Mens verden er rystet og fortviler over militært angrep i Ukraina er jeg redd stemningen er en annen i USAs styrende kretser og i NATOs hovedkvarter. De har fått rett i at Russland ville gå inn militært. Og Putin har gitt næring til den massive propagandaen om hans grusomhet og despoti.
Sikkerhetsrådet møttes i morgentimene torsdag, norsk tid, slik det alltid skal og bør skje i en situasjon som truer internasjonal fred og sikkerhet. Men igjen møttes Rådet for å gi Vesten sjanse til å fordømme Russland. Rådet burde ha hatt to møter denne uken. Etter FN-pakten skulle også de massive vestlige sanksjonene ha hatt samtykke fra Sikkerhetsrådet.
En trist dag for verden, men Russlands rystende militæraksjon bør ikke hindre oss i å se på USAs rolle i den oppståtte situasjonen. Ved å stimulere Ukraina-krisen har landets ledere fått avledet oppmerksomheten fra sine enorme problemer på hjemmebane og fått flyttet frem sine internasjonale posisjoner med stormskritt. Det gjelder for eksempel prosessen med å konsolidere, komplettere og harmonisere landets system av 800 baser i 80 land (Russland har rundt 20). Ønsket er å få mest mulig ensartete avtaler og sømløs drift av basene. Også Norden skal få stadig flere amerikanske «boots on the ground». Danmark ønsker økt nærvær av styrker fra USA. Norge er i ferd med å godta fire amerikanske militærbaser. Sverige har et mer og mer nært militært partnerskap. Arbeidet for å styrke historiens største krigsmakt har fått gode kår ved krisemaksimeringen i Ukraina.
Det er i skrivende stund ennå ikke helt avklart alle planene russerne vil ha med invasjonen av Ukraina.
USA/NATO
Samtidig som vi forferdes over Russland bør vi ikke glemme å stille spørsmål ved vårt forhold til USA og vår egen rolle i det mektigste militærapparatet i verdenshistorien. Og vi må bevisst etterprøve alle utsagn i og om internasjonal politikk – feltet er gjennomtrukket av propaganda, fordreininger av sannheten og direkte løgner. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har igjen og igjen lagt skylden for krisen helt ut på Russland – jeg har hevdet det motsatte. Det langsiktige bildet er at USA/NATO stadig har presset og innringet Russland militært. USA/NATO burde ha gjort bruk av det underet av klokskap og nedrustningsvilje som Gorbatsjov sto for på slutten 1980-tallet. En verden av samarbeid, fred og nedrustning var innenfor rekkevidde. Men det militær-industrielle komplekset som har den reelle makten i USA er avhengig av å avverge alle tilløp til forståelse og orden i verden. Amerikanske militære lyktes i 1990 i sin kampanje for å unngå reduksjon av militærbudsjettene – langt fra en patriotisk ivaretagelse av det amerikanske folks interesser. Og langt fra interessene til de nordiske land som nå trekkes stadig dypere inn i militært samarbeid med et politisk vaklende USA.
Det er tvil om landet kan gjennomføre neste valg uten at det blir borgerkrig og Trump eller noe enda verre kan bli gjenvalgt. Da kan det ikke være det sivile USA vi setter vår lit til. Det må være det militær-industrielle komplekset vi stoler på. I min seneste bok, Medaljens bakside», beskriver jeg militærmakten i USA som den kriminelle oververden, en mektig og vidtfavnende maktstruktur, mye mer dødelig og skadelig enn underverdenen. Land etter land er blitt smadret fordi de sto opp mot USAs ønsker.
En verden av samarbeid, fred og nedrustning var innenfor rekkevidde.
USA har onde hensikter, også med oss. Landets mål og tankegang står klart å lese i de analyser som utarbeides av tenketanken Rand Corporation. Rand smykker seg med å ha vunnet den kalde krigen ved å påtvinge Russland et rustningskappløp de knakk nakken på. I en rapport fra 2019 anbefaler Rand oljeboikott, å få russiske akademikere til å utvandre, å anlegge baser langs Russlands grense – eller av høyaktuell interesse: «Ved å forsyne Ukraina med dødsvåpen vil vi kunne utnytte Russlands største sårbarhet.» Samtidig advarer Rand, slik våpenhjelp «må kalibreres nøye for å øke kostnadene for Russland». Slik ekstrem politisk nedrighet har regimeskifte som mål. Vi gjør klokt i å regne med at russiske ledere har lest dette dokumentet fra 2019 [se under].
Norge og Danmark
Hva med militærplanene for Norge og Norden? Det blir selvsagt ikke atomvåpen på basene eller på anløpende marinefartøyer får vi høre. Men, er det så selvsagt? Jeg viser i Medaljens bakside at USA ikke er til å stole på. Norges forsvarsminister bedyret i sin tid at amerikanske krigsskip i norske farvann måtte love at de ikke hadde atomvåpen om bord. Slik var det ikke. Han måtte til slutt vedgå i Stortinget at Norge bare minnet om norske lover og regler, man ikke fikk noen løfter fra amerikanerne. I slike spørsmål kan vi ikke stole på våre ministre.
En dansk journalist, Poul Brink, skulle for 30 år siden lage en reportasje om arbeidere som var blitt syke etter å ha samlet opp radioaktiv snø etter en amerikansk flystyrt på Grønland. Etter årelang graving avdekket Brink at USA hadde hatt atomvåpen på Thule-basen. To danske statsministre, H.C. Hansen og Jens Otto Krag, hadde løyet og i hemmelighet godtatt atomvåpen på dansk jord. De hadde også avtalt at danske myndigheter aldri skulle uttale noe som kunne skade eller føre til erstatningsansvar for USAs militærvesen. Som jeg viser i boken, bak ryggen på det danske folk hadde regjeringen avtalt med USA å oppheve dansk lov, til og med danske arbeideres rett til yrkesskadeerstatning.
Det trengs i høy grad en bred nasjonal diskusjon før planene går videre, men alle diskusjoner om vår alliansepolitikk vanskeliggjøres ved manipulerende språk. Da Norge i 1949 gikk inn i NATO ga vi et løfte til Sovjetunionen om å ikke åpne baser for fremmede makter. Nå blir folk fortalt at det vi skal få ikke er baser, fordi det i avtalen er benevnt som «omforente områder». Det er mye slik nytale.
Verbale kamuflasjeøvelser
Jeg sjekket nylig avisenes meldinger fra 2014 og fant at påstanden om russisk invasjon og anneksjon av Krim måtte være et propagandanummer, gjentatt så ofte at alle tror og repeterer uten å sjekke om russiske militære virkelig marsjerte inn. Sannheten forsvinner bak en mur av verbale kamuflasjeøvelser. Krig blir til humanitær intervensjon, Libya beskytes for å beskyttes. USAs egenproduserte «regelbaserte» verdensorden har fortrengt FN-paktens «rettsbaserte verdensorden» og statsministre, utenriksministre og forsvarsministre i 30 land taler NATO-språk med perfekt uttale.
Hvem vil være president og hva slags USA vil vi ha å gjøre med om to-tre år? Det er umulig å inngå avtaler med et land på randen av kaos, oppløsning og vold. Alle venner av USAs folk og kultur – jeg regner meg som en av dem – må nå hjelpe USA å avvikle sitt imperium, sitt militær-industrielle kompleks, og tøyle sine voldelige tilbøyeligheter. Å øke USAs militære nærvær i Norden er definitivt ikke skritt i riktig retning. Vi må holde hodet kaldt og ikke la utviklingen i Ukraina skremme oss videre inn i favnen til USA.
Se også «Overextending and Unbalancing Russia» rand.org/pubs/research_briefs/RB10014.html
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
