Krigen og den kollektive erindring

Hvem skriver historien? Den kommunistiske motstandskampen under krigen var lenge dysset ned.

Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge

Frode Færøy

Dreyer

Norge

NY TID har valgt to forskjellige lesninger av boken om kommunismens historie i Norge.

Da jeg som sekstenåring meldte meg inn i ungdomsforbundet til Norges Kommunistiske Parti, var det mye på grunn av NKPs vektlegging av at «Freden er det viktigste av alt». For meg var det derimot overraskende hvor stort fokus partiet la på den andre verdenskrig og den militære motstanden mot fascismen. Men snart gikk det opp for meg at minnene om krigen ikke bare ble holdt i hevd for å advare mot samtidens imperialisme og fascistiske bevegelser, men at det også dreide seg om en stolt del av partiets historie.

Jeg fikk møte partiveteraner som hadde kjempet mot Hitler-Tyskland, og fikk lære at kommunistene hadde stått for en betydelig del av den væpnede motstandskampen i Norge. Det var overraskende, for alt jeg hadde lært på skolen handlet om Milorg og kongen og holdningskampen. I skoleboken på videregående sto det bare én setning om den kommunistiske motstandsbevegelsen. Temaet begynte etter hvert å oppsluke meg. I tillegg til at krigshistorien var spennende i seg selv, syntes jeg det var forferdelig interessant at den offisielle fremstillingen så ut til å ha retusjert vekk den kommunistiske motstanden fra historien.

Hva skyldtes den sosialdemokratiske aversjonen mot kommunistene?

Det var således med stor interesse jeg leste Frode Færøys grundige, til tider litt vel detaljerte, bok Fiende eller forbundsfelle. Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Færøys bok handler ikke primært om den kommunistiske motstandsbevegelsen, men om forholdet den borgerlige og sosialdemokratiske delen av motstandsbevegelsen hadde til den kommunistiske. Dette er imidlertid interessant nok i seg selv, ikke minst fordi det var disse holdningene som lå til grunn for den fortielsen av kommunistenes innsats som har vart helt opp til vår egen tid.

Historiens lærdommer. Færøy starter boken sin med en historisk gjennomgang av krigslitteraturen, der han slår fast at «frem til 1975 fremstår kommunistenes virksomhet i det store og hele som en parentes». I den grad den ble nevnt, var det som oftest i negative vendinger. Dette endret seg senere takket være arbeidene til historikere som Torgrim Titlestad, Lars Borgersrud og Terje Halvorsen. Interessant å merke seg er at de førstnevnte historieforfatterne ofte var sosialdemokratiske motstandsfolk som antikommunisten Jens Christian Hauge, mens de sistnevnte ofte var slektninger av kommunistiske motstandsfolk.

Sosialdemokratene fant sitt skyts i NKPs analyser fra april 1940, da de på grunn av Hitler–Stalin-pakten la hovedskylden for krigen og okkupasjonen på Storbritannia og Frankrike. Men det ble underslått at NKP samtidig kom med kraftige angrep mot Quisling og advarte mot at en NS-regjering ville føre til diktatur og jødeforfølgelser. Færøy skriver at de fleste politiske grupperingene på denne tiden trodde på de tyske forsikringene om at okkupasjonen bare hadde en militær, ikke politisk, karakter. Stortingspartiene drev da forhandlinger om å opprette et riksråd som kunne inngå en fredsavtale med okkupasjonsmakten.

Av Færøys gjennomgang lærer vi at NKP ble forbudt 16. august 1940, en måned før de andre partiene. I juli 1941 innledet den kommunistledede Osvaldgruppa sabotasjeaksjoner. I løpet av 1942 hadde NKP opprettet militære grupper på Østlandet, i Bergen og Trøndelag. Høsten 1944 hadde NKP aktive sabotasjegrupper i Oslo, Bergen, Stavanger, Drammen og Vestfold. Ifølge Færøy hadde kommunistenes flyktningruter «langt større kapasitet» enn de øvrige, og ifølge partiet selv var deres illegale presse den største innenfor hjemmefronten.

