Krigen og den kollektive erindring

Hvem skriver historien? Den kommunistiske motstandskampen under krigen var lenge dysset ned.

Aslak Storaker
Storaker er fast skribent i Ny Tid, og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge

Frode Færøy

Dreyer

Norge

NY TID har valgt to forskjellige lesninger av boken om kommunismens historie i Norge.

Da jeg som sekstenåring meldte meg inn i ungdomsforbundet til Norges Kommunistiske Parti, var det mye på grunn av NKPs vektlegging av at «Freden er det viktigste av alt». For meg var det derimot overraskende hvor stort fokus partiet la på den andre verdenskrig og den militære motstanden mot fascismen. Men snart gikk det opp for meg at minnene om krigen ikke bare ble holdt i hevd for å advare mot samtidens imperialisme og fascistiske bevegelser, men at det også dreide seg om en stolt del av partiets historie.

Jeg fikk møte partiveteraner som hadde kjempet mot Hitler-Tyskland, og fikk lære at kommunistene hadde stått for en betydelig del av den væpnede motstandskampen i Norge. Det var overraskende, for alt jeg hadde lært på skolen handlet om Milorg og kongen og holdningskampen. I skoleboken på videregående sto det bare én setning om den kommunistiske motstandsbevegelsen. Temaet begynte etter hvert å oppsluke meg. I tillegg til at krigshistorien var spennende i seg selv, syntes jeg det var forferdelig interessant at den offisielle fremstillingen så ut til å ha retusjert vekk den kommunistiske motstanden fra historien.

Hva skyldtes den sosialdemokratiske aversjonen mot kommunistene?

Det var således med stor interesse jeg leste Frode Færøys grundige, til tider litt vel detaljerte, bok Fiende eller forbundsfelle. Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Færøys bok handler ikke primært om den kommunistiske motstandsbevegelsen, men om forholdet den borgerlige og sosialdemokratiske delen av motstandsbevegelsen hadde til den kommunistiske. Dette er imidlertid interessant nok i seg selv, ikke minst fordi det var disse holdningene som lå til grunn for den fortielsen av kommunistenes innsats som har vart helt opp til vår egen tid.

Historiens lærdommer. Færøy starter boken sin med en historisk gjennomgang av krigslitteraturen, der han slår fast at «frem til 1975 fremstår kommunistenes virksomhet i det store og hele som en parentes». I den grad den ble nevnt, var det som oftest i negative vendinger. Dette endret seg senere takket være arbeidene til historikere som Torgrim Titlestad, Lars Borgersrud og Terje Halvorsen. Interessant å merke seg er at de førstnevnte historieforfatterne ofte var sosialdemokratiske motstandsfolk som antikommunisten Jens Christian Hauge, mens de sistnevnte ofte var slektninger av kommunistiske motstandsfolk.

Sosialdemokratene fant sitt skyts i NKPs analyser fra april 1940, da de på grunn av Hitler–Stalin-pakten la hovedskylden for krigen og okkupasjonen på Storbritannia og Frankrike. Men det ble underslått at NKP samtidig kom med kraftige angrep mot Quisling og advarte mot at en NS-regjering ville føre til diktatur og jødeforfølgelser. Færøy skriver at de fleste politiske grupperingene på denne tiden trodde på de tyske forsikringene om at okkupasjonen bare hadde en militær, ikke politisk, karakter. Stortingspartiene drev da forhandlinger om å opprette et riksråd som kunne inngå en fredsavtale med okkupasjonsmakten.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.