Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Krigen uten frontlinje

Hvem er egentlig jihadistene i den syriske krigen? 

«Ja, dette området er under vår kontroll,» sier en logistiker fra den islamistiske koalisjonen Ahrar al-Sham mens han peker på en kontrollpost på kartet som ligger foran ham. «Men for å være ærlig, ville jeg holdt meg unna hvis jeg var deg. Folk som har passert her, har forsvunnet.»

I Syria finnes det ingen klar frontlinje lenger, med regimet på den ene siden og opprørerne på den andre. Kartene til FN-meklerne er alle fargekodet: gult betyr Assad, rødt er for opprørerne, grønt for jihadister, blått for kurderne. Og videre: her kan du finne de kurdiske styrkene som kjemper sammen med opprørerne, mens der borte er de som er allierte med Assad. Opprørere støttet av USA, og opprørere støttet av Tyrkia. Kartet jeg ser på nå dreier seg ikke lenger om å definere geografiske områder; fargekoden deler opp terrenget gruppe for gruppe, kommandant for kommandant. Heller enn et kart, likner det en av disse papirlappene du finner i en butikk for skrivesaker, lapper som er beregnet på prøving av penner med ulike farger. Og det er flere kriminelle enn væpnede grupper.

Mangfoldige kamper. Etter Aleppos fall sist desember, flyttet krigere og aktivister som ikke overga seg, til Idlib, en by om lag 59 kilometer sørvestover. Idlib blir styrt av to militsgrupper: Ahrar al Sham og Tahrir al-Sham, som er det siste navnet på al-Nusra-fronten – som i sin tur blir beskrevet som syriske Al Qaida. «Vi venter alle at regimet fokuserer på Idlib nå. Og raserer byen fullstendig, slik de gjorde med Aleppo. Men det er ikke egentlig nødvendig,» vedgår logistikeren som tegnet kartskissen. «Mesteparten av tiden må jeg kikke bak meg etter andre opprørere, heller enn regimestyrkene,» sier han. «Vi kommer til å utslette Idlib på egen hånd.»

Siden starten på Russlands intervensjon som støtte til Assad i september 2015, har jihadistene gått i oppløsning, splittet opp i talløse militser. De leverer alle litt svevende forsvar for bruk av sharialovene – men de har ingen politisk visjon lenger. Ikke har de en militær strategi, heller. Krigere flytter seg hele tiden fra gruppe til gruppe, men ikke på grunn av ideologiske forskjeller. De flytter dit hvor de kan få flere våpen, eller der det er færre luftangrep. Og det er først når jeg har gjort ferdig kartet  jeg oppdager at én viktig gruppe mangler. Nemlig selve grunnen til at så å si hele verden er her: den islamske staten.

Uansett hvem som vinner, vil ingenting forandres i Irak.

For jihadistene er det allerede over.

Assad kan godt være tilbake ved makten i Syria – men i nabolandet Irak raser kampene om Mosul fremdeles. Dette skjer på tross av det faktum at IS-lederen al-Baghdadi innrømmet nederlaget allerede i februar, og oppfordret sine menn til å flykte og spre seg, eller sprenge seg selv i luften under angrep på fienden. Al-Bagh-
dadi selv forsvant. «I stedet har Profeten selv alltid vært ved fronten, lik en hvilken som helst annen kriger,» blir jeg fortalt av en tunisier som nettopp er ankommet. Ifølge International Centre for the Study of Radicalisation var det omtrent 2 000 nye jihadister som krysset grensen fra Tyrkia og inn i Syria hver måned inntil for kort tid siden. I dag er tallet nærmere 50. «Er det som du forventet?» spør jeg tunisieren. Han ser på meg. «Det er som det er,» sier han.

