Krig, diplomati og cricket!

Glem alle rivaliseringer du kan ha hørt om; Arsenal-Manchester United; England-Skottland; VIF-LYN; eller Rangers vs. Celtic: ingen kommer i nærheten av intensiteten nærmere 1,5 milliarder mennesker opplever når elleve pakistanere og elleve indere entrer en bane for å spille cricket.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Cricket er et ballspill mellom to elleve-mannslag. Går kort fortalt ut på å ta ut det andre laget ved å velte to mål (wickets) med ballen, eller ved å fange ballen etter at den er slått, og før den treffer bakken. Det andre laget forsvarer målene med flate balltrær (bats), og lager poeng ved å enten slå ballen ut av banen, eller ved å løpe mellom målene. Spillet hadde selvsagt ikke vært britisk om det ikke var en smule mer komplisert, og det er det da også.

India og Pakistan har kommet en lang vei siden krisen i 2002 hvor India mobiliserte og utplasserte over 500.000 soldater mot grensen til nabolandet, og satte marinen og flyvåpenet i høy beredskap, med et tilsvarende motsvar fra Pakistan. India ønsket å bruke 11. september-angrepene til å sette press på Pakistan vedrørende landets støtte til motstanden mot indisk styre i Kashmir. Pakistan vedgår støtten, men insisterer på at man kun støtter motstanden politisk og moralsk, ikke militært slik inderne hevder.

Krisen varte i flere måneder, men til slutt trakk indiske soldater seg tilbake med uforrettet sak, med en påfølgende pakistansk nedtrapping. Etter lang tid med tillitsskapende tiltak, begynte landene å tø opp mot hverandre, og i 2004 besøkte det indiske cricketlaget Pakistan. Siden delingen i 1947 har cricket-relasjonene mellom Pakistan og India vært minst like turbulente som relasjonene ellers, da cricket ofte er blitt brukt som en del av utenrikspolitikken landene fører.

India hadde over flere år praktisert en total boikott hvor de nektet å spille mot Pakistan. Onde tunger i Pakistan vil ha det til at India åpnet for cricketkamper mot nabolandet fordi det indiske laget for første gang hadde en sjanse til å vinne. Det pakistanske stjernegalleriet fra 90-tallet hadde lagt opp, og et generasjonsskifte var på gang innen pakistansk cricket. Mange mener at den indiske statsministeren fra det hindu-nasjonalistiske partiet BJP kalkulerte med en seier i kamp-serien mot Pakistan og ønsket å bruke det i sin egen valgkampanje noen måneder senere. Han tapte for øvrig valget til fordel for Kongresspartiet.

Ingen løsning i Kashmir

Forholdet mellom landene er som nevnt langt bedre nå. Under cricketserien i Pakistan ble blant andre den indiske statsministeren invitert til den siste kampen, en invitasjon han aksepterte. Dette møtet var relativt uformelt, men samtidig brukte man stemningen for det den var verdt og greide å få samtalene videre. Man kom ikke frem til noe konkret, men begge sider var enige om at man skulle fortsette med tillitsbyggende tiltak. Under cricketserien i India ble den pakistanske presidenten, general Musharraf, invitert til den siste kampen. Etter forhandlingene har begge lederne referert til fredsprosessen som irreversibel. Dette blir tolket som uhyre positivt av de fleste eksperter.

Kashmir-konflikten har imidlertid ikke kommet nærmere en løsning, og uten at man kommer frem til noe som er akseptabelt for alle de involverte partene, kan man ikke få en varig fred. India ønsker hele Kashmir, men har samtidig vist vilje til å akseptere som permanent den grensekontroll-linjen som skiller den indisk-kontrollerte delen av Kashmir fra den pakistansk-kontrollerte. Pakistan har faktisk ikke gjort direkte krav på indisk Kashmir, men peker heller på at det kashmirske folket i hele Kashmir må få bestemme om de ønsker å tilhøre India eller Pakistan. Dette er for så vidt i henhold til FNs resolusjoner om konflikten. India har tidligere akseptert disse, og lovet en folkeavstemming – noe de ikke lenger går med på. Pakistan satser selvsagt på at gitt et valg så vil flertallet i Kashmir velge en tilslutning til Pakistan, noe India også frykter.

India og Pakistan har egentlig ikke så mange andre konflikter som ikke direkte eller indirekte kan knyttes opp til en løsning av Kashmir-striden. Mens verden for øvrig sliter med å se på landene som atommakter, har begge to et mye mer pragmatisk syn på dette. De aksepterer og respekterer hverandres styrke, og behandler hverandre deretter.

