Åtte dager før den russiske stjernejournalisten Anna Politkovskaja (1958–2006) ble skutt og drept i trappeoppgangen utenfor leiligheten sin i Moskva, hadde hun sin siste tekst på trykk her i NY TID. Tittelen på spalten hennes var «Russlands nye middelalder». Og hun avsluttet den eksklusive NY TID-teksten slik, der hun beskrev den nye totalitære stat under oppbygging av Vladimir Putin: «‘Freden’ de prøvde å opprette i Tsjetsjenia i løpet av de siste to årene, har spredt seg utover Tsjetsjenias grenser.»
Dette ble hennes siste trykte ord. En drøy uke senere, på Putins 54-årsdag 7. oktober 2006, ble Politkovskaja brutalt myrdet. Putin-kritikeren hadde blitt forsøkt drept flere ganger før, som med gift etter å ha drukket te hun ble servert av en flyvertinne i Aeroflot på vei til forhandlinger med gisseltagere på skolen i Beslan. Samme år ble hun drapstruet av Putins utvalgte hersker i Tsjetsjenia, Ramzan Kadyrov, den samme mannen som våren 2022 sendte sine soldater til slagmarkene i Ukraina.
Jo mer jeg leser i Politkovskajas siste tekst, jo sterkere ser jeg hvilket frempek som ligger i hennes analyse. En advarsel om tider som skal komme. For det Europa vi i dag lever i, kan forstås som å befinne seg i en tilstand av «fred» som «har spredt seg utover Tsjetsjenias grenser».
«En tsjetsjenisering av hele Russland.»
«Først gjennomførte Putin en såkalt tsjetsjenisering av Tsjetsjenia», skriver Politkovskaja i sin siste NY TID-spalte. Hun skildrer så en brutal hendelse i Putins hjemby St. Petersburg: En putinsk terrorbande gikk inn og torturerte direktøren for kjøttvarefabrikken Samson inntil han ga fra seg bedriften til dem. Myndighetene gjorde intet. Så skriver hun: «Det som hendte i St. Petersburg, er starten på en tsjetsjenisering av hele Russland.»
Å etterligne vestmaktenes feilgrep
I dag har tsjetsjeniseringen spredt seg utover Russlands grenser. Etter at Putin-regimet 24. februar gikk til angrepskrig mot Ukraina, og så på orwellsk vis om døpte krigen til en «spesialoperasjon», har Europas største land blitt til kjøttvarefabrikken Samson. Landet skal muligens tortureres inntil presidenten, nå folkevalgte Volodymyr Zelenskyj, gir fra seg makten og landet. Ukraina er nemlig ikke verdig å være en egen stat, erklærte Putin i en lengre historisk gjennomgang sommeren 2021.
Henrik Ibsens formulering: «Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv.»
Samtidig ser vi at Putin-regimet synes å etterligne vestmaktenes feilgrep de siste tiårene: Russlands dødelige bombing av tv-tårnet i Kyiv 1. mars minner om NATOs bombing av Serbias tv-tårn i Beograd 23. april 1999, da 16 serbiske medieansatte døde. Den russiske FN-ambassadørens fremholdelse av «bevis» på ukrainske biokjemiske våpen i FN-salen virker som en parodi på Colin Powells fremvisning av uriktige anklager mot Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesprogram i FNs sikkerhetsråd i februar 2003. Og Putins påståtte «presisjonsbombing» mot «militære mål» i Ukraina, når det egentlig er sivile som rammes, minner om NATO-landenes retorikk under både Golfkrigen, Afghanistan- og Irakkrigene.
En Groznyj- og Aleppo-lignende bombing
Men hvordan havnet vi her? For det måtte ikke gå slik med verden, som vi skal se nedenfor. En annen verden kunne vært mulig.
