Krigen mot Irak

Debatten i Norge, USA og internasjonalt om en eventuell krig mot Irak er langt på vei en skinndebatt. Det viser Ny Tids avdekning denne uken, av at USA og Storbritannia gjennom elleve år har ført en lavintensitetskrig mot Irak og Saddam Husseins regime. Realiteten er at 1991-krigen mot Irak aldri har tatt slutt, men at […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Debatten i Norge, USA og internasjonalt om en eventuell krig mot Irak er langt på vei en skinndebatt. Det viser Ny Tids avdekning denne uken, av at USA og Storbritannia gjennom elleve år har ført en lavintensitetskrig mot Irak og Saddam Husseins regime.

Realiteten er at 1991-krigen mot Irak aldri har tatt slutt, men at Norges allierte jevnt og trutt har fortsatt å bombe mål i Irak, med tildels store sivile tap. Det som diskuteres nå, er en kraftig opptrapping av en svært langvarig krig. En slik krig kommer nødvendigvis til å medføre en kraftig økning i antall sivile ofre.

Foran krigen mot Taliban-regimet i Afghanistan bedyret norske politikere at sivile liv skulle skånes. Så langt har antallet sivile ofre langt overgått antall drepte i World Trade Center 11. september i fjor. Når USA nå planlegger en opptrapping av krigen mot Irak, er norske politikere igjen opptatt av å verne sivile. Men opptrappingen kommer etter alt å dømme til å få norsk støtte likevel.

Den langvarige krigen mot Irak, som i stor grad handler om flyforbudssonene USA og Storbritannia har opprettet, har ikke noe grunnlag i vedtak i FNs sikkerhetsråd. Det er en folkerettsstridig krig. Opptrappingen som USA forsøker å samle støtte for, skjer i ly av kampen mot terrorisme, uten at det er påvist sammenhenger til internasjonale terrorbevegelser.

Vi er ikke i tvil om at irakerne ville være best tjent med at Saddam Husseins styre falt. Vi er heller ikke i tvil om at det despotiske regimet i Bagdad utgjør en betydelig trussel mot internasjonal og regional sikkerhet, særlig dersom de er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Mye tyder på at så er tilfelle.

Det rettferdiggjør likevel ikke at USA og Storbritannia tar seg til rette i Irak, gjennom en langvarig krig med store sivile tap – og attpåtil uten et mandat fra FN. Politikken som har vært ført overfor Irak siden krigen i 1991, har vært preget av å gi Saddam Hussein de beste unnskyldninger for ikke å rette seg etter FNs pålegg. Sanksjonene har rammet sivilbefolkningen hardt, men i liten grad regimet. Våpeninspektørene ble kastet ut, etter at det blant annet ble avslørt at USA hadde forsøkt å bruke dem som etterretningsagenter i landet. Det første som burde skje, er en endring av sanksjonspolitikken, en stans i bombingen av Irak, og en opprydning rundt inspektørene. Når FN og verdenssamfunnet har sitt på det tørre, og Saddam Hussein likevel ikke følger FNs pålegg, får man diskutere andre løsninger.

---
DEL

Legg igjen et svar