Krigen som show

Hva gjør en radio-DJ når hjemlandet hennes forvandles til en av klodens grusomste slagmarker? Obaidah Zytoon valgte å lage dokumentar om det.

Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

The War Show

Obaidah ZytoonAndreas Dalsgaard

Danmark/Tyskland/Syria/Finland

Alminneliggjøringen av vold er en kalkulert effekt. To viktige strategier for å oppnå dette er permanent medialisering og en informasjonspolitikk basert på sensasjoner. Bare stemmen til et førstehåndsvitne kan trenge gjennom de siste årenes grufulle hendelser i Syria, og rekonstruere de ulike fasene av ødeleggelsene som har pågått siden 2011. 40 år etter at Assad-familiens regime ble etablert, har syriske Obaidah Zytoon og danske Andreas Dalsgaard laget filmen The War Show. Ut av galskapen har de prøvd å skape en hovedsakelig kronologisk orden, strukturert i seks stadier («Revolusjon» – «Undertrykkelse» – «Motstand» – «Beleiring» – «Frontlinjer» – «Ekstremisme»). Dette blir kun kontrastert med et kapittel kalt «Minner»; dette forteller oss om korte og skjøre øyeblikk av fred ute i naturen, med musikk og joints, for å skape et pusterom.

Når revolusjonen blir militarisert, blir motstand til væpnet forsvar.

Krigens livssyklus. Filmen ledes fremover av en kvinnelig kommentatorstemme som snakker om sine venner, erfaringer og analyser på en bemerkelsesverdig knapp og klar måte. Noen av ansiktene som vises i filmen er anonymisert. Vi forstår senere at det er disse som (fremdeles) er i live, og som er utsatt for stor risiko.

Zytoon og vennene hennes sluttet seg til revolusjonen. Filmens første kapittel, «Revolusjon», ser tilbake på euforien fra de første dagene, hvor levende de følte seg ved å kreve frihet for alle – kristne og muslimer. Dette var første gang de følte seg frie fra et samfunn som ikke bød på noen fremtid, bare ekstrem urettferdighet. I sitt rockeprogram på radio stilte Zytoon et fremsynt spørsmål: «Dersom vi prøver å endre skjebnen, vil det bli bedre eller verre?»

Gjennom et håndholdt kamera på innsiden av stridssonene viser kapittel to, «Undertrykkelse», hvordan demonstrasjoner ble forvandlet til begravelser. Å risikere eget liv ved å gjøre motstand ble en ny, daglig virkelighet. Det tredje kapittelet, «Motstand», sammenfatter situasjonen med daglige drap og tortur, strategisk organisert utenfor selve krigssonen av regjeringens hemmelige sikkerhetsstyrker. Som et resultat av dette blir revolusjonen militarisert, og motstand blir til væpnet forsvar. «Beleiring» dokumenterer fremveksten av krigen om territorier, som er dominert av snikskyttere, sult og andre former for menneskelig fornedring – inkludert stans i drivstoff- og elektrisitetsforsyninger. Filmkameraene fanger de viktigste elementene i konflikten, som en appell til det internasjonale samfunnet om handling og støtte. Skader vises frem med stolthet, sammen med en økende lengsel etter heroisme. Zytoons venner blir systematisk torturert og myrdet, til dels i spesielle militære «sykehus».

Å leke krig. I «Frontlinjer» ser vi barn som trenes til å bli soldater av stolte foreldre. Mer enn dette; lekemønsteret blir mer og mer preget av krigssituasjoner. Bevæpning med lette våpen uten noen som helst effekt er viktige for at krigen skal kunne fortsette som «lek». Zytoon selv sier det ganske presist: «Spreng noe, film det, last det opp på nettet og få betalt.» De forskjellige spillerne i krigsleken blir stadig mer uklare. Det er vanskelig å tro det, men på tiden som blir skildret her spilte Assads styrker av og til volleyball med medlemmer av den «frie hæren». The War Game dokumenterer dette. Men nå er det krigsherrer og våpenhandlere som utgjør de dominerende kreftene. Zytoon noterer: «Det er en plass for alle i krigsshowet – bortsett fra folket.»

Siste del, «Ekstremisme»: Assad slipper fri kriminelle og ekstremister fra fengsel, for å forårsake vold i revolusjonens og den islamske religionens navn. Voksende ekstremisme er den beste måten å legitimere egen militær vold på, og å stemple opposisjonen som terrorister. På bakken blir forsvarere av en sivil stat angrepet av den islamske revolusjonens krigere. Av og til ser det ut som et spill, der alle ønsker å bli fotografert. Men her begynner «revolusjonen» å spise sine barn: Kvinnelige aktiviteter blir forbudt, ved siden av flere vanlige gjøremål i sivile samfunn. En borgerkrig mellom ulike grupper overtar. «Bare forbrytelsen blir igjen,» konstaterer Zytoon i en rørende siste scene, og planter noen «fredsfrø» i Syrias jord; et Syria som ikke lenger finnes.

Syriske barn trenes til å bli soldater av stolte foreldre; leken deres blir mer og mer preget av krigssituasjoner.

Komplekst og tragisk. Den oppsummerende informasjonen kommer i rulleteksten: Ved midten av 2016 er 400 000 mennesker drept, 11 millioner – altså halvparten av landets befolkning før krigen brøt ut – er flyktninger; menneskerettsorganisasjoner regner med at 500 000 er fanger, og i tillegg er 60 000 myrdet etter tortur eller umenneskelig behandling i fangenskap.

Obaidah Zytoon og Andreas Dalsgaard leverer et komplekst stykke arbeid, om det tragiske spillet som går ut på å omforme virkelighet til tomme effekter. Av og til slår filmen en strek over Baudrillards radikale tese om den ikke-eksisterende krigen. Krig blir til show i den pågående informasjonskrigen og desorienteringen som følger av den. Intensjonene bak revolusjonen blir samtidigpervertert til det motsatte, og slik blir også revolusjonen omgjort til en tom show-effekt. Et show også i en tredje forstand, som en ren forestilling verdenssamfunnet ser på uten å gripe inn. En krig, til syvende og sist, der barn leker krig, for så å dø i virkeligheten.

---
DEL