Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Krigen – og folk flest

I dette sommernummeret publiserer jeg som NY TIDs redaktør et utvalg artikler som nok reflekterer andre meninger enn dem folk flest har om krigen i Ukraina.

La meg komme tilbake til «folk flest» etter hvert.
Min skepsis til den gjengse holdning bunner gjerne i at NATO-medlemskapet som Jens Stoltenberg (se dikt om ham) fremmet for Ukrainas del, neppe egentlig lot seg realisere. Alle medlemsland måtte ha stemt for, noe som er lite trolig da avspenning overfor Russland for noen er viktigere enn å gi Ukraina medlemskap. Så hva var den egentlige grunnen til invasjonen og krigen som nå herjer? Er virkelig de russiskspråklige områdene i Donbas og Krim så avgjørende for Ukraina og verden at vi alle vil risikere en tredje verdenskrig? Er ikke dette heller en stedfortrederkrig mellom USA og Russland – slik USA har uttalt at Russland skal svekkes som stat? Men la det være sagt en gang for alle: NY TID støtter overhodet verken Putins invasjon i Ukraina, bruken av militærmakt som «løsning» eller utøvelsen av diktatorisk og oligark-økonomisk makt som Russlands totalitære ledelse representerer.

Jeg publiserer her – sannsynligvis til manges irritasjon – Ola Tunanders artikkel, som tar opp hvordan NATO/USA trigget invasjonen, og hans essay om de farlige USA-støttede biologiske laboratoriene i Ukraina. Dessuten Marielle Leraand som kritiserer Volodymyr Zelenskyj som en hollywoodsk drøm av en mann. Og John Y. Jones beskriver nazister i Ukraina i bilaget om antisemittisme. Ellers finner du hvordan Putin er påvirket av russiske tenkere som Ivan Iljin og Aleksandr Dugin. Og Putin som en «spin-diktator». Dag Herbjørnsrud viser, med Ukraina som bakteppe, krigen om vår virkelighetsforståelse. Og vi anmelder i midtseksjonen Modern Times Review dessuten en rekke dokumentarer om krig, Russland og Ukraina (for eksempel Navalny og Mariupol 2).

Om dagens økende teknologiske militarisering skrev jeg dessuten i forrige NY TID, under overskriften «Den krigerske tankegangen». Lederen ble lest av nær 5000 mennesker på trykk og online.

Men man kan spørre seg om alle disse nevnte artiklene egentlig hjelper mot den økte volden, hatet og fiendskapet Europa nå kjenner på? Er det egentlig mulig å dreie oppmerksomheten over på større felles oppgaver enn denne ørkesløse militarismen – som årlig har en prislapp på 17 000 milliarder kroner? Lar det seg gjøre å lytte til argumenter, langsiktig tenkning og avslørende analyser, fremfor polarisert følelsesbasert retorikk og propaganda –som pirrer, krenker eller skremmer folk flest?

Massepsykologi

I Massepsykologi og jeg-analyse – en illusjons fremtid (Vidarforlaget, 2022 [1921]) analyserer Sigmund Freud interessant nok «folk flest». La meg referere fra Eivind Tjønnelands etterord, som tar for seg massen/publikum gjennom tidene. Gustave Le Bons Massepsykologi (1895) er blitt regnet som massepsykologiens opphavsmann, et utgangspunkt for Freuds bok. Le Bon la vekt på «at massen må ledes: Uten fører mangler massen sammenheng og kraft». Vel, Zelenskyj spiller denne rollen med glans. Tjønneland siterer Le Bon: «Uten skrupler må han kunne love massen det fantastiske.» Men vil vi om muligens noen år, når denne krigen avvikles, slik som i Afghanistan, se hvor meningsløst det hele ble – uten noen egentlig vinner og taper?

Freud-boken antyder også: «De som ikke innordner seg i flokken, vil bli utradert gjennom naturlig utvalg. Ulver som ikke følger flokken, vil sulte, mens sauer som bryter med flokken, blir spist.» Tjønneland viser også til Martin Conways bok The Crowd in Peace and War (1915): «Militær styrke er avhengig av at individet oppgir sin frihet og deltar i et organisk hele.» Freud baserte seg også på psykologen William McDougall, som beskrev panikk som «en kollektiv intensivering av instinktiv opphisselse, følelse av frykt og fluktimpuls», slik Tjønneland skriver.

Så hvor illusorisk er ikke det «siviliserte»? Det barbariske viser seg fort i krig: Som jeg ble fortalt av datteren fra hennes mor som gjemte seg i sin kjeller i Ukrainske Busha, så drakk ukrainere (Azov?) seg fulle, og skjøt rundt på sivile – før tsjetsjenerne og russerne ankom og var like barbariske. Og kampene i Donbas siden 2014 der 14 000 døde, hvor lenge skulle det pågå? Det er ikke bare russere som dreper sivile ukrainere (og krigsfanger). Når Vesten nå pøser på med våpen, vil dette barbariet uten diplomati bare øke.

