Krigen som forandret oss

På livet løs forteller fra innsiden om internasjonal nødhjelp, om spillet i kulissene, og om hvordan det går når hjelpeorganisasjoner tar parti i en borgerkrig.
Avatar
Email: gkopperud@hotmail.com
Publisert: 19.08.2015

Halle Jørn Hanssen. På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan. Skyline forlag, 2015

I 2008 fikk et amerikansk selskap kontrakt på langtidsleie av seks millioner mål sørsudansk skog, innmark og utmark. Dette tilsvarer 60 000 norske småbruk på 100 dekar hver. Kontrakten sikret amerikanerne retten – i 49 år – til å dyrke planter som kan brukes til fremstilling av biodiesel, til å utvinne alt annet av naturressurser som måtte finnes i området, og til å selge karbonkreditter [kjøp av utslippstillatelser for CO2] på verdensmarkedet. Et bedre eksempel på den sørsudanske statens oppløsning finnes knapt. Nå selger lederne unna livsgrunnlaget til sitt eget folk.
Eksempelet er hentet fra Halle Jørn Hanssens bok På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan som lanseres denne måneden. Og det er dessverre ikke enestående: Bare i årene 2007–2010 ble 25 millioner mål landjord solgt eller leid bort til utenlandske selskaper. Spurte noen lokalbefolkningen om deres mening?
Slik oppsummerer Hanssen den sørsudanske staten etter fire år med selvstendighet: Oljeproduksjonen har stanset nesten helt opp, myndighetene får ikke lenger låne penger i utlandet etter å ha lånt milliarder med pant i fremtidig utvinning av naturressurser, sentralbanken trykker sedler som blir mer og mer verdiløse, landet er teknisk sett konkurs og det politiske systemet svært undertrykkende.

Tidsvitne. Hvordan er det kommet dit? Var ikke de 39 årene med borgerkrig, i to runder, en frigjøringskrig? Få, om noen, har bedre forutsetninger enn Halle Jørn Hanssen for å svare på det spørsmålet. Som Norsk Folkehjelps utenlandssjef og deretter generalsekretær i årene 1992–2001, hadde han et overordnet ansvar for hjelpeprogrammet i Sør-Sudan, men han var inne i bildet helt fra oppstarten i 1986. Og han har fulgt afrikansk politikk siden tidlig på 60-tallet, først som student, senere som NRK-korrespondent, NUPI-ansatt og informasjonssjef i NORAD.
Forfatterens bakgrunn er viktig fordi Halle Jørn Hanssens bok fremfor alt er en rapport fra et tidsvitne. Både hans bakgrunnskunnskap og analyse er bunnsolid, men det er møtet hans med hovedrolleinnehaverne i dramaet som er unikt. Hanssen kjenner disse personlig: Han har hatt dem hjemme på middag, han har tatt dem med på hytta. Og han kjenner Sør-Sudan svært godt etter mange besøk i landet over mer enn 30 år.
Borgerkrigen i Sør-Sudan skulle bli et veiskille for mange av oss som vokste opp med den hvite manns skyld og måtte navigere etter svært ulike bilder av Afrika – fra kolon
iherrenes og misjonærenes bilder, til bistandsarbeidernes og frigjøringsbevegelsenes.

Jeg visste ikke lenger om nødhjelpen var til for krigsofrenes eller organisasjonenes skyld.

Krigen skulle dessuten bli den som fikk norske hjelpeorganisasjoner til å miste sin uskyld og havne, ikke bare på hver sin side i en konflikt, men også i strupen på hverandre, og den skulle lære oss én gang for alle at det ikke nødvendigvis blir bedre når FN rykker inn i en krigssone – det kan bli verre.

Tok parti. Er det mulig å drive nødhjelp i en borgerkrig uten å ta parti? Nei, mente Norsk Folkehjelp, med sin politiske ballast og erfaring fra den spanske borgerkrigen. Ja, mente andre norske hjelpeorganisasjoner.
Sør-Sudan var frem til 1986 målet for det største utviklingsprogrammet i norsk bistandshistorie, drevet av Kirkens Nødhjelp (KN). Overalt i landet kunne du se sporene etter den norske hjelpeorganisasjonen. Som det het: Sør-Sudan var KN, og KN var Sør-Sudan. Helt til påsken 1986, da soldater fra opprørshæren SPLA bortførte KN-ansatte Arne Olav Øyhus og holdt ham fanget i syv uker. Dette rsulterte i at KN evakuerte hele sin stab fra landet.
Samme år innledet Norsk Folkehjelps legendariske Egil Hagen et samarbeid med SPLA og startet hjelpesendinger inn i krigssonen. Dette ble ikke godt mottatt i KN. Bedre ble det ikke da FN tre år senere startet opp det massive hjelpeprogrammet Operation Lifeline Sudan (OLS). Kirkens Nødhjelp gikk sammen med et tredvetalls andre hjelpeorganisasjoner inn under OLS-paraplyen, mens Norsk Folkehjelp valgte å stå utenfor. Og ikke bare dét: Egil Hagen markerte seg også som en krass kritiker av OLS. Dermed var isfronten mellom de to norske hjelpeorganisasjonene et faktum.