Mye var for sent da Putin kom til presidentmakten etter å ha innledet den andre Tsjetsjenia-krigen i august 1999, før han iverksatte en totalbombing av Groznyj frem til våren 2000. Putin-regimet fulgte opp med bombingen av Aleppo i Syria høsten 2015, etter forespørsel fra Syria-regimet. Og våren 2022 har vi sett en Groznyj- og Aleppo-lignende bombing av den ukrainske havnebyen Mariupol. Men det er først nå mange europeere forsøksvis våkner, når det ikke kun er den muslimske sivilbefolkningen i Tsjetsjenia og Syria som bombes.
I mediene fremstilles det ofte som om krigen brøt ut først nå i februar 2022, selv om Ukraina har vært i krig med Russland siden februar 2014, da Putin gikk inn og tok Krimhalvøya etter maktskiftet i Kyiv. Over 14 000 mennesker har mistet livet i krigen om Luhansk og Donesk i løpet av disse åtte årene. Likevel fortsatte EU og Tyskland samtidig å gjøre seg mer og mer avhengig av russisk olje og gass. Som ved at Angela Merkel og Gerhard Schröder sto hardt på å legge gassrørledningen Nordstream 2 tvers gjennom Østersjøen. Ikke bare skulle man ødelegge mer av klodens klima gjennom økte CO2-utslipp, for å gi varme til eget hus. Man ødela også nåtidens samfunnsklima ved å styrke en autoritær imperialist, som i sine taler mer enn antydet at han ville gjenreise Sovjetunionens imperium. Kanskje ikke så rart fordums europeiske koloniimperier lot seg forføre – det er noe familiært og gjenkjennelig ved Putin. Han har lenge vært «en av oss».
Å dysse i søvn et samfunn
Og nå, under Ukraina-krigen våren 2022, har europeerne, grunnet de økte prisene på råvarer som krigen har ført med seg, doblet overføringen av euro og rubler for å livnære seg av russisk olje og gass. Hver krigsdag har Putin-regimet slik fått overført tilsvarende omtrent ni milliarder kroner fra europeiske stater. Mens Ungarn åpent betaler i rubler, snakker ikke Tyskland høyt om at de betaler inn til nyopprettede «K»-kontoer i Gazprom-banken, slik at tysk økonomi styrker den russiske rubelen. Og samtidig sender de samme landene våpen til Ukraina. Mens noen gir med den ene hånden og tar med den andre, bare gir og gir andre fra sin velfylte hykleribank.
«Alle de blodige tragediene vi fremdeles har i vente.»
Eller som Politkovskaja avslutter sin siste tekst («Etter Beslan») i sin siste bok, Putins Russland (2004, norsk utgave 2005), et gravskriftstykke for vår tid, der hun knallhardt kritiserer dobbeltmoralen og apatiens ondskap både der og her etter Al Qaidas terrorangrep 11. september 2001:
«Å vente på at et nytt tøvær skal komme til oss fra Kreml, slik det gjorde under Gorbatsjov, er tåpelig og urealistisk i dag, og Vesten kommer heller ikke til å hjelpe oss. Den reagerer knapt på Putins ‘anti-terror’-politikk, og den finner at mye ved dagens Russland faller i dens smak: vodkaen, kaviaren, gassen, oljen, de dansende bjørnene, utøverne av et spesielt yrke. Det eksotiske russiske markedet gjør det nettopp slik Vesten etter hvert forventer, og Europa og resten av verden er fullstendig fornøyd med tingenes gang på vår sjettedel av jordens landmasser.
«Alt vi får høre fra verden utenfor, er ‘Al Qaida, Al Qaida’ – et ynkelig mantra for å riste av seg ansvaret for alle de blodige tragediene vi fremdeles har i vente, en primitiv, messende sang for å dysse i søvn et samfunn som ikke vil noe heller enn å bli dysset i søvn igjen.»
