– Krevende for arbeidsmarkedet

Østarbeiderne kom ikke i faretruende store antall. Det kom langt færre enn enkelte fryktet. Men det vi ser er at vi må bli bedre til å organisere arbeidsmarkedet og innvandringen, sier forskningslederne ved Fafo, Line Eldring og Jon Erik Dølvik.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fafos forskningssjef Jon Erik Dølvik og forskningsleder Line Eldring har, i den nye rapporten «Arbeids- og tjenestemobilitet etter EU-utvidelsen», (utgitt av Nordisk Ministerråd), sett nærmere på utviklingen i arbeids- og tjenestemobiliteten fra de nye EU-landene i Øst-Europa til Norden siden 1. mai 2004. De har også sett på mulige konsekvenser for de nordiske arbeidsmarkedene.

En av konklusjonene i rapporten er at EU-utvidelsen ikke har forårsaket ubalanser i de nordiske arbeidsmarkedene som helhet. Østeuropeerne som kom har sikret at regionale problemer med å finne nok kvalifisert arbeidskraft har blitt løst, og har trolig hatt en gunstig økonomisk innvirkning på landene.

Til sammen har de nordiske landene i perioden 1. mai til slutten av mars 2005 gitt 18.000 arbeidstillatelser som varer lengre enn tre måneder. Danmark ga 1900 tillatelser, mens Norge har skrevet ut 9100 tillatelser. Norge og Danmark har tilnærmet samme regelverk og samme overgangsordning. Sverige som ikke har noen overgangsordning ga 4400 arbeidstillatelser. Finland som har den strengeste overgangsordningen skrev ut 2500 arbeidstillatelser.

– Hvor ble det av de mange østeuropeerne som skulle komme til de gamle EU-landene, Norden og Norge?

– Selv de mest forsiktige forskerne anslo at det skulle komme flere enn det faktisk kom til Vest-Europa. Flommen uteble, selv om det har kommet mange til Storbritannia, Irland og Norge. Årsaken til det er flere. I forkant av utvidelsen 1. mai 2004 ble det diskutert mye om hvordan de gamle EU-landene skulle ta imot mulige arbeidssøkende fra de nye medlemslandene i øst. De fleste EU-landene valgte å innføre overgangsordninger som skulle begrense ukontrollert innvandring. Også Norge innførte en overgangsordning, men med liberale regler. Dette kom etter at den svenske regjeringen hadde sagt at de vurderte en overgangsordning. Nå ble det slik at Sverige sammen med England og Irland valgte å ikke ha overgangsordninger. Med unntak av Sverige innførte de nordiske landene regler som skulle regulere arbeidsinnvandringen. Danmark og Norge har svært like regler på området, som gir rett til fri jobbsøking for egen regning i seks måneder og rett til oppholdstillatelse for personer som fant heltids arbeid godtgjort i tråd med de nasjonale tariffavtalene. Island og Finland har videreført reglene som var gjeldende for borgere fra tredje land, sier Jon Erik Dølvik.

– De ordningene Danmark og Norge innførte er en klar liberalisering av vilkårene for arbeidsinnvandringen fra de åtte landene som ble medlemmer av EU i 2004. Målet var å sikre ordnete lønns- og arbeidsvilkår for arbeidsinnvandrere, sier Line Eldring.

– Og har en lykkes i denne politikken?

– For individuelle arbeidsinnvandrere har man nok delvis lykkes, men slett ikke for tjenesteytere og utstasjonerte arbeidstakere. Så ordningen har ikke truffet hovedproblemet. Hvis målet var å begrense antallet individuelle arbeidssøkende til Norge og andre land, ja, så har en kanskje lykkes. For vi fikk ingen stor strøm av individuelle arbeidssøkende, mens vi fikk en sterk vekst i utstasjonerte arbeidstakere ansatt i bedrifter i hjemlandet, ofte under dårlige og uakseptable forhold. Norge med sin forholdsvis liberale overgangsordning har allikevel fått nest flest individuelle arbeidsinnvandrere i Europa når en ser i forhold til folketallet. Forklaringen kan være stor etterspørsel etter arbeidskraft, samt et attraktivt lønnsnivå i Norge. I de siste årene har det kommet mange sesongarbeidere fra Polen, noe som kan ha bidratt til å etablere migrasjonsruter. En grunn til at ikke flere kom til Vest-Europa som helhet kan være diskusjonene i forkant av utvidelsen og til dels motstanden mot å åpne markedet. Folk føler kanskje at de ikke er velkomne i vest, sier Line Eldring.