Ledelsen for den sivile motstandskampen, Kretsen, la derimot ifølge Færøy tidlig til grunn at «alle tilfeller av voldelige angrep … var å anse som terroraksjoner». Også den militære delen av hjemmefronten, Milorg, fremsto i begynnelsen som «kategoriske motstandere av sabotasjehandlinger». Utenriksminister Trygve Lie ba i september 1942 Sovjetunionen om å hindre de norske kommunistene i å begå «nye terrorhandlinger». Dette var de dominerende holdningene helt frem til sommeren 1944, lenge etter at kommunistene hadde startet sin militære motstand mot okkupantene og NS.

Færøys gjennomgang viser at kommunistene begynte sin militære motstandskamp lenge før Milorg og den norske eksilregjeringen.

Kommunistenes mange fremstøt for å slå sammen sine organisasjoner med den øvrige hjemmefronten, ble bryskt avvist. Og Færøy forteller at de mest antikommunistiske kreftene i hjemmefronten var sosialdemokratene, ikke de borgerlige. Hva skyldtes den sosialdemokratiske aversjonen mot kommunistene? Færøy peker på fiendskap fra mellomkrigstiden og frykt for at «ville aksjoner» kunne føre til represalier og sette sikkerheten til motstandsgruppene i fare. Hverken regjeringen eller hjemmefronten betvilte at kommunistene hadde som mål å gjenopprette den demokratiske orden fra førkrigstiden.

Vikarierende motiver. Hovedanklagen mot de kommunistiske motstandsfolkene har senere vært at de ikke satte i gang en aktiv militær motstandskamp før Sovjetunionen ble angrepet i juni 1941. Men Færøys gjennomgang viser at kommunistene begynte sin militære motstandskamp lenge før Milorg og den norske eksilregjeringen. Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at de sosialdemokratiske historikernes angrep mot NKPs motstandskamp var motivert av å svekke kommunistenes oppslutning etter krigen.

I George Orwells roman 1984 jobber hovedpersonen Winston med å redigere historiske dokumenter slik at personer og hendelser som ikke passer Partiets offisielle historiesyn, slettes fra den kollektive hukommelsen. I et av romanens høydepunkter diskuterer Winston med parti-ideologen O’Brian om fortiden har en objektiv eksistens. O’Brian fremholder at fortiden bare eksisterer gjennom opptegnelser og erindringer, og at Partiet gjennom sin enevoldsmakt kontrollerer begge deler. Et av Partiets slagord er «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden.» Når en frafallen redigeres ut fra historieboken, er resultatet at «Han eksisterte ikke, han hadde aldri eksistert.»

I skoleboken på videregående sto det bare én setning om den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Gjennom sin historieskrivning i etterkrigstiden forsøkte sosialdemokratene å redigere kommunistenes motstandskamp ut av historien. Enkelte gikk lenger. Einar Gerhardsens nevø Rolf brente opp store deler av NKPs krigsarkiv, som hans far urettmessig hadde tilegnet seg, i hagen. Heldigvis lever vi i et fritt land der kollektive minner kunne opprettholdes i alternative miljøer, og der opposisjonelle historikere kunne bringe dem frem i lyset. I 2013 dekorerte daværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen åtte gjenlevende medlemmer av Osvaldsgruppa, og i 2015 fikk de et minnesmerke utenfor Oslo S. At vi lever i et fritt samfunn der en kan utfordre den offisielle historien, var da også en viktig del av det så mange ga eller våget sitt liv for under krigen – både borgerlige, sosialdemokrater og kommunister. Færøys bok gir ikke bare en viktig innsikt om okkupasjonshistorien, men også om hvordan det stadig pågår en kamp om vår kollektive hukommelse.

Se om samme bok her

---
DEL