Så ja, la oss gjerne legge Politkovskajas ord på minne: «Alle de blodige tragediene vi fremdeles har i vente.» For når man reiser seg mot et totalitært regime, ser man ofte klarere hva som kan komme. Men også kaviar-, olje- og gasselskende europeere ble fra tidlig 2000-tall bitt av tsetsefluen, slik at vi ble dysset i søvn av en messende vuggesang som fortalte oss at det var «de fremmede», muslimene, flyktningene, som var vår fiende. Istedenfor å se at fienden var midt iblant oss, i oss selv. For Putin-regimet har sine nære støttespillere ikke bare hos Trump, men også hos de nasjonalkonservative europeere: Ungarns Viktor Orbán, Frankrikes Marine Le Pen – som fikk finansiert sin valgkamp av Putin – og Frps Carl I. Hagen.
Det totalitære tankegods
På 2020-tallet er hver dag en kamp for å holde totalitært tankegods og nett-trollenes forførende retorikk på avstand. Først nå kan vi kanskje virkelig leve oss inn i Henrik Ibsens formulering: «Å leve er krig med trolle i hjertets og hjernens hvelv.»
I 1993 sa Boris Jeltsin på et toppmøte at også Russland kunne ha som langsiktig plan å bli NATO-medlem.
Likevel, vi må gå lenger tilbake for å søke kjernen i «det europeiske sørgespillets opprinnelse», for å justere på Walter Benjamins tittel i et verk om katastrofebevissthet. En mulighet for å forstå vår tid er å lese professor og Bernie Sanders-medhjelper Seth Abramsons trilogi Proof of Collusion (2018), Proof of Conspiracy (2019) og Proof of Corruption (2020). I disse bøkene skildrer Abramson på detaljert vis hvordan den løgnbaserte Trump-ideologien, eksemplifisert med det voldelige kuppforsøket mot Kongressen 6. januar 2021, undergraver det amerikanske demokratiet og dermed den internasjonale rettsorden, noe som gjøres gjennom sammensvergelse, konspirasjon og korrupsjon. Og der Putins infiltrering av europeisk og amerikansk politikk og samfunnsdebatt er langt mer avansert.
Bøkene skildrer en verden der vi ikke bare synes å leve i en slags ny middelalder, som Politkovskaja påpekte, men også en ny mellomkrigstid. I en nyere tekst, «The Ten Hardest Truths About the War in Europe» (11. mars) viser Abramson hvordan vi nå, med en stormakts brutale invasjon og forsøksvise okkupasjon av et allment anerkjent FN-land, har fått synliggjort at vi for lengst har fått et «fundamentalt skifte i vår tid mot kaos».
«Perestrojka».
Hvordan havnet vi her? Det er tross alt ikke så lenge siden Gorbatsjov fikk Nobels fredspris for sin «glasnost» og «perestrojka». Var det ikke som i verden av i går at Berlinmuren falt 9. november 1989, da jublende østeuropeere rev murene ned? Det var løselig snakk om å nedlegge NATO samtidig med Warszawapakten. Så sent som i 1993 sa Boris Jeltsin på et toppmøte at også Russland kunne ha som langsiktig plan å bli NATO-medlem.
At NATO ikke beveget «seg en tomme øst» for Øst-Tyskland.
Murene raste etter at en ung Viktor Orbán i juni 1989 hadde talt Moskva midt imot og ba de sovjetiske styrkene forlate Ungarn. Men nå, i 2022, er verden en annen. Den samme Orbán, nå president, spiller andrefiolin i Putins orkester, samtidig som Ungarn er blitt det første EU-landet som har forfalt fra demokrati til autokrati.
Hvor var det fredstroen opphørte, hvor var det det buttet? Det kanskje beste svaret får vi i den relativt nye mursteinen av en bok fra historieprofessor Mary Elise Sarotte ved Johns Hopkins-universitetet i USA, Not One Inch: America, Russia, and the Making of Post-Cold War Stalemate (Yale University Press, 2021). Gjennom nitide studier og sitater fra hittil upubliserte skriftlige kilder får Sarotte frem et mer komplekst og nyansert bilde av tiden fra 1989 til 1999. Hun tar utgangspunkt i det mye omtalte sitatet fra USAs utenriksminister James Baker i februar 1990, der han spurte Gorbatsjov om han kunne være interessert i at NATO ikke beveget «seg en tomme øst» for Øst-Tyskland.
