20. januar startet Tyrkia en offensiv militæroperasjon i Afrin i Nord-Syria under dekke av å rydde grenseområdene for terrorister. Tyrkias president, Recep Tayyip Erdoğan, bruker denne operasjonen ved navn ‘Olivengren’ – en såkalt ‘fredsoperasjon’ – til å sanke stemmer til det kommende president- og parlamentsvalget i 2019. Samtidig skaper en ny lov frykt for at landet nærmer seg en politistat, der vold og drap kan gå ustraffet hen i et samfunn med stadig flere privateide våpen.
USAs uttalelser om å støtte en kurdisk grensestyrke i Syria fikk Erdoğan – som hevder den kurdiske YPG-geriljaen er terrorister – til å sende hæren inn i Syria. Alle som kritiserer krigføringen på sosiale medier risikerer å bli anklaget for forræderi. På én uke ble over 300 arrestert i Tyrkia i kjølvannet av militæroperasjonen.
Ulovlig fred. Ny Tid møter Metin Şenerguç som er skribent for den tyrkiske avisen Açik Gazete i London – der har han bodd siden han flyktet fra Tyrkia på 80-tallet av politiske årsaker. Han understreker at selv de som ikke gjør annet enn å oppfordre til fred er utsatt for represalier fra regimet.
– Özturan
«I Tyrkia er det nå imot loven å snakke om fred. Det verste er hvordan alt dette forandrer kulturen. Systemet kan endres over natten ved å vedta et par lover, men det tar generasjoner å forandre kulturen,» sier Şenerguç.
«Selv om dagens regjering går av i morgen, vil det ta ti år å reversere alt den har gjort. Hvis Erdoğan vinner valget er løpet kjørt. Tyrkia vil bli verre enn Iran.»
Ifølge tyrkisk media er operasjonen i Syria rettet mot terrorister, men Robert Fisk skriver i The Independent den 28. januar at bombene hovedsakelig har truffet sivile bønder. Dessuten rapporterer han at russiske soldater befinner seg i Afrin, i strid med tidligere uttalelser om at Russland har trukket seg ut av konflikten.
Şenerguç peker på at russerne kontroller situasjonen:
«Russland har gitt Erdoğan grønt lys for denne operasjonen, ellers hadde han ikke handlet. Putin har allerede en god posisjon i Syria og nå lar han tyrkerne gjøre jobben for seg i Afrin. Men både USA og Russland har makten til å stanse operasjonen; én telefonsamtale er nok.»
Şenerguç mener at stormaktenes tilbakeholdenhet i forhold til Tyrkias fremstøt i Syria skyldes at de ikke tror det handler om å erobre nye territorier.
«Hadde tyrkerne virkelig hatt intensjoner om å invadere Afrin, hadde de gjort det på 3 dager, glatt. Tyrkia har den nest største hæren i NATO. De tar ikke krigen seriøst, de beveger seg sakte og trekker den ut for det den er verdt. De tar to steg frem, og et tilbake,» hevder Şenerguç.
«Systemet kan endres over natten ved å vedta et par lover, men det tar generasjoner å forandre kulturen.» – Şenerguç
Mulighet for fremskyndelse av valg. På kontoret til Dokuz8Haber, en uavhengig plattform for borgerjournalistikk i Tyrkia, beskriver Gürkan Özturan hvordan Erdoğan bruker krigen for å sanke stemmer til det kommende presidentvalget i 2019.
«Erdoğan har gitt løfter til mange grupper. Til de konservative lover han å gjøre det ottomanske riket ‘great again’, og til forretningsmenn lover han et åpent marked i Syria, hvor de kan investere i byggeindustrien. Dessuten vil opprydningen i Syria kunne bety at de syriske flyktningene i Tyrkia kan sendes tilbake,» forteller Özturan.
«Ulike grupper krever ulike utfall av denne operasjonen i bytte mot sin støtte. Det kan se ut som at Erdoğan har gitt for mange løfter til å trekke seg nå.»
