte hun begrepet ondskapens banalitet: Når ondskapen settes i rutine og grusomme handlinger godtas uten at det tenkes over det, kommer ondskapens banalitet til syne. Så hvor begynner og slutter vårt ansvar som enkeltmennesker i et samfunn? Eller i krig?

Press image for the book hello camel by Christoph Bangert, Kehrer, Heidelberg (June 2016); ISBN: 978-3-86828-683-0; http://camel.christophbangert.com/Empati eller forsvarsmur? I Bangerts forrige fotobok War Porn, som ble nominert til The Aperture Foundation Photo Book Award på Paris Photo i 2014, var fokuset på krigens bestialitet. I den lille boken med bilder så eksplisitte at halvparten av sidene var perforert sammen sånn at betrakteren selv må åpne dem, viste han oss alle bildene han selv hadde sensurert bort på alle sine krigsoppdrag – de bildene som aldri havnet i avisen. Han mener at vi trenger å se disse bildene for å forstå krigens bestialitet. Når noen måtte oppleve det, må vi i hvert fall orke å se det på et bilde, sier Bangert. Men hva gjør det egentlig med oss å se bilder som peker på de mest forferdelige menneskelige tragediene? Øker de vår evne til medfølelse overfor de som opplever disse tingene, eller setter vi opp skjoldet og bygger en emosjonell forsvarsmur i møtet med andre menneskers tragiske skjebne?


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
[wpdevart_facebook_comment curent_url="https://www.nytid.no/krigens-banale-tomhet/" order_type="social" title_text="Kommentarer" title_text_color="#000000" title_text_font_size="22" title_text_font_famely="monospace" title_text_position="left" width="100%" bg_color="#d4d4d4" animation_effect="random" count_of_comments="3" ]

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.