Ydmykelsen av taperne (tyskere, talibanere, russere)
Sarotte viser hvordan tiåret 1989–1999 ble helt avgjørende for utviklingen i det 21. århundre, fra murens fall til årtusenets siste år: NATOs innlemmelse av Polen, Tsjekkia og Ungarn 12. mars 1999; NATOs bombing av Milošević-regimet i Beograd fra 24. mars; det russisk-amerikanske kappløpet for å innta Kosovos Priština-flyplass i juni; Putins statsministerinnsettelse 9. august og frem til Boris Jeltsins utpeking, nyttårsaften 1999, av Putin som den nye presidenten. Etter alt dette var løpet lagt, antyder Sarotte.
Vi kan slik lettere forstå ikke bare den nærmest dødelige dioksinforgiftningen av den ukrainske opposisjonspolitikeren Viktor Jusjtsjenko i september 2004, noe som ledet til oransjerevolusjonen og hans presidentinnsettelse noen måneder senere. Men også drapet på Politkovskaja og på regimekritiker Aleksandr Litvinenko, som tre uker etter henne ble polonium-210-forgiftet i London etter å ha møtt russiske agenter som påsto at de hadde ny informasjon om Politkovskaja-drapet. Siden fortsatte det – likvideringene (Novaya Gazeta-journalist Natalia Estemirova, opposisjonspolitiker Boris Nemtsov osv.); invasjonene (Georgia i mars 2008, Putins opprettelse av «utbryterrepublikkene» Abkhasia og Sør-Ossetia); og de demokratiske undergravingene (Brexit, Trump-valget)
Men Sarotte konkluderer også med at alt kunne gått så mye annerledes: som hvis verden hadde klart å stabilisere og inkludere Russland i et øst-vestlig samarbeid på 1990-tallet, slik vestmaktene klarte å demokratisere og innlemme de beseirede totalitære statene Tyskland, Italia og Japan i «det gode selskap» etter andre verdenskrig. Isteden ser det ut til at den kalde krigens seierherrer ble preget av en lignende hybris, overmot, som seierherrene etter første verdenskrig og etter Afghanistan-invasjonen i oktober 2001: taperne (tyskerne, talibanerne, russerne) påføres unødige ydmykelser. Poenget må heller være å innlemme den tapende part før en ny generasjon vokser opp og ønsker hevn for foreldrenes oppfattede nederlag.
Å føle seg «lurt»
Sarotte viser i boken hvordan en serie av uheldige omstendigheter, mer enn en kalkulert plan, synes å ha gjort at det gikk som det gjorde. Kjernen i Not One Inch tar utgangspunkt i den amerikanske utenriksministeren James Bakers møte med Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov 9. februar 1990. Da falt en formulering som det siste kvarte århundret er blitt brukt og misbrukt på begge sider, inkludert av Putin-regimet de siste ukene. Baker spurte da, noe han gjentok skriftlig dagen derpå, om Gorbatsjov ville foretrekke et samlet Tyskland utenfor NATO eller et Tyskland med «bånd til NATO», men «med løfter om at NATOs juridiksjon ikke ville flytte seg en tomme østover fra den nåværende posisjonen». Gorbatsjov svarte at det ikke ville være akseptabelt med en utvidelse av NATO-sonen, noe Baker sa seg enig i.
Det var først og fremst var østeuropeerne selv som kjempet gjennom NATO-utvidelsene.
NATO-tilhengere påpeker at dette kun var et hypotetisk spørsmål fra Baker, og at det aldri ble inngått noen formell avtale. I tillegg beklaget Baker etterpå sin formulering, da han ikke var samkjørt med presidenten i Det hvite hus. George H. Bush sendte derfor en hastemelding til Vest-Tysklands Helmut Kohl, som skulle møte Gorbatsjov neste dag. Og der ble det heller påpekt at det daværende Øst-Tyskland skulle få en «spesiell militærstatus» ved en samling av Tyskland til ett land. For allerede ved gjenforeningen av Tyskland 3. oktober 1990 ble jo NATOs østgrense flyttet mange mil østover.
I Sarottes bok kommer det da også frem at det var Kohl som på møtet 10. februar 1990, da Gorbatsjov tilfeldigvis var forkjølet og i dårlig form, fikk frem de forløsende ord om at tyskerne selv skulle få bestemme sin egen skjebne, uten at Sovjet skulle legge seg borti dette.
Så juridisk sett har USA og NATO-landene rett. Og Putin-regimets retorikk blir like misvisende som når de påstår at en Bornholm-avtale fra 1945 skulle nekte Danmark å ha soldater på øya, eller kaller Ukraina for nazistisk.
Men samtidig får Sarotte frem at Russland har grunn til å føle seg «lurt». Eller rettere: Verken Gorbatsjov og Jeltsin evnet det storpolitiske maktspillet like godt som sine forgjengere, eller som sin etterfølger Putin. Moralsk sett kan det imidlertid argumenteres for at gentlemannsløfter, og «det etterlatte inntrykk», ikke ble fulgt opp overfor Russland. Den amerikanske diplomaten George Kennan og den tyske utenriksministeren Hans Dietrich-Genscher er blant dem som advarte mot en NATO-utvidelse.
Sarotte gir en tydelig skildring av hvor kaotisk verden var på 1990-tallet etter murens fall. Den uberegnelige Jeltsin var temmelig forskjellig fra sin forgjenger, nobelprisvinner Gorbatsjov. Høsten 1993 iverksatte han faktisk bombing av parlamentet i Moskva, noe som medførte at over 180 mennesker døde. I tillegg satte Jeltsin i desember 1994 i gang den første Tsjetsjenia-krigen, som varte til 1996. Og ikke uten grunn skapte denne krigen mot selvstendighetssøkende tsjetsjenere stor uro i både de baltiske statene, som Stalin annekterte under andre verdenskrig, og i land som Polen. I tillegg kom den brutale Bosniakrigen, der det makabre klimakset var serbisk-ortodokse styrkers folkemord på over 8000 muslimske gutter og menn i Srebrenica i juni 1995. Jeltsins Russland ga ikke akkurat trygghet for østeuropeere, som vet noe bedre enn amerikanere og vesteuropeere hvordan det er å ha verdens største land som nabo (Norges korte grense blir ikke helt det samme).
Østeuropeerne
Noe av de viktigste som kommer frem hos Sarotte, er hvordan det først og fremst var østeuropeerne selv som kjempet gjennom NATO-utvidelsene. Det gikk bare én uke fra muren falt, til Ungarn søkte om EF-medlemskap – og ønsket om NATO-medlemskap ble fremmet fra både Ungarn og andre østeuropeiske land kort tid etter. I 2004 ble Estland, Latvia og Litauen – tidligere en del av Sovjetunionen – med i NATO. Moskva var motstander av at Norge skulle bli NATO-medlem i 1949, og Putin protesterte også over utvidelsen i 2004.
Men som så ofte ellers: Det er makten som rår. Spørsmålet er bare hvem som sitter ved makten, og har mest makt, om noen måneder – eller om ett, fem og ti år. Noen mener vi for lengst har gått inn i tredje verdenskrig, om enn uten bruk av atomvåpen til nå. Andre vil mene at vi, kanskje helt siden våren 1999, har vært inne i en ny kald krig: den andre kalde krigen, eller kald krig II.
Uansett: Vi trenger å basere våre virkelighetsbeskrivelser på kalde fakta. Slik Politkovskaja, Abramson og Sarotte gjør i sine bøker.