– Det vi også ser er at arbeidsinnvandringen fra øst ikke har påvirket den generelle balansen i arbeidsmarkedet i Norden, bortsett fra i en del pressområder. Ett eksempel er byggebransjen i Oslofjordområdet. Mens blant annet polske håndverkere søker lykken i Norge og andre land, så opplever den polske byggebransjen mangel på arbeidskraft. Resultatet er at en i Polen har begynt å se seg om etter arbeidskraft fra land som Ukraina og Hviterussland. Dette er ikke bare en utfordring for polske myndigheter, men like mye for norske og andre vestlige regjeringer. Det er et tankekors om jakten på billig arbeidskraft i verdens rikeste land fører til at Polen får problemer fordi deres arbeidsmarked tømmes for arbeidsdyktige, sier Jon Erik Dølvik.

– Hvem er det som kommer, og hvordan kommer de til Norge?

– Det er viktig å skille mellom den individuelle arbeidsinnvandringen og den såkalte tjenestemobiliteten. Mens vi har regler for hvordan enkeltpersoner som søker jobb skal forholde seg, så gjelder ikke overgangsordningens krav om «norske» lønnsvilkår for utstasjonerte arbeidstakere som utfører tidsbegrensede oppdrag i Norge. Det er i denne delen av arbeidsmarkedet man finner de groveste eksemplene på sosial dumping. Med mindre den utenlandske tjenesteleverandøren inngår tariffavtale i vertslandet, eller omfattes av allmenngjort tariffavtale, så kan utstasjonert arbeidskraft jobbe i nordiske land med lønn som bygger på hjemlandets regler og nivåer, sier Dølvik.

– Og her er det norske arbeidsmarkedet særlig sårbart. Organisasjons- og avtaledekningen er lav i en del bransjer og arbeidsgiversiden har hittil vært skeptisk når det gjelder alternative reguleringsmekanismer. Dette åpner her for et marked der mellommenn kan gå inn og formidle billig arbeidskraft fra Øst-Europa til Norge med store fortjenester. Den største delen av arbeidsinnvandringen til Norden det siste året har trolig kommet gjennom den såkalte tjenestemobiliteten. Det vil si at arbeidstakerne kommer blant annet til Norge for å gjøre en konkret jobb i en begrenset periode. Når oppdraget er ferdig reiser de hjem igjen. Dette finnes det foreløpig lite statistikk på, men undersøkelser i Danmark antyder at det i år er tre ganger så mange tjenesteytere som det er vanlige arbeidssøkende innvandrere, sier Line Eldring.

– Det har skjedd noen endringer i Norge. Blant annet har vi fått to vedtak om allmengjøring av tariffavtaler i byggebransjen. Er dette ikke et skritt i riktig retning?

– Utfordringen for Norge er at vi allerede i dag oppleves som et land der det er ganske fritt fram for underleverandører. Partene på arbeidsmarkedet har et ansvar for å rydde opp i dette, men trenger støtte fra myndighetene gjennom allmenngjøring, minstelønn eller andre tiltak.

Den nye rødgrønne regjeringen får disse sakene på bordet ganske raskt. Dagens overgangsordning går ut våren 2006, og før den tid må regjeringen få avklart om overgangsordningen skal videreføres, eller hva som skal skje. Hvordan arbeids- og tjenestevandringen skal reguleres var knapt nok nevnt i valgkampen. Spørsmålet er hvordan Norge skal regulere og organisere dette åpne arbeidsmarkedet. Om det skal skje gjennom individuell arbeidsinnvandring som er enklere å kontrollere og sikre verdige arbeidsvilkår. Eller om vi skal basere oss på tjenestemobilitet og mange som kommer til landet i kortere perioder. Utfordringen med det siste er også at vi ikke vet hvor lenge det vil være mulig å hente billig østeuropeisk arbeidskraft til Norge, sier Jon Erik Dølvik.

---
DEL

Legg igjen et svar