(FILES) This file photo taken on April 30, 2017 shows a member of the US-backed Syrian Democratic Forces (SDF), made up of an alliance of Arab and Kurdish fighters, removing an Islamic State group flag in the town of Tabqa, about 55 kilometres (35 miles) west of Raqa city, as they advance in their battle for the group’s de facto capital. The United States will soon start delivering weapons to Syria’s Kurdish fighters, despite furious Turkish objections, a US military spokesman said. A first consignment of weapons is already in place for delivery and could be dispatched to the Kurds “very quickly,” said US Colonel John Dorrian, a military spokesman for the anti-Islamic State (IS) coalition in Baghdad. / AFP PHOTO / DELIL SOULEIMAN

Fremmedkriger fra ferieparadis. I løpet av de siste få månedene har IS mistet bortimot 10 000 krigere. Men det viktigste er at de har tapt den libyske byen Sirte, og er i ferd med å miste Mosul. Det er ventet at Raqqa i Syria vil bli den neste. I så fall vil IS’ tre bastioner være historie. I 2014, da IS var på høyden, hadde den islamske staten 11 millioner innbyggere. De siste beregningene fra Rand Corporation tyder på at tallet nå er nede i 2,5 millioner. Jihadister krysser fremdeles grensen mellom Syria og Tyrkia, men motsatt vei. De kommer tilbake. Men med en forståelse av seier og nederlag som høres ganske annerledes ut enn vår. For det som betyr noe, sier de, er ikke de daglige nyhetene; det er historien. Historiens retning. «Før 9/11 eksisterte ikke islam for deg,» sier en kriger som fremdeles er i Syria – la oss kalle ham Mohamad. «Nå er vi i overskriftene hver dag, overalt. Glem Raqqa,» sier han, «tenk på Hamtramck. Hamtramck har en muslimsk majoritet, og ligger i nærheten av Detroit. Det er en amerikansk by.»

Snarere enn en radikalisering av islam, er vi i Europa vitne til en islamisering av radikaliteten.

«I begynnelsen var det ingen som trodde at Profeten ville lykkes,» sa han. «Han ble forfulgt og trakassert så mye at han måtte forlate Mekka. Og han seiret i Medina. Nederlag er ikke bare tapet av en by, om det så skulle være en hovedstad. Nederlag er heller ikke en kalifs død, eller tapet av en hel armé. Nederlag er bare tapet av viljen til å kjempe.»

«Når det kommer til stykket,» sier Mohamad, «hvor kommer al-Baghdadi fra? Fra Bin Ladens nederlag.»

Mohamad er fra Maldivene. Og dette peker på det virkelige problemet: at vi tror vi kjenner verden. Særlig nå, med internettet: alt er på Google, ikke sant? Du trenger bare å søke. Men selv i denne situasjonen – hvor mange av oss er det som vet at Maldivene er et muslimsk land? Et land der sharialovene gjelder? Dessuten en Afghanistan-liknende sharialov, komplett med offentlig pisking? Det er det ikke-arabiske landet med det største antallet fremmedkrigere i forhold til folketallet. Men hvem kunne innbille seg det?

Utenfor de luksuriøse turiststedene er Maldivene et land av vold og heroin – og mest av alt, fattigdom. Landet har bare 350 000 innbyggere, og innkasserer så mye som 3,5 milliarder dollar på turismen hvert år; de kunne vært som Sveits. Men den maldiviske økonomien eies av et nettverk av forretningsmenn med tette bånd til hverandre. Hele resten av befolkningen er stuet sammen i hovedstaden Male, typisk i toroms hus med ti mennesker i hvert. En undersøkelse om gatevold viste at 43 prosent av de som svarte føler seg utrygge til og med når de er hjemme hos seg selv. På Himandhoo, en øy som for bare få år siden var et Al Qaida-emirat, ble jeg fortalt av den unge sjefen på Chuck Café, som prøver å utfordre forbudet mot musikk: Vi står ikke på Al Qaidas side, svarene de gir er feil svar på riktige spørsmål. Spørsmål som angår oss alle. Krav om endringer.

Vestlige jihadister. Vår oppmerksomhet er fullstendig konsentrert om vestlige jihadister, som ofte er i tjueårsalderen og med rulleblad som forteller om narkotika, tyveri, småforbrytelser; de vender seg til islam for å få en ny sjanse. For en slags forsoning. På jakt etter en rolle, en identitet. En hensikt med livet. Snarere enn en radikalisering av islam, er vi i Europa vitne til en islamisering av radikaliteten, har den franske sosiologen Olivier Roy sagt. Men uansett hvor interessante – og utfordrende – vestlige jihadister kan være for oss, er de fremdeles bare noen få hundre. Og det er viktig at de er ganske annerledes enn andre jihadister. For jihadister snakker gjerne om et universelt kalifat; men nå synes de å være sterkt influert av nasjonal bakgrunn. Tidligere rev de ned grensegjerdet mellom Syria og Irak. I Syria står det eneste virkelige valget mellom å støtte Assad eller gå mot ham, og mange syrere ser på jihadistene rett og slett som et mindre onde. I Irak foregår det imidlertid et oppgjør mellom sjiamajoriteten og sunniene som en gang hadde makten gjennom Saddam. For jihadister er Syria og Irak det samme landet. Men det er ikke den samme krigen.

