Krigens banale tomhet 

Det er krigens mellomrom – alt det som befinner seg utenfor det sensasjonelle – Christoph Bangert viser oss i sitt nye prosjekt.

Nina Toft
Fast kritiker (foto).

Christoph Bangert:
Hello Camel
Kehrer forlag, 2016

I kjølvannet av Nürnberg-rettssakene og folkemordtiltaler etter andre verdenskrig, utførte psykologiprofessor Stanley Milgram ved Yale Universitetet et eksperiment som fokuserte på konflikten mellom lovlydighet overfor autoriteter og personlig samvittighet. Eksperimentet viste at 60 prosent av oss er villige til å sende 450 volt med strøm gjennom et medmenneske hvis vi blir fortalt at vi skal gjøre det av en autoritet – i dette tilfellet professoren selv. Året før (1959) fulgte den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendt rettsprosessen mot den nazistiske toppbyråkraten Adolf Eichmann. Hennes konklusjon var at han ikke var et ondt menneske, men en veldig lovlydig mann i et ondt system. Hun kalkulerte seg dermed frem til hvordan Milgram eksperiment ville gå, og konkluderte med at ondskapen noen ganger er radikal, men som oftest er den bare banal. I en artikkelserie i The New Yorker definerte hun begrepet ondskapens banalitet: Når ondskapen settes i rutine og grusomme handlinger godtas uten at det tenkes over det, kommer ondskapens banalitet til syne. Så hvor begynner og slutter vårt ansvar som enkeltmennesker i et samfunn? Eller i krig?

Press image for the book hello camel by Christoph Bangert, Kehrer, Heidelberg (June 2016); ISBN: 978-3-86828-683-0; http://camel.christophbangert.com/Empati eller forsvarsmur? I Bangerts forrige fotobok War Porn, som ble nominert til The Aperture Foundation Photo Book Award på Paris Photo i 2014, var fokuset på krigens bestialitet. I den lille boken med bilder så eksplisitte at halvparten av sidene var perforert sammen sånn at betrakteren selv må åpne dem, viste han oss alle bildene han selv hadde sensurert bort på alle sine krigsoppdrag – de bildene som aldri havnet i avisen. Han mener at vi trenger å se disse bildene for å forstå krigens bestialitet. Når noen måtte oppleve det, må vi i hvert fall orke å se det på et bilde, sier Bangert. Men hva gjør det egentlig med oss å se bilder som peker på de mest forferdelige menneskelige tragediene? Øker de vår evne til medfølelse overfor de som opplever disse tingene, eller setter vi opp skjoldet og bygger en emosjonell forsvarsmur i møtet med andre menneskers tragiske skjebne?

Hverdag i krig. I sin nye bok Hello Camel viser Bangert oss snarere krigens absurditet; det meningsløse og det banale, noen ganger komiske og latterlige. Det er på en måte mellomrommene i krigen, alt det som befinner seg utenfor det sensasjonelle og selve handlingen. Det er krigens hverdagsliv, situasjoner som ikke har noen nyhetsverdi. Men disse bildene minner oss på at det er vanlige mennesker – som oss – som deltar i kriger. For alle som ikke selv har opplevd krig, er ideen vi har om krigen gjerne basert på bildene vi har sett i pressen, som ofte er preget av action, heltedåder og død, drap, tortur, ondskap, smerte og desperasjon. Men hva med den meningsløse, depressive, absurde, kjedelige, blasse, tunge krigen?

Hello Camel er rendyrket visuell, og bildene i boken er trykket i store formater helt ut i kantene, slik at bildene taler for seg selv: parabolantenner stablet opp med paller og jordsekker, for at de tyske soldatene skal motta tv-signaler hjemmefra. Ved kanten av det provisoriske svømmebassenget i Camp Nathan i hjertet av Kandahar sitter en kvinne i bikini med føttene i vannet og leser en bok med tittelen Salvation in Death. En enslig kamel titter på soldatene fra den andre siden av vollgraven. Bildene oser av ensomhet og tomhet, en avsondrethet og stillhet som hverken vitner om fellesskap eller heltemot.

