Krev ikke av kunstneren at hun er et godt menneske

Charles Altieri vender det etiske ansvaret fra forfatteren til leseren.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Charles Altieri:
Reckoning with the Imagination. Wittgenstein and the Aesthetics of Literary Experience
Cornell University Press, 2015

Da Ludwig Wittgenstein (1889–1951) var ferdig med å skrive Tractatus i perioden 1918–1919, anså han filosofiens problemer for å være løst, og så seg om etter andre ting å gjøre. Han rådet sine elever til å finne seg praktisk arbeid, i stedet for å rote seg bort i metafysiske spekulasjoner. Filosofien er til for å løse konkrete problemer, ikke for å skape «kramper i språket», som han uttrykte det. Og når problemene er løst, er det ikke mer å gruble over.

Kunsten, derimot, anså han for å ha en annen rolle i verden. Den store kunsten er enigmatisk, det vil si gåtefull, og den kan man bare stange hodet sitt mot.

Kunstneren er således først og fremst forpliktet overfor verket. Hvordan andre vil reagere på det er ikke forfatterens anliggende. For Wittgenstein var etikk og estetikk det samme. Meningen med verket ligger utenfor verket; meningen med livet ligger utenfor livet. Man må engasjere seg i livet, ikke i det som ligger utenfor. Ingenting galt i å diskutere forfatterens etiske ansvar, men man kan ikke forvente at han eller hun skal ta hensyn til slike problemer, enn si delta i slike diskusjoner.

Ludwgig Wittgenstein
Ludwig Wittgenstein

Leseransvaret. Denne boken vender det etiske ansvaret fra forfatteren til leseren, og særlig kritikeren. Hva går dette ansvaret ut på? Ett av kapitlene – «What literary theory can learn from Wittgensteins silence about etics» – konkluderer: Ikke særlig mye. Om det man ikke kan tie, om det må man tale! De etiske spørsmålene knyttet til kunstverket må skje på verkets egne premisser. Så hvordan kan vi praktisere en slik vurdering av kunsten, istedenfor å lage regler for hvordan den bør utformes – med standarder som ligger utenfor kunstverket? Har leseren et etisk ansvar her? Og i så fall: På hvilken måte? Hvis leseren bare var til for å konsumere en tekst, ville litteraturen gått ad undas. Kritikeren må vise at han eller hun er på høyde med verket – hvis ikke har kritikken ingen eksistensberettigelse. En bok er ikke ferdig når den ligger i bokhandelen. Leseren er med på å skape den gjennom sin egen deltakelse. Synker kvaliteten på lesningen, synker også kvaliteten på litteraturen.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here