Krev ikke av kunstneren at hun er et godt menneske

Charles Altieri vender det etiske ansvaret fra forfatteren til leseren.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Charles Altieri:
Reckoning with the Imagination. Wittgenstein and the Aesthetics of Literary Experience
Cornell University Press, 2015

Da Ludwig Wittgenstein (1889–1951) var ferdig med å skrive Tractatus i perioden 1918–1919, anså han filosofiens problemer for å være løst, og så seg om etter andre ting å gjøre. Han rådet sine elever til å finne seg praktisk arbeid, i stedet for å rote seg bort i metafysiske spekulasjoner. Filosofien er til for å løse konkrete problemer, ikke for å skape «kramper i språket», som han uttrykte det. Og når problemene er løst, er det ikke mer å gruble over.

Kunsten, derimot, anså han for å ha en annen rolle i verden. Den store kunsten er enigmatisk, det vil si gåtefull, og den kan man bare stange hodet sitt mot.

Kunstneren er således først og fremst forpliktet overfor verket. Hvordan andre vil reagere på det er ikke forfatterens anliggende. For Wittgenstein var etikk og estetikk det samme. Meningen med verket ligger utenfor verket; meningen med livet ligger utenfor livet. Man må engasjere seg i livet, ikke i det som ligger utenfor. Ingenting galt i å diskutere forfatterens etiske ansvar, men man kan ikke forvente at han eller hun skal ta hensyn til slike problemer, enn si delta i slike diskusjoner.

Ludwgig Wittgenstein
Ludwig Wittgenstein

Leseransvaret. Denne boken vender det etiske ansvaret fra forfatteren til leseren, og særlig kritikeren. Hva går dette ansvaret ut på? Ett av kapitlene – «What literary theory can learn from Wittgensteins silence about etics» – konkluderer: Ikke særlig mye. Om det man ikke kan tie, om det må man tale! De etiske spørsmålene knyttet til kunstverket må skje på verkets egne premisser. Så hvordan kan vi praktisere en slik vurdering av kunsten, istedenfor å lage regler for hvordan den bør utformes – med standarder som ligger utenfor kunstverket? Har leseren et etisk ansvar her? Og i så fall: På hvilken måte? Hvis leseren bare var til for å konsumere en tekst, ville litteraturen gått ad undas. Kritikeren må vise at han eller hun er på høyde med verket – hvis ikke har kritikken ingen eksistensberettigelse. En bok er ikke ferdig når den ligger i bokhandelen. Leseren er med på å skape den gjennom sin egen deltakelse. Synker kvaliteten på lesningen, synker også kvaliteten på litteraturen.

En del kritikere har stilt seg til doms over romanen Arv og miljø av Vigdis Hjorth. De har anklaget både verk og forfatter. Først har de foretatt en estetisk domfellelse, så en etisk. De ser bort fra at forfatterens ansvar først og fremst ligger i forpliktelsen overfor litteraturen hun har skapt. Kunstnerens plikt er å ta sjanser, flytte grenser, skape noe som kan utfordre vedtatte sannheter om hva som er god kunst og hva det er lov å skrive om, snarere enn å følge retningslinjer for hva som er «riktig» eller «galt». Å kreve at forfatteren skal være et godt menneske, er meningsløst. «There is no necessary correlation between being a good reader, or a good artist and being a good person,» skriver Altieri.

Synker kvaliteten på lesningen, synker også kvaliteten på litteraturen.

Så hvilket ansvar bør man forvente av leseren? Jo: At vedkommende legger sine moralske fordommer til side og stiller seg helt åpen overfor verket. Leseren bør, med Wittgensteins filosofi som utgangspunkt, sette seg inn i verket, ja, helt bokstavelig installere seg i det. Et åndsverk er ikke et stykke død materie, men en levende verden. Mye kommer da an på hvordan leseren møter det skrevne: på sine egne premisser, eller på verkets?

Våge sårbarhet. Hva kan kunsten lære oss? «It can teach us about the moral life, by involving us directly in the exercise of moral sensibility, without demanding that we make abstract moral judgements,» skriver Altieri. I kunsten er det subjektet som er det primære, og heller enn å dømme den ut fra rasjonelle prinsipper, bør vi involvere oss i de etiske spørsmålene verket selv skaper. Vigdis Hjorths roman av året stiller mange slike: Hvordan forholde seg til noen som mener de er blitt misbrukt seksuelt? Er familien en viktig institusjon? Hva er rettferdighet?

Isteden har diskusjonene rundt Arv og miljø druknet i spørsmål som ligger utenfor romanen. Hvordan ble vi så dømmende?

Mange har nok begynt å bli mette på familieproblemer i litteraturen, men å kreve at kunstneren skal skape noe annet enn det han/hun faktisk gjør, innebærer manglende respekt for den kunstneriske autonomien. Den risikoen forfatteren har utsatt seg selv for, bør leseren åpne seg for ved å våge å være like sårbar overfor verket som forfatteren er mens han skriver. Å lese er, for å bruke Heideggers begrep, en form for væren-i-verden.

Charles Altieri etterlyser metodikker for gode lesninger: «We also need a model honouring two ideals of reading – that we experience a sense of personal engagement bordering on creativity,» skriver han. Det er bare i teorien det er mulig å separere seg selv fra virkeligheten: I det daglige, i det ikke-teoretiske, deltar vi med hele oss i en aller annen form for livspraksis. Det samme bør vi også gjøre når vi vurderer, eller enda bedre, deltar, i et kunstverk: Å stille seg selv på siden av kunstverket og dømme det etter ferdige moralske prinsipper, er som bevisst å innta en ikke-deltakende holdning til verden. Vi krever moral av forfatteren, men ingenting av oss selv. Vi krever grensesprengende verk, men dømmer dem når de dukker opp.

Leseren bør sette seg inn i verket, ja, helt bokstavelig installere seg i det.

Engasjement. Knausgård har gjennom sitt romanverk Min kamp stilt seg i en lang «tilståelsestradisjon» i europeisk litteratur. Verket er dypt etisk på den måten at det viser frem problemene ved å eksistere som menneske i den moderne verden, heller enn å teoretisere over dem. Noen kritikere virker å være mer opptatt av moralske og juridiske spørsmål enn av estetiske. Skyldes dette at dagens lesere mer preget av ressentiment – «harme og uvilje» – enn av engasjement?

Altieri mener at leserne må kultiveres bort fra ressentimentmoralen. Vi må huske at Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgårds prosjekter har vært å involvere seg i verden gjennom sine bøker. Heller enn å moralisere burde vi være takknemlige for det engasjementet de viser oss gjennom sine dyptgående væren-i-verden-prosjekter.

---
DEL