India har, grunnet sin størrelse, hatt større ambisjoner og større mulighet til å bli oppfattet som en internasjonal stormakt. Den nylige opptiningen i forholdet til stormakten i området, nemlig Kina, samtidig med en tilnærming til USA, hjelper selvsagt India med dette. En bedring i forholdet mellom India og Kina ses ikke på som problematisk i den pakistanske hovedstaden Islamabad. Kinas interesser i, og det nære forholdet til, Pakistan svekkes ikke av dette. Pakistan og Kina har en historie hvor begge land har hatt meget nære bånd til hverandre, og en kinesisk tilnærming til India er ikke sett på som en trussel mot dette.

Tilnærmingen fra USA til den gamle sovjetiske klientstaten er noe ganske annet. I Pakistan ses det amerikanske frieriet til India som problematisk fordi man er redd for at India bruker Kina som et kort for å bygge seg opp militært med vestlig hjelp, mens det er Pakistan, og ikke Kina, som er målet. Pakistanerne ser på amerikanerne som meget vinglete allierte, og det samme gjør for så vidt inderne. USA etterlever nemlig tesen om at i internasjonale forbindelser eksisterer ikke vennskap, bare interesser. India er av større interesse grunnet sitt større marked. Samtidig advarer indiske eksperter mot å komme i et avhengighetsforhold til USA, rett og slett fordi amerikanske interesser ikke ses på som noe permanent.

Behagelig sjokk

Tilbake til cricket. Som nevnt blir spillet fulgt med stor interesse i begge landene, og idretten gir ordet «sportsfeber» en helt ny betydning. Det indiske laget kom til Pakistan for å spille begge former for cricket, den klassiske som kalles «test cricket,» og som kan vare i opptil fem dager, og kortversjonen «one day matches» som «bare» tar en dag. Med det indiske laget fulgte også et gedigent indisk presseombud, og på kampene kom da også et stort antall fans. Den pakistanske ambassaden i India åpnet opp for flere tusen visum til Pakistan, og indere flokket til. Indiske og pakistanske privatpersoner møttes, diskuterte og utviklet vennskapsbånd. Inderne ble tatt imot med åpne armer i Pakistan, og kontakten utviklet seg på flere plan. Indiske journalister og privatpersoner kunne fortelle om pakistanske kjøpmenn som nektet å ta imot betaling fra «gjestene.» Etter flere år med strid kunne man føle at spenningsnivået gikk merkbart ned.

Indere som kom for å følge kampene fortalte om en lang tur, som tok energien ut av en med visummas og alt det som hører til, men at velkomsten de fikk ved ankomst til Pakistan veide opp for alle ubehageligheter. Den vennligheten som folk på gata viste kom som et meget behagelig sjokk på inderne. Indiske reisende ble også overrasket over åpenheten i samfunnet; tilstedeværelsen av utrolig regjeringskritiske medier, og kulturen i Pakistan. Dette var noe annet enn det de aller fleste av dem hadde dannet seg et bilde av. Verdt å nevne her er at pakistanske tv-kanaler har vært sensurert av indiske myndigheter, slik at indiske privatpersoner kun har lært om Pakistan gjennom indiske medier. Disse har hatt en tendens til å praktisere en form for selvsensur, spesielt i indisk-pakistanske spørsmål. Men dette bedret seg kolossalt gjennom disse direkte møtene mellom enkeltindivider. Møtet var også bra for pakistanerne, som nå kunne se, møte og snakke med inderne som enkeltmennesker og utvikle en forståelse av ståstedet til «de andre.»

Sikkerhetsopplegget rundt det indiske laget var gedigent, og ifølge enkelte var det flere sikkerhetsfolk enn fans på flyplassen da det indiske laget ankom. Dette mønsteret holdt seg, med lag på lag av forskjellig, ikke alltid like koordinert, sikkerhetspersonell. Frykt for supporterbråk gjelder cricket like mye som annen idrett, og selv om det ikke utviklet seg noe bråk under kampene, var det mange som følte seg trygge på grunn av det gedigne sikkerhetsapparatet, selv om dette kan være en plage for fansen også i cricket.

Rent sportslig imponerte inderne ved å vinne to av tre test-kamper. Og ikke bare det; selv om det var vanskelig å svelge for pakistanske fans, så vant de også «one-day»-kampene med tre kamper ut av fem. «One-day»-versjonen er nemlig sett på som Pakistans sterke side. Pakistanske fans viste seg fra sin beste side, og applauderte indernes bedre cricketspill, samtidig som det pakistanske laget fikk så ørene flagret fra fansen. Det trauste, indiske laget viste seg å være mye mer modent, og viste også en dyktighet i å spille under press som det unge og relativt umodne pakistanske laget ikke greide. I indisk-pakistansk sammenheng er det ofte lett å glemme at dette er to av verdens beste lag.