Og slik er det overalt. Jihadister har ulike kilder til motivasjon. Og ulike mål. Om det å slåss i Syria for en fra Maldivene betyr å slåss for rettferdighet, reiser unge menn fra Tunisia til Libya av samme grunn som tidligere brakte dem til Italia og Europa: jakten på arbeid. De vil ikke ha noe kalifat; de vil ha lønn. De er sultne. I Tunisia er arbeidsløsheten så stor og så kronisk at det i oktober gikk en selvmordsbølge over Kasserineprovinsen i den sørlige delen av landet. Men hvor mange av oss hørte om det? Leste om det?

Søk hos Amazon etter en bok om Maldivene. Du finner bare Lonely Planet.

TOPSHOT – Shiite fighters from the Hashed al-Shaabi (Popular Mobilisation) paramilitary units sits under an Iraqi flag as they advance towards the village of Shwah, south of the city of Tal Afar on the western outskirts of Mosul, on December 13, 2016, during an ongoing operation against Islamic State (IS) group jihadists.
Hashed al-Shaabi paramilitary forces said they retook three more villages southwest of Mosul, completing another phase in operations aimed at cutting the jihadists’ link to Syria. / AFP PHOTO / AHMAD AL-RUBAYE

Annenklasses liv. Når det gjelder islamsk fundamentalisme, er den eneste strukturelle årsaken analytikere peker på, splittelsen mellom sunni og sjia. Med andre ord: det samme hatet nedarvet fra forfedrene som vi har sett så mange andre steder: serbere og kroater, hutu og tutsi, arabere og jøder. Det hele startet i 1979, blir vi fortalt, med revolusjonen i Iran. Den gjorde landet nok en gang til en viktig internasjonal aktør; en ledenasjon for de undertrykte, som presset Saudi-Arabia, et land med større sans for luksus enn for veldedighet, til å følge etter. Det vil si, til å støtte jihadister av alle slag. Rivaliseringen om hegemoni mellom Iran og Saudi-Arabia er selvfølgelig av stor betydning, men det er bare en del av bildet. I dag eier åtte individuelle milliardærer like store verdier som halvparten av hele verdens befolkning til sammen. I den arabiske delen av verden er 60 prosent av innbyggerne under 25 år; uten jobb, uten eiendom, uten frihet. Og det som er mest kritisk – uten håp. Ingenting. Hvorfor skulle de si seg fornøyd med et annenklasses liv?

Mange jihadister er skuffet, men skuffet over IS, ikke over selve jihadprosjektet. Svaret de fant kan ha vært galt, men de har i alle fall prøvd å finne et svar på det rette spørsmålet. «Vi feilet ikke,» ble jeg fortalt i Irak av en al-Qaida-desertør. «Vi prøvde bare ikke ordentlig.»

«Du er her for å dekke ‘frigjøringen’ av Mosul,» fortalte han meg. «Men uansett hvem som vinner, vil ingen ting forandres i Irak. Irakere bruker ikke engang ordet frigjøring lenger.» Trass i alle de pengene USA har brukt på å bygge landet opp igjen, er det ingen i Bagdad som vet hva deres egen borgermester heter. Det er det samme hva som er problemet ditt – et ran, røropplegg som lekker – den du må gå til er ikke de lokale myndighetene eller politiet, men en spesifikk klan eller en bestemt milits. Rekrutteringen til spesialstyrkene som er utplassert i Mosul sier uhyggelig mye: Alle medlemmene har brødre, sønner, fedre som er drept av jihadister. «Det var bare slik vi kunne få moti-
verte menn,» forklarte en general til The New Yorker. For på dette stadiet er det én ting som holder Irak sammen: blod. Tørsten etter hevn. Ikke noe annet.

Og det er dette som undergraver krigen vår mot ekstremister: Ekstremister finnes på begge sider av frontlinjen.

Francesca Borri
Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.

Du vil kanskje også like