Krig er krig

FEM ÅR ETTER: Det er lite heltedyrking eller russisk propaganda å spore i Oleg’s Choice – en dokumentar som viser hverdagen til russiske soldater og frivillige som kjemper i Ukraina.
Environs de Donetsk, Ukraine / Juin 2015. Ligne de front de Marinka, Oleg s'abrite derrière des blocs de pierre pour surveiller les positions des Forces armees Ukrainienne situees a moins de 500 metres devant lui.
Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 31.03.2019

Oleg’s Choice

Elena VolochineJames Keogh

Frankrike/Ukraina

Ved femårsmarkeringen for utbruddet av den ukrainske borgerkrigen i midten av februar er det fortsatt en nesten ukjent side ved denne konflikten som fortjener mer oppmerksomhet.

Dokumentaren Oleg’s Choice, av regissørene Elena Volichine og James Keogh fra 2016, er en av et fåtalls filmer som forsøker å forstå motivasjonen til vanlige russiske menn som reiser til utbryterrepublikkene i det østlige Ukraina, en region og en krig som så å si er forsvunnet fra vestlige nyhetsmedier, men som fortsatt pågår og tar livet av både soldater og sivile.

Til forskjell fra Aliona Poluninas Their Own Republic, nylig anmeldt i Ny Tid av Carmen Grey, tar ikke Volochine og Keogh parti med noen av sidene i konflikten. Her finnes ingen heltedyrking eller propaganda for Russland og de Kreml-støttede opprørerne. Isteden er vi vitne til de følelsesmessige og psykologiske selvmotsigelsene som driver personene i filmen.

En sønderknust mor

Filmen kretser rundt den 32 år gamle Oleg Doubinine, som leder en enhet av 60 russiske (og noen ukrainske) frivillige, og hans yngre kamerat Max. Begge har forlatt familie, venner og – i Max’ tilfelle «en godt betalt jobb» – og satt sine liv på spill ved å kjempe mot dem de fleste russere ikke klarer å skjelne fra seg selv.

Ironien ved en krig som har splittet så mye og så mange, kommer klart fram når Olegs gruppe tar en ukrainsk speider til fange. Han blir tatt inn for å forhøres av en brigadekommandør i et overdådig hovedkvarter i Donetsk – hovedstaden i den selvetablerte Folkerepublikken Donetsk (DNR) – og den åpenbart vettskremte unge mannen svarer med enstavelsesord med uklar, blytung stemme. Da han blir spurt om han vet hva som vil skje med ham, trekker han på skuldrene. Da han presses ytterligere, antyder han at han kan bli banket opp, skutt eller «noe annet». «Hva for noe annet?» spør kommandøren med et selvtilfreds uttrykk. «Utvekslet med guttene deres?» spør den unge fangen, som ikke tør legge et snev av håp i svaret sitt. Etter å ha fått beskjed om at han faktisk vil bli utvekslet, får han brød og suppe. Sittende rett overfor kommandøren spiser den fortumlede unge mannen med et nervøst velbehag. I bakgrunnen hører vi en spottende stemme: «Du er et skikkelig hamster, ikke sant?»

Da Oleg blir spurt: «Hvem skjøt først?» svarer han: «Den ukrainske hæren.»

Senere dyttes fangen inn i bak-setet på en bil og kjøres til et likhus i byen. Der ser han en sørgende mor fra Donetsk som blir spurt om å identifisere de jordiske restene av sønnen sin. Han ble drept i et bakhold ved fronten om lag en uke tidligere – der også Olegs gruppe mistet mange menn. Oleg og kameratene hans prøver å finne en måte moren kan se sønnen sin på uten egentlig å se ham – liket, som ble etterlatt i ingenmannsland, ble hentet etter å ha ligget en uke i sommervarmen.

Moren, som opprinnelig var ganske fattet, bryter fort sammen, og primalskrikene hennes gir gjenlyd i de nærliggende elementhusene av betong da sannheten går opp for henne. Oppstyret bidrar ikke til å lindre frykten hos det stakkars ukrainske gisselet for at hans egen utlevering er arrangert, og at også han kanskje aldri får se moren sin igjen.