Şenerguç mener det kommende valget kan bli fremskyndet til 2018:
«Hvis AKP innser at meningsmålingene går dårlig, kommer de ikke til å nøle med å utlyse valg. De er i krig, og krigen fungerer for dem. Krigen er en valgkampanje i seg selv.»
Økende voldsbruk. Ifølge Senerguç kan presidenten neppe klare å holde krigen i gang i halvannet år til. Derfor er det større sannsynlighet for at de holder valg mens krigen fortsatt er et aktuelt tema.
Selv om den tyrkiske opposisjonen er svekket, tar Erdoğan ingen sjanser.
«Han har ikke råd til å tape. Han vet at det betyr fengsel. Etter Gezi-opprøret i 2013 har han lært hvordan han skal ta seg av opprør; han advarer stadig om at ‘hans folk’ står klare dersom noe liknende skjer. AKP har sitt eget sivilforsvar, som er svært godt organisert, og bevæpnet. Under kuppforsøket i 2016 delte AKP ut våpen, inkludert maskingevær, til sivile. Etterpå var det ingen som samlet inn de våpnene igjen,» forteller han.
Özturan bekrefter at privateide våpen øker i Tyrkia. Dessuten åpner en ny lov som ble vedtatt på julaften 2017 for mer voldsbruk.
Paragraf 696 konstaterer at sivile som skader eller dreper en «terrorist› eller «kuppmaker» handler i forsvar av nasjonen, og skal derfor være immune mot straffeforfølgelse.
«Ettersom loven ikke ble behandlet av parlamentet, kan den bli annullert i fremtiden. Men i mellomtiden påvirkes mentaliteten – nå kan alle kriminelle handlinger unnskyldes med at de gjorde det for å forsvare staten mot terrorisme,» sier Özturan.
Da en avis på Kypros kritiserte Afrin-operasjonen, gikk Erdoğan ut i tyrkiske medier og uttalte: «Jeg stoler på at mine brødre der vil gi dem den nødvendige respons.» Tilhengerne hans mobiliserte en mobb på 300 personer, og angrep avisens lokaler.
– Şenerguç
Tyrkiske autoriteter oppfordrer generelt ofte til vold. Politiet fikk direkte ordre fra innenriksminister Suleyman Soylu om å brekke beina på de som selger narkotika utenfor tyrkiske skoler. Med henvisning til Egerhavskonflikten mellom Hellas og Tyrkia – som omfatter øygruppen Kardak (Imia på gresk) – sa Erdogan at tyrkerne skulle brekke armer og ben på greske offiserer og ministre som våget å sette fot på de omstridte øyene.
«Erdoğan kontrollerer bokstavelig talt alt; han har loven i sin hule hånd. Og tilhengerne hans vet de kan gjøre hva de vil da de har regjeringen i ryggen,» advarer Senerguç.
Tyrkias nye Atatürk? I slutten av januar diskuterte DBP – en fraksjon av det kurdiske partiet HDP – hvorvidt Erdoğan kan anklages for krigsforbrytelser. Ettersom angrepet på Afrin utføres utenfor Tyrkias grenser, mener de at presidenten kan stilles for den internasjonale straffedomstolen.
Men Özturan tror dette er usannsynlig. «Det har aldri skjedd med en leder som sitter ved makten – hvis han vinner valget, er han trygg. Da måtte andre land i tilfelle nektet å handle med Tyrkia til han blir utlevert, men det kommer ikke til å skje. Slobodan Milošević ble ikke utlevert før Serbia var ødelagt.»
Vesten frykter at Tyrkia kan kastes ut i kaos dersom Erdoğan forsvinner, så de lar ham sitte. Hvis han skulle vinne det kommende presidentvalget vil han ha styrt lenger enn Atatürk. Han kan da feire Tyrkias 100-årsjubileum i 2023 som republikkens nye landsfader.
Dagens unge tyrkere kjenner ingen annen leder; vil neste generasjon kunne huske en annen virkelighet enn den Tyrkia nå står overfor?