Ikke fullt så vennlig

I år var det pakistanerne som skulle til India for å spille. Det ble satt opp tre testkamper og seks engangskamper for denne turnéen.

Før man går videre er det viktig å skjønne hvordan pakistanere ser på India. Pakistanere har et hat/ kjærlighetsforhold til India, og grunnet den popularitet som indiske filmer har i Pakistan, har de fleste også et glansbilde av India. For mange av disse kom fattigdommen i India som et brutalt sjokk. Det er stor fattigdom i Pakistan også, med dertil store sosiale problemer. Men folk som lever et helt liv på gaten, eller folk som sulter i hjel, er ikke et problem her. Pakistanske journalister og akademikere, som ofte har en tendens til å romantisere nabolandet, fikk sjokk da virkeligheten ikke greide å leve opp til det utopiske bildet av India.

Tilbake til cricketkampen. Inderne startet sterkt, og Pakistan unngikk bare så vidt å tape den første testkampen. I den neste kampen ble de rundspilt av inderne igjen, og det var først i tredje og siste kamp at Pakistan kom tilbake og vant kampen. Testserien stod dermed uavgjort, noe som var sterkt fra et pakistansk lag som hadde vært forhåndsdømt til å tape serien, med en liten sjanse til å kunne komme tilbake på «one-day»-serien. Pakistanere som hadde vært med cricket-laget sist de spilte på indisk jord, nemlig under verdensmesterskapet i 1996, kunne fortelle om en merkbar endring i India. Den hatske stemningen var borte, men noen direkte åpen vennlighet var heller ikke å se. Den stillheten som fulgte den pakistanske seieren i den siste testkampen var for pakistanske fans ganske så uforståelig.

«One-day»-serien startet med to spektakulære indiske seire, og ble fulgt opp med et comeback fra pakistansk side som var en fryd å følge med på. Pakistanerne vant serien 4-2. De indiske spillerne kjempet imot til siste kamp, og til tross for mye kritikk i indisk presse, kan man si at tross tapet kom det indiske laget styrket ut. Den indiske fansen på den andre siden imponerte ikke. Under testkampene så man kun en slags apati, et fravær av interesse, når det pakistanske laget gjorde noe. Men det hele utviklet seg til noe mye styggere under «one-day»-serien da ukjente personer kastet steiner på det pakistanske lagets buss utenfor en flyplass. Senere ble også en kamp forsinket på grunn av tribunebråk, og alle de pakistanske seirene ble møtt enten med buing, med steinkasting eller med at skuffede indiske fans bare forlot banen når de innså at de hadde tapt kampen. Bildet blir ikke bedre av at indiske dommere hadde en del ganske så merkelige avgjørelser som alle gikk i indisk favør.

Islamisme og hindutva

Dette medførte mye selvgransking og høyttenking fra pakistanske akademikere og journalister. En av disse er Dr. Muqteder Khan, som i en aviskronikk i internettavisen Pakistan Link spør om pakistanere er mindre forutinntatte enn sine indiske motparter. Han sammenligner de to turneene, og stiller spørsmålet om hva denne forskjellen skyldes. Han bringer opp det bildet mange i vesten, India og også til tider pakistanske medier har av Pakistan som et land med utbredt islamisme hvor barna indoktrineres med hat, og spør om dette bildet virkelig er reelt, eller om den hindufundamentalistiske hindutva-ideologien egentlig sår et sterkere hat i den indiske befolkningen.

Pakistanere som ifølge dette bildet lever i et ikke-sekulært, ikke-demokratisk samfunn har ikke noe problem med å åpent erklære at de liker det indiske cricket- eller landhockey-laget, eller indiske filmstjerner for den saks skyld. I det sekulære og demokratiske India er mange redd for å vise at de liker noe som helst med Pakistan, da slikt nærmest blir sett på som forrædersk.

Khan viser til et intervju med en indisk forretningsmann som benekter at noe slikt som ekte pakistanske fans kan finnes i India. «Alle slike er spioner,» erklærer han. Enkelte indiske journalister, som Rahul Bhattacharya, har også tatt opp disse poengene. India har brukt Pakistan for å forklare alt som har gått galt, og Khan mener at den hatske stemningen og intoleransen som ikke skiller mellom indiske muslimer og pakistanere, lett kan føre til nye massakrer som får uhyrlighetene i Gujarat i 2002 til å blekne.

---
DEL

Legg igjen et svar