I store deler av Sør-Sudan tok folk det etter hvert for gitt at mat er noe som faller ned fra himmelen i hvite sekker.

Kort tid etter ble det satt ut rykter om at Norsk Folkehjelp smuglet våpen inn til SPLA. Ryktet ble spredt, om enn underhånden, av flere OLS-organisasjoner, også KN. Ingen hadde noensinne noe bevis, men ryktet skulle komme til å følge Norsk Folkehjelp ut hele 1990-tallet, senest i et undermåls NRK/Brennpunkt-program fra 1999, behørig omtalt i boka.

Pressesvikt. Halle Jørn Hanssen skriver at norsk presse tidlig på 1990-tallet mistet interessen for den sørsudanske borgerkrigen. Det både stemmer, og stemmer ikke. Ordet «utmattelse» ville vært mer dekkende.
Selv skrev jeg dette i Dagbladet Magasinet i 1999:
«Bildene fra tolv års reiser i en glemt krig raser mot meg mens jeg ser sekkene med mais bli kastet ut, og jeg bestemmer meg for å gi meg. Sekkene treffer bakken 100 meter nede, flyet legger seg over, sirkler og åpner lasteluka for et nytt slipp. Jeg kan se landskapet helt tydelig under oss: frodige, grønne åkrer, bare her og der punktert av hvite sekker med amerikansk mais. Flyslipp av mat over et land med bugnende avlinger, det glade vanvidd hvor som helst ellers, men bare ikke her, ikke i den sørsudanske borgerkrigen. Her er det helt naturlig å slippe mat over områder der det er mer enn nok å spise, like naturlig som det er å ikke slippe mat over områder der folk sulter.»
Det skulle ta seks år til med sørsudanske reiser før jeg omsider klarte å kaste inn håndkleet. Den internasjonale nødhjelpen til Sør-Sudan var blitt en milliardindustri, en kamp om kontrakter og leveranser. Landet slukte nødhjelp for åtte millioner kroner om dagen, det samme slukte krigen, og jeg visste ikke lenger hva som kom først, krigen eller nødhjelpen; jeg visste ikke lenger om partene husket hva de kriget om; jeg visste ikke lenger om nødhjelpen var til for krigsofrenes eller organisasjonenes skyld. Dessuten ble det mer og mer klart at også SPLA var på vei mot stupet både politisk og moralsk. Ingen afrikansk frigjøringsbevegelse har greid overgangen til sivilt samfunn – heller ikke den sørsudanske.

Dilemma. Er det noe som mangler i På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan?
Jeg skulle ønske Halle Jørn Hanssen hadde gått dypere inn i dilemmaet som umiddelbart reiser seg når en hjelpeorganisasjon tar parti i en borgerkrig: Hvor går grensen mellom nødhjelp og krigshjelp? Å sende mat og medisiner inn i en krigssone er nødhjelp, så visst. Men å betale en satelitt-telefon for opprørshærens øverstkommanderende? Og å utruste opprørshæren med en moderne lastebilflåte til å frakte nødhjelpen inn med, lastebiler som i neste omgang kan brukes til frakt av våpen?
Jeg skulle også ønske at Halle Jørn Hanssen hadde brukt mer tid på det viktige spørsmålet knyttet til nødhjelp: Hvor lenge? «Alle» vet at nødhjelp er skadelig i det lange løp – i store deler av Sør-Sudan tok folk det etter hvert for gitt at mat er noe som faller ned fra himmelen i hvite sekker. Etter at Norsk Folkehjelp i sitt Sør-Sudan-program innledet samarbeid med det amerikanske bistandsdepartementet USAID, ble omsetningen tredoblet fra én dag til en annen, og Norsk Folkehjelp vokste til å bli den største sivile arbeidsgiveren i landet. Hva foregikk av intern debatt om forholdet mellom kortsiktige og langsiktige hjelpetiltak?
På livet løs. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan er en bok mange vil ha glede av: alle som på én eller annen måte har gått inn i den sørsudanske borgerkrigen, alle som vil vite mer om hvordan internasjonal nødhjelp fungerer og ikke minst om spillet i kulissene, og alle som interesserer seg for norsk fredsarbeid «der ute», i «den andre virkeligheten».
Den sørsudanske borgerkrigen har mange lag, fra afrikanere mot arabere og kristne mot muslimer, til stamme mot stamme. Akkurat nå er vi nede på stamme mot stamme, det meste er lagt i ruiner av pill råtne ledere, og spørsmålet til Norsk Folkehjelp må nødvendigvis bli: Var det verdt det?


Gunnar Kopperud er forfatter og journalist som dekket den sørsudanske borgerkrigen i 18 år for blant annet Dagbladet

gkopperud@hotmail.com

Gratis prøve
Kommentarer