Ingen romantikk

Da Volochine og Keogh vender kameraene sine mot Oleg og enheten hans, BARS-bataljonen, har det gått et år. På denne tiden er de stasjonert i en samling gamle sovjetgarasjer. Disse bataljonene befinner seg nærmest frontlinjen, som bare er noen hundre meter unna.

Oleg’s Choice Regissører Elena Volochine, James Keogh

Oleg – med krigernavnet Doubina – er en slank, vakker mann fra den russiske grensebyen Tjumen i Vest-Sibir, en region som grenser til Kasakhstan. I 2014, etter at protestene på Maidan-plassen i Kiev tvang den ukrainske russiskvennlige presidenten, Viktor Janukovytsj, til å flykte, tok Oleg en «to ukers ferie i Donetsk» for å slåss for dem han identifiserte som ofre og landsmenn som trengte beskyttelse.

Oleg er lei av krigen og trøtt av å være ansvarlig for menn hvorav mange har mistet livet. Dette ansvaret tynger ham når han erkjenner sin dype skuffelse over en krig som utkjempes i en «lovløs sone». Han legger til: «Jeg er ingen fanatiker som enten elsker eller hater. Jeg er offiser. Jeg behandler min fiende som fiende. Krig er krig. Men i en krig kan du enten være en skikkelig sadist, eller du kan være en kriger, med prinsipper og en sans for rettferdighet.»

For Max, som var nær ved å dø da en gjeng skjøt ham i en gate i Donetsk tidlig i DNR-perioden hans, er frykten og vemmelsen for krigen åpenbar i et fortrolig intervju med denne soldaten. Kledd i bare boksershorts gliser den muskuløse og slanke unge mannen gjentatte ganger mens han mentalt forsøker å glemme traumer som det tar et helt liv å bearbeide. «Etter slike triste og tøffe hendelser virker alt morsomt. Vi kom oss unna [i live fra et bakholdsangrep], men det er ikke morsomt i det hele tatt. Det ligger ingen romantikk i det. Alt er kjøtt og innvoller. Det gir en følelse av,» han tar en pause med nervøs latter, «at døden med sin ljå lurer bak ryggen på oss, men er redd for å komme nærmere.»

Narrespillet

Da Olegs mor og stefar kommer for å se hvordan det går med ham, etter å ha blitt fortalt at han jobber som frivillig ikke-stridende sanitetspersonell, blir det tydelig at denne løgnen lenge har vært del av et narrespill. Oleg fullførte et førstehjelpskurs før han forlot Donetsk, som et slags skalkeskjul. Under foreldrenes besøk holder han fast ved at han ikke er stridende.

Som han selv sier: «Her kan jeg ikke være Oleg Doubinine, for han ser ingen sønderrevne kropper, skyter ikke med kalasjnikov, deltar ikke i krigen.» Og han fortsetter: «Oleg Doubinine er den som mamma og pappa ga livet til, som har en søster, til og med to … Den Oleg er ikke her, han har ikke lov til å være her: For en dag skal jeg vende tilbake til der jeg kom fra. Krigernavnet mitt er Doubina. Jeg er i tjeneste. Oleg Doubinine hører hjemme der borte, i en framtid med kone og barn. Oleg Doubinine ønsker ikke å bevare krigsminner. For ham eksisterer ikke krigen.»

Den unge ukrainske fangen leveres tilbake i en nattlig utveksling med døde menn fra Olegs gruppe, levert på en lastebil fra Røde Kors merket med «200» – russisk forkortelse for vekten av et lik i en militær sinkkiste. Før han overleveres, tvinges han til et intervju med russisk statlig fjernsyn. Da han blir spurt: «Hvem skjøt først?» svarer han: «Den ukrainske hæren.» Da Oleg ser sendingen, fnyser han foraktelig: «Ser du hvordan propaganda fungerer?»

Gratis prøve
Kommentarer