Krig og narsissisme

Kristopher Schau har nå trukket ut essensen i sitt antihumanistiske prosjekt. Spesielt interesserte finner den fullstendige kontrakten for salget av Schaus sjel på nettauksjonen QXL i boka. Et Norge i krig tematiserer menneskelig ondskap, ødsling, dumskap og generell tarvelighet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[radiobok] I desember 2004 ble radioprogrammet Et Norge i krig tatt av lufta etter bare én sesong, og de tre programlederne Kristopher Schau, Øystein Karlsen og Morten Ståle Nilsen mistet sine kontrakter med NRK, til tross for at de under hver sending hadde trukket 100.000 nordmenn til radioapparatene. Programmet tok sikte på å være «en oppsummering av livet slik det virkelig er.» Det skulle vise virkeligheten «sett i et livsbeneiende og antihumanistisk perspektiv.» For NRK-ledelsen ble dette imidlertid «for negativt, mørkt, drøyt og dystert», og etter fire måneder ble det satt en stopper for det daglige svartsynet, etter sigende av kringkastingssjef John G. Bernander personlig. Nå foreligger et utvalg tekster hentet fra programmet i bokform (dedikert til John G.).

Belgia, Faust og Hollywood. På bakgrunn av tekstene i Et Norge i krig er det vanskelig å utlede noe entydig budskap eller idé. Antihumanismen som forfatterne har tatt til orde for, ligger i at bokens sju kapitler alle på et eller annet vis tematiserer menneskelig ondskap, ødsling, dumskap og generell tarvelighet. Belgia, denne europeiske vederstyggeligheten som bare synes å fostre blodtørstige kolonialister, pedofile og bisarr popkultur (vi presenteres for den syngende, lesbiske nonnen Soeur Sourie og den Scrabble-spillende punkeren Plastic Bertrand) har fått sitt eget kapittel. Det samme har Faust-myten. For spesielt interesserte finnes her den fullstendige kontrakten for salget av Schaus sjel på nettauksjonen QXL. I kapitlet «Hollywood-skjebner» kan vi lese om et knippe mer og mindre kjente skuespilleres rise and fall. Mønsteret er det samme for alle: berømmelse, penger, alkohol, dop, død. Diss kapitlene er jevnt over underholdende, tidvis morsomme, men uten at de makter å vekke verken den helt store begeistringen eller forargelsen.

Norge, kjempers fødeland. «Norge» er bokens mest aktuelle kapittel. Her presenteres en slags alternativ norgeshistorie, et korrektiv til 100 års-jubileets «orgie i velfødd selvtilfreds patriotisme», der fokuset er lagt på «de mest dystre og skambelagte kapitlene» i vår nyere historie. Det begynner med Samson Isberg, «Norges beste bøddel» som i løpet av sin karriere foretok hele 15 halshogginger og fortsetter med «Norges Doktor Mengele», Gerhard Henrik Armauer Hansen som oppdaget at lepra (spedalskhet) var en smittsom sykdom ved å utføre eksperimenter på mennesker som på ingen måte hadde gitt sitt samtykke. Og herfra går det slag i slag: rasehygiene og tvangssterilisering av tatere, pressens hylling av fascismen på 1930-tallet, Norsk Hydros samarbeid med nazistene, og senere under Korea- og Vietnam-krigen med den amerikanske krigsmaskinen, og til slutt Aker Kværners kontrakt på vedlikehold av Guantánamo-basen.

Alt gjøres unna på 21 sider – phui! (Hvor ble det av forresten av jødeparagrafen, samene og de homofile?) Selv om ikke noe av dette er direkte ukjent stoff, ser jeg ikke bort i fra at et slikt sveip gjennom historien fyller en viss opplysningsfunksjon. Den knappe, anekdotiske formen gjør tidvis framstillingene i overkant enkle og sensasjonssultne, men la gå. Kapittelet er ikke ment å være uttømmende, men heller en kjapp stikkpille for den vanlige norskingen der han sitter klemt mot tv-skjermen mens han prøver å få med seg hvordan man stemmer på århundrets nordmann.

Freak show. Kapittelet «Makt» er viet ledere som har oppnådd uinnskrenket makt tross personligheter preget av stormannsgalskap, virkelighetsforstyrrelser, kannibalisme og durkdreven seksuell perversjon og består av en serie miniportretter – et freakshow ? av diktatorer og statsoverhoder gjennom tidene. Om Hitler kan vi for eksempel lese at hans «største nytelse var å kroe seg sammen på gulvet, naken, mens en kvinne eller flere sparket, slo, pisset og dreit på ham.» Med Idi Amin var det omvendt. Han foretrakk å stå for bankingen selv og skal ved én anledning ha banket sin daværende kone, Medina, den fjerde i rekken av et tosifret antall, så kraftig at han brakk sitt eget håndledd. At hun var gravid med hans eget barn spilte ikke den minste rolle.

«Makt»-kapittelet er det av kapitlene som dårligst har tålt overgangen fra radio til bok. Et slikt portrett kan nok hensette en lytter som er vant til å høre reklame, listepop og trafikkmeldinger i en tilstand av uro og opprørthet, men lest etter hverandre i bokform er effekten heller motsatt. De portretterte havner i et uheldig konkurranseforhold til hverandre der de kappes om å overgå hverandre i grusomhet. Etter hvert er konebanking ordinært, folkemord regelen og kannibalisme i beste fall «interessant».

Ved nattens ende. Bokens sterkeste parti finnes i det siste kapittelet, «Slutten». Her tar forfatterne for seg Vestens siste tabu, alderdom, for angsten er ikke lenger forbundet med at vi skal dø, men med at vi eldes, eldes til vi blir ugjenkjennelige, stygge: «Som en slaskete utvasket serk henger huden rundt det knoklete porøse og gebrekkelige skjelettet ditt, pyntet med leverflekker, åreknuter og vorter.» Opp mot ungdomsdyrkelsen setter forfatterne et intervju med den da 31 år gamle og kreftsyke Synøve Meshé Dueñas Whist, som ble gjort i programmets siste sending, 43 dager før Whist døde. Transkribert ordrett og ikke tilføyd ekstra kommentarer eller forklaringer i etterkant er intervjuet blottet for all sentimentalitet. Schau, som står for intervjuet, unngår all form for hyklersk føleri og lar bare Whist fortelle om hvordan det er å leve med døden så tett innpå som hun gjør. Jeg drister meg til å påstå at Whist her setter ord på prosjektet til Schau, Karlsen og Nilsen og lar henne få det siste ordet: «Alle rundt meg begynte å snakke om hvor urettferdig det var da jeg fikk kreft, og det synes jeg blir en så platt ting å si. For hvem faen er det som har sagt at livet er rettferdig?»

Anmeldt av Olaf Haagensen

---
DEL

Legg igjen et svar