KrF i egen grav

Utroskap lønner seg ikke. Heller ikke i politikken.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vinteren 1998, da Kjell Magne Bondevik hadde vært statsminister for det politiske luftslottet sentrumsregjeringen i et halvt år, oppga ikke mindre enn én av fem nordmenn at de ville stemt Kristelig Folkeparti hvis det hadde vært valg akkurat da. KrF hadde vært populære allerede på valgdagen – valgkampinnspurten ble en seiersgang for kristenfolket. Man skulle tro at formtoppen var nådd da 13,7 prosent av velgerne sa ja til KrF den 15. september, men velgernes entusiasme overfor Bondeviks regjering og Svarstad Hauglands KrF var større, for de strømmet til partiet også etter valgdagen.

Riktignok falt KrFs oppslutning noe fra de 19,8 prosentene i februar 1998, men partiets høye oppslutning holdt seg gjennom hele den to og et halvt år lange regjeringsperioden – med en liten økning da Bondevik viste seg prinsippfast i gasskraftsaken og gikk av – og den holdt seg dessuten godt gjennom opposisjonstilværelsen og fram mot stortingsvalget i 2001.

Det er vanskelig å finne andre hovedforklaringer på KrFs suksess enn disse to: For det første var Valgerd Svarstad Hauglands fornyelsesprosess, under mottoet «Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF», svært vellykket. Partiet nådde fram til store velgergrupper, også blant de yngre, som var opptatt av verdispørsmål mer enn penger. For det andre var sentrumsregjeringen svært populær i relativt store velgergrupper, og de fleste sentrumsorienterte KrFere, Venstre-folk og senterpartister følte nok at de fikk god uttelling i regjering, om enn Venstre og Senterpartiet fikk mindre ut i velgeroppslutning enn KrF.

Valget i 1997 hadde nær doblet KrFs stortingsgruppe (fra 13 til 25), og tapet av tre representanter i 2001 var ikke dramatisk. At Senterpartiet mistet ett mandat var heller ikke dramatisk, særlig ikke sammenliknet med de 21 de mistet fra 1993 til 1997. Sentrumspartienes største tap var at Venstre kom under sperregrensen, og således fikk redusert sin stortingsgruppe fra seks til to. Paradoksalt nok var det Sp som ble byttet ut i regjeringen – ikke Venstre. De politiske tyngdelovene for en slik endring tør være åpenbare nok, men spørsmålet som må reises er dette: Var KrFs forkasting av sentrumsalternativet i 1997, til fordel for en sentrum-høyre-regjering, nødvendig?

Både ja og nei. I 1997 var det bare Ap som var større enn sentrumspartiene til sammen, og de kastet som kjent kortene da velgerne ga dem mindre enn 36,9 prosent ved valget. Det var en forutsetning for sentrumsregjeringens komme. I 2001 var også Høyre større enn Sp/V/KrF, og begge de største partiene var prinsipielt villige til å styre, bare de fikk et flertall bak seg i Stortinget. Dermed havnet KrF i den situasjonen at de måtte velge mellom Høyre- og Ap-styre. Det skjebnesvangre for KrF var nok ikke at de valgte Høyre som regjeringsparti, men at de valgte å gå til sengs med dem.

For KrFs store suksess i perioden 1997-2001 handlet ikke først og fremst om regjeringsdeltakelse eller at partiet hadde statsministeren. At 15-20 prosent av velgerne sluttet opp om partiet, må tilskrives at sentrumsorienterte, moderat verdikonservative velgere så et nytt KrF tre fram under Valgerd Svarstad Hauglands ledelse. Du trengte, som KrF-lederen formulerte det, ikke være kristen for å stemme KrF. Når dette moderniserte KrF i tillegg klarte å begå et under Jesus ville misunt dem – å stable på beina en styringsdyktig sentrumsregjering med færre stortingsrepresentanter enn landets største parti – fikk KrF stor uttelling, høy egenmarkering og liten slitasje gjennom kompromisser. For KrF var «regjeringsslitasje» et fremmedord. Ikke rart, da, at de også holdt en god velgeroppslutning i opposisjon fram til valget i 2001.

Siden den gang, da Kjell Magne Bondevik ble statsminister for en regjering der flertallet av medlemmene er Høyre-folk, har oppslutningen bare rast nedover. De befinner seg nå et sted mellom seks og sju prosent på målingene, på samme nivå som katastrofetallene fra lokalvalgene i 2003. Da fikk KrF 6,9 prosent ved fylkestingsvalgene og 6,4 prosent ved kommunevalgene – etter en valgkamp som ikke minst ble preget av «Medhaug-saken».

Med så dårlige tall ble hun som fornyet Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, tvunget til å gå av som leder for partiet, og han som får gamle KrF-høvdinger til å framstå som liberale hurragutter, Dagfinn Høybråten, tok over. Mens Kjell Magne Bondevik sitter like fordømt trygt som stadig dårligere likt regjeringssjef.

Det interessante er med andre ord at Kristelig Folkeparti i en håndvending forkastet det som har gitt partiet suksess de siste ti årene – moderniseringen – mens de holdt fast ved det som har vært en katastrofe for partiet: Regjeringsdeltakelsen. Samtidig innebar regjeringssamarbeidet med Høyre at enhver drøm om varig samling i sentrum ble lagt død. Dermed ble Senterpartiet ikke budt annet enn å søke seg til Ap og SV, og dermed har KrF også lagt grunnlaget for et kraftfullt sentrum-venstre-alternativ. Lykkes de tre partiene til venstre, går KrF inn i en (minst) fire år lang ørkenvandring i uinteressant opposisjon.

Samtidig kommer det ingen reelle signaler om at bildet av Dagfinn Høybråten som mørkemann er et resultat av fordommer. I forkant av helgens landsmøte slo partilederen fast at fornyet kamp mot abort, kjønnsnøytral ekteskapslov, adopsjonsrett for homofile og bioteknologi vil bli viktige saker i årets valgkamp, og han tror og mener at dette vil skaffe partiet mange stemmer. Da beviser Høybråten først og fremst at KrF er et parti som tror «verdier» handler om kvantitet – ikke kvalitet. For de verdiene KrF øste ut over de norske folk i glansdagene i forrige tiår, var noen ganske andre verdier enn de Høybråten vil selge oss nå (om enn de mente det samme om homofile som de gjør i dag – men de skrøt i hvert fall ikke av det).

Og tilbake står et KrF like umoderne som for tjue år siden, som har støtt fra seg gamle allierte (Senterpartiet), og som ingen vil bry seg særlig om dersom Senterpartiet gjenvinner sin historiske vippeposisjon i Stortinget ved høstens valg. KrF befinner seg i politikkens vakuum, og alt de har å skryte av er tidenes minst populære statsminister. KrF er partiet som har gravd sin egen grav – nå gjenstår bare å vente til valgdagen, og hoppe nedi.

---
DEL

Legg igjen et svar