Krigsfotografers motivasjon. Hvorfor reiser unge menn i krig til fremmede land? Dette er et spørsmål som har vært mye diskutert i den senere tid, og som har sammensatte og mangefasetterte svar. Vi snakker om radikalisering, men også om følelse av utenforskap i eget samfunn, og ønske om tilhørighet, fellesskap og mening i livet. Ifølge Bangert handler motivasjonene til unge fotografer som reiser til krigssoner om mye av det samme. Han sier: «I vår del av verden er vi redde for å leve et vanlig, meningsløst liv, og oppsøker eventyr og sterke meninger. Jeg ville dra ut og oppleve noe ekstraordinært. Etter hvert som jeg har bygget opp erfaringer og lært mer om tiden jeg lever i, har motivasjonen min endret seg – nå er jeg mer opptatt av hvilke historier jeg forteller, og hvordan det påvirker folk.»

Bildene oser av ensomhet og tomhet, en avsondrethet og stillhet som verken vitner om felleskap eller heltemot.

Press image for the book hello camel by Christoph Bangert, Kehrer, Heidelberg (June 2016); ISBN: 978-3-86828-683-0; http://camel.christophbangert.com/Fredsjournalistikk. Hvis vi skal evne å ta innover oss ondskapens banalitet, burde kanskje hverdagslivet i krig få mer plass? Men de fleste kriger i moderne tid følger krigsreportere og krigsfotografer. Vi sender våre fotografer til krigene langt borte for å rapportere tilbake om det bestialske og det heroiske, det smertefulle og det tragiske, om de store slagene og vinnerne og taperne. Journalistiske forskningsmiljøer har begynt å ta innover seg betydningen av det visuelle i konfliktrapportering, og hvordan konstruksjonen av narrativer i krig oppstår (her på hjemmebane med forskningsprosjektet «Narrativer om krig i journalistikk og det kulturelle felt» ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)). At vi nå også får bilder fra krig rapportert fra menneskene som opplever den, har gitt oss en rekke andre perspektiver – nærere og mer subjektive.

De siste årene har flere og flere begynt å snakke om fredsjournalistikk. HiOA tilbyr et masterstudium i fredsjournalistikk, i likhet med mange tilsvarende institusjoner internasjonalt. Fredsjournalistikk er et konsept opprinnelig definert av den norske samfunnsforskeren og grunnleggeren av Institutt for fredsforskning Johan Galtung, og brer nå om seg som en global reformbevegelse blant redaktører, reportere, akademikere og aktivister. Dette øker bevisstheten rundt hvordan man rapporterer fra krig, og hvordan pressen i stor grad er med på å underbygge konflikt. Hovedpunktet er at vold ikke skal rapporteres som en enkeltstående hendelse, men som skapt av strukturer, kulturer og prosesser i samfunnet. Her finnes et enormt potensial for pressen til å bidra med fredsforebyggende arbeid.

Ut fra bildet mediene gir oss, får vi i det store og hele inntrykk av vi globalt sett er inne i en konfliktfylt tid preget av krig og elendighet i en kontinuerlig økende spiral. Men statistikkene forteller oss det motsatte – antall væpnede konflikter og antall drepte i krig har gått gradvis ned siden den kalde krigen – og tyder på at verden egentlig blir fredeligere. Fredsreportere som ikke er på jakt etter det sensasjonelle, heroiske eller bestialske i krigen, kan kanskje sette fokus et annet sted? Få oss ned på et mer menneskelig plan hvor vi kan møte både sivilbefolkning og soldater som mennesker?

Vekk fra sensasjonen. For å kunne lage bilder som tar for seg de overordnede strukturene i krig, trenger vi reflekterte fotografer som er historikere, samfunnsvitere og religionsvitere. Det holder ikke lenger å kunne stille inn kameraet, ha spisse albuer og fange øyeblikket for å være en god visuell reporter. Mange fotografer har følt seg truet i dagens mediesituasjon, hvor alle kan sende inn bilder til avisene, og pressen i stor grad benytter siviles bilder i krigsrapportering. Bangert mener det er «authorship» som vil redde pressefotografen og den visuelle historiefortellingen om vår samtid.

Jeg håper vi har kommet til en tid hvor fotografene kan slutte å løpe etter sensasjonen – det er alltid noen som allerede er der allikevel. Vi trenger fredsfotografer som kan bruke kameraet til å reflektere over tiden vi lever i, konfliktene som utspiller seg og strukturene som skaper dem.

I spalten «Fokus på fotografi» presenterer billedkunstner Nina Toft en et nytt fotoprosjekt eller en ny fotobok hver måned.

---
DEL