Da jeg selv var i Kyiv i 2014, var demokrativiljen stor blant dem jeg filmet, og eksempelvis sa forfatteren Andrej Kurkov, slik han også uttalte i Oslo nylig, at ukrainere historisk er grunnleggende frihetlige og anarkistiske, mens russerne alltid har vært «lydige» borgere. Russland ville aldri ha kunnet «okkupert» eller kontrollert Ukraina, så hvorfor måtte NATO involvere seg?

Eliter og propaganda

Freuds nevø Edward Bernays brukte allerede i 1928 første verdenskrig for å forstå propagandaens effekter. Som Tjønneland påpeker: «Manipulatorene av patriotisk meningsdannelse produserte massereaksjoner mot fienden. Lignende metoder ble deretter brukt i fredstid. Eliten, de intelligente minoritetene, måtte ifølge Bernays bruke propaganda for å organisere og iverksette sin vilje.»

Robert Kagan

Chris Hedges (se også to artikler av ham i bilaget), refererer slike minoriteter i artikkelen «The Pimps of War» (Transnational.live, 28.4.): «The same cabal of warmongering pundits, foreign policy specialists and government officials, year after year, debacle after debacle, smugly dodge responsibility for the military fiascos they orchestrate … the authors of the policy to invade Afghanistan, Iraq, Syria and Libya.» Hedges nevner spesielt at Robert Kagan som jobber med Joe Biden, propaganderte for militærregimene i El Salvador og Guatemala, samt NATOs ekspansjon i Sentral- og Øst-Europa. Kona Victoria Nuland (hun nevnes også i bilaget) jobbet for Biden med Ukraina, og med å fjerne president Janukovytsj.

Fred Kagan

Den andre sønnen til høyreideologen Donald Kagan, Fred Kagan, presset på for en krig med Iran. Denne nevnte «minoriteten» av moralske og intellektuelle troll inkluderer også Kimberly Kagan, Freds kone, som i 2007 etablerte The Institute for the Study of War. Oppblåste fiendebilder og fryktspredning bidrar til at folk flest ønsker militariseringen velkommen: USA vedtok nylig flere hundre milliarder kroner til våpen for Ukraina. USA(/NATO) bidrar til å true Russland der de «drar» Finland og Sverige inn i USA/NATOs «angrepsallianse», samt utplasserer nå amerikanske baser i Norge (se også side 62, og Evensmo om tausheten som barbarisk, side 63).

Er det virkelig noen som tror at Russland skulle invadere Sverige? Og i en samstemt Europeisk Union er Ursula von der Leyen ensidig opptatt av Ukraina – hun ønsker tunge våpen sendt til Ukraina, og forbereder oss på at krigen kan vare i årevis. Tyskland følger på. Og ikke bare politikere, men også en del kommentatorer i norske aviser – som selv aldri har opplevd krigens helvete – heier på at Ukraina med mer våpen skal «vinne» over Russland.

Meningsløst

Konsekvensen av en langvarig kamp mot overmakten Russland er at mulige hundretusener av russere og ukrainere dør i en meningsløs kamp. Men vel så galt er konsekvensen av at ukrainske kornlagre ligger og råtner i Odessa, hvor langt flere nå vil kunne dø av sult. Og konsekvensene av en økonomisk regresjon?

Når Vesten nå pøser på med våpen, vil dette barbariet uten diplomati bare øke.

Uten forsonende diplomati med avgitte territorier, vil vi alle nå risikere at denne farlige russiske bjørnen føler seg trengt opp i ett hjørne, og til slutt fyrer av en atomrakett, med en påfølgende eskalasjon ikke lenger mulig å stoppe. I verste fall kan tre milliarder mennesker dø …

Flere har forsøkt å stoppe dette vanviddet: Henry Kissinger ber Ukraina avgi Donbas og Krim; Recep Tayyip Erdoğan har forsøkt å megle; Emmanuel Macron prøvde. Jonas Gahr Støre har som nabo i det minste vist noe moderasjon, men lar seg så lede inn i det folk flest vil.

I En kort introduksjon til Carl von Clausewitz. Krigens filosof (Cappelen Damm, 2022) refererer Harald Høiback til Clausewitz som fant mest taktikk og lite strategi i krig, der «krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler». Høiback viser eksempelvis til Bob Woodwards intervju med president Obama i 2011, som svarer: «Det er lett å se for seg en situasjon hvor vi i mangelen på en klar strategi ender opp med å være i Afghanistan om fem år, om åtte år, om nye ti år.» Det tok ti år, så hva var det egentlig som drev dem? USA har stort sett vært i krig i et par hundre år.

Militariseringen folk flest nå vil oppleve mer av er tankeløs. Kanskje en dødsdrift à la Freud?

Truls Lie
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.

Relaterte artikler