Krigen etter ISAF

Tell Spring Not to Come This Year skildrer Helmud-provinsen i Afghanistan etter at ISAF-styrkene trakk seg ut, sett gjennom øynene til de lokale styrkene.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Tell Spring Not to Come This Year
Regi: Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy, foto: Saeed Taji Farouky

I 2014 begynte de amerikanske og europeiske ISAF-styrkene som kjent å trekke seg ut av Afghanistan, og overlot til lokale styrker de selv hadde trent opp å ivareta nasjonens videre sikkerhet. I Tell Spring Not to Come This Year har dokumentarfilmskaperne Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy fulgt en av disse afghanske kompaniene gjennom deres første år uten internasjonal militær bistand.
Filmen er således beslektet med den prisbelønte danske dokumentaren Armadillo, hvor regissør Janus Metz Pedersen og fotograf Lars Skree fulgte en dansk brigade i Helmud-provinsen gjennom et halvt år.

Brutal og poetisk. I britiskproduserte Tell Spring Not to Come This Year befinner vi oss igjen i Helmud-provinsen, som de afghanske styrkene nå har overtatt kontrollen over fra ISAF-styrkene. Full kontroll har de imidlertid ikke, da området stadig er preget av Talibans tilstedeværelse.

Tittelen fanger filmens essens: krigens råskap skildret med sterk tilstedeværelse, men også med et ettertenksomt, poetisk uttrykk.

Filmens to sentrale karakterer er kaptein Jalaluddin og menig Sunnatullah, som ikke minst preger filmens lydspor med sine betraktninger i voice-over-narrasjon. Tittelen Tell Spring Not to Come This Year er hentet fra et dikt av Khaliullah Khalili som leses opp av Jalaluddin i filmen, men viser også til tiden da Taliban mobiliserer til angrep. Selv om den først kan fremstå en smule kryptisk, fanger tittelen i grunn filmens essens: krigens råskap skildret med sterk tilstedeværelse, men også med et ettertenksomt, poetisk uttrykk.
En tilsvarende kontrast kan man finne i vekslingen mellom soldatenes ikke altfor begivenhetsrike dagligliv på brakka, opp mot de dramatiske kamphandlingene filmskaperne har dokumentert. I likhet med flere andre krigsfilmer, gir Tell Spring Not to Come This Year inntrykk av at krigsdeltakelse også handler om å slå i hjel tid. Andre svært intense og ubehagelige scener viser harde konfrontasjoner med Taliban, som ikke alle soldatene vender uskadde hjem fra. Før rulleteksten får vi en liste over soldatene som mistet livet i perioden mens opptakene pågikk. De er ikke få.

Ambivalens. Filmen dreier seg imidlertid vel så mye om ambivalens som om tydelige motsetninger. Ikke minst har soldatene blandede følelser til de internasjonale styrkenes tilbaketrekking.
Likeledes viser filmskaperne en tropp som ikke alltid er fullstendig rustet til å takle utfordringene, samtidig som de tegner et bilde av modige, stolte og patriotiske unge menn som jobber for å gjenoppbygge sitt hjemland. Mange av dem – deriblant både Sunnatullah og Jalaluddin – har imidlertid også valgt hæren i mangel av andre arbeidsmuligheter, og dermed er det desto tristere å høre en soldat si til sin overordnede at han ikke har fått utbetalt lønn på hele ni måneder.

Regissørduoen har åpenbart utsatt seg for for stor fare ved å være med styrkene under flere konfrontasjoner med Taliban.

Tett på konfrontasjonene. Co-regissør Michael McEvoy har selv bakgrunn som offiser i Helmud, der han jobbet i ni måneder med å styrke relasjonene mellom de britiske og afghanske troppene. Han debuterer som dokumentarfilmskaper med denne filmen. Sammen med den mer erfarne dokumentaristen Saeed Taji Farouky, som også er filmens hovedfotograf, har han kommet tett på soldatene på brakka. Det merkes at de har inngående kjennskap til dette miljøet. I tillegg har regissørduoen åpenbart utsatt seg for for stor fare ved å være med styrkene under flere konfrontasjoner med Taliban, hvor McEvoy står for lydopptak, mens Taji Farouk håndterer kamera. Det er da også disse ekstremt dramatiske scenene som gjør Tell Spring Not to Come This Year til en virkelig sterk filmopplevelse.

Ingen klare svar. Tell Spring Not to Come This Year tar ikke direkte stilling til det tidligere nærværet av internasjonale militære i seg selv, men er i hvert fall ingen bekreftelse på at de trakk seg ut på riktig tidspunkt. Filmen er heller ingen ukritisk hyllest til de ISAF-trente afghanske soldatene, selv om deres forsøk på å håndtere den kaotiske og vanskelige situasjonen definitivt skildres med respekt.
Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy kommer med denne filmen ikke med noen klare svar, men gir en nærgående og alarmende skildring av Helmut-provinsen «post ISAF» – og med dét stiller de noen betimelige spørsmål om vårt og andre lands deltakelse i krig.

Dette er en fortkortet versjon av en tekst trykket i Ny Tid 3. juni 2015, og som vi har hentet frem igjen i forbindelse med at Tell Spring Not to Come This Year vises på Film fra Sør i oktober. Den fullstendige teksten kan leses på nytid.no.


Huser er filